De aller fleste har vel fått med seg at danskene besitter en god del talent på filmområdet. Nils Malmros (som ikke må forveksles med den svenske regissøren Ulf Malmros) er dog ikke så kjent her hjemme, til tross for at han gjennom flere tiår har vært en av Danmarks ledende auteurer.

Malmros har alltid laget fiksjonsfilmer inspirert av sitt virkelige liv, men
Sorg og glede er likevel hans desidert mest personlige film, og angivelig hans siste. Her forteller han om tragedien som rammet ham og hans kone for 30 år siden, da hun i et psykotisk anfall drepte deres ni måneder gamle datter med kniv. Filmen starter med at hovedpersonen Johannes, Malmros’ alter ego, kommer hjem en kveld til denne forferdelige nyheten, og filmen handler om familiens forsøk på å takle situasjonen – hvor Johannes holder fast på forholdet med sin nedbrutte kone, og kjemper for en mildest mulig dom for henne.

Sorg og glede er nødvendigvis en trist film, men den er også mer oppløftende enn man skulle tro (slik tittelen for så vidt også gir lovnad om). For dette er først og fremst en dypt bevegende kjærlighetserklæring fra filmskaperen til sin kone, som han fortsatt er sammen med i dag. I tillegg setter filmen et sårt og naturlig punktum på Malmros’ karriere, som trekkes inn i handlingen – komplett med rekonstruksjoner av noen av hans tidligere filmer. Muligens ville forløpet vært vanskeligere å akseptere uten kunnskapen om at det er basert på virkelige hendelser, men dette er på sin side en viktig årsak til at
Sorg og glede er en så usedvanlig gripende film.

Filmen skal imidlertid også berømmes for sitt nøkterne formspråk og sin dempede fortellerstil. Samtidig er dette en kompleks film, både gjennom metadiskusjonen som føres om Malmros’ kunstneriske prosjekt og hans vilje til å ta på seg sin del av skylden for ulykken.
Sorg og glede er på mange måter en unik film, ikke minst fordi den med sitt ekstreme utgangspunkt likevel er en vakker fortelling de aller fleste kan relatere seg til og bli dypt beveget av.