En tysk debutfilm om pedofili og grooming var blant de klare høydepunktene på årets Tallinn Black Nights Film Festival, som også bød på sterke filmer fra blant annet Litauen, Israel, Kypros og Colombia.

TALLINN BLACK NIGHTS: Cinema har igjen besøkt Tallinn Black Nights Film Festival, som forrige måned ble arrangert i sin 28. utgave. PÖFF, som dens estiske initialer lyder, er Nord-Europas eneste festival med såkalt A-liste-status. Det innebærer at filmene i flere av konkurranseprogrammene har verdenspremiere eller kun har hatt premiere i sitt opphavsland når de vises på festivalen.

Her følger en gjennomgang av noen av høydepunktene fra det omfattende programmet, inkludert noen av de viktigste prisvinnerne.

Mongolsk vinner og kontroversiell konkurransefilm

I fjor utpekte den mongolske spillefilmen White Flag seg som en interessant og forfriskende film i den internasjonale hovedkonkurransen, og i år vant en film fra samme land festivalens hovedpris.

Grand Prix-vinneren Silent City Driver er en urban dramathriller om en enigmatisk mann som får jobb som begravelsessjåfør etter å ha sonet flere år i fengsel, regissert av Sengedorj Janchivdorj. Det er ikke unaturlig å trekke paralleller til en viss Martin Scorsese-regissert taxisjåfør etter hvert som filmens hovedkarakter kjører rundt i Ulan Bator og blir kjent med en ung kvinne som formodentlig er involvert i sexarbeid. I tillegg til utpressing, korrupsjon og hevn inkluderer handlingen mer reflekterende samtaler med en nyutdannet munk, og bygger seg stilfullt opp mot en sterk avslutning. Veien dit skal imidlertid sies å være i overkant saktegående, men Silent City Driver bekrefter like fullt inntrykket av Mongolia som et filmland å holde øye med.

Prisen for beste regi gikk til israelske Nir Bergman for spillefilmen Pink Lady, som handler om en kvinne i et ultraortodokst trossamfunn i Israel som oppdager at ektemannen utpresses for penger på grunn av hans hemmelige forhold med en mann. Pink Lady er et bunnsolid, engasjerende og velspilt drama med et interessant valg av fortellerperspektiv, og gir innblikk i dette lukkede miljøet og dets dypt konservative holdninger til homofili.

Den mest kontroversielle filmen på årets festival var Deaf Lovers, en serbisk/estisk produksjon regissert av eksilrusseren Boris Guts. Spillefilmen, som deltok i hovedkonkurransen, skildrer en ung ukrainsk kvinne og en ung mann fra Russland, begge tilsynelatende hørselshemmede, som innleder et forhold i Istanbul. Allerede før den ble vist vekket filmen sterke reaksjoner og krav om at den ble trukket fra festivalen. Det gjorde festivalledelsen ikke, men de valgte å trekke filmen fra et støtteprogram for Ukraina, som den i utgangspunktet også deltok i.

Man kan forstå at filmen kan virke provoserende ut fra beskrivelsene av hva den handler om, og ikke minst siden regissøren opprinnelig er fra Russland. Deaf Lovers er imidlertid en film med et nokså klart antikrigsbudskap, og omhandler krigens sår på begge sier, i tillegg til at den forsøker å diskutere manglende evne til å lytte til motparten. Selv om den benytter seg av noen i overkant tydelige symboler, er Deaf Lovers absolutt en severdig film.

Imponerende debutantvinner om pedofili

Vinneren av First Feature Competition, festivalens konkurranse for debutfilmer, var også en film med et utfordrende tema. Den tyske spillefilmen No Dogs Allowed handler om den femtenårige gutten Gabo, en tilsynelatende normal tenåring som tiltrekkes av barn. Gjennom et nettforum innleder han et vennskap med en voksen mann som selv er pedofil, og som på sin side er tiltrukket av gutter i Gabos alder. Når denne mannen kommer i politiets søkelys, møter Gabo ytterligere dilemmaer med at hans egen legning kan avsløres gjennom kontakten de to har hatt.

Regissør Steve Bache og manusforfatter Stephan Kämpf behandler tematikken på både nyansert og beundringsverdig direkte vis. Filmen evner å skape sympati med den unge hovedkarakteren, som utsattes for både «grooming» og overgrep, mens han selv forsøker å ikke gi etter for sine drifter – samtidig som den heller ikke skygger unna mørke og manipulerende sider ved Gabo. No Dogs Allowed er en svært sterk og modig film, som var blant festivalens klart beste – og kunne vel så gjerne ha fortjent en plass i hovedkonkurransen, til tross for at den er en debutfilm.

Et annet høydepunkt fra samme konkurranseprogram var Smaragda – I Got Thick Skin and I Can’t Jump, skrevet og regissert av Emilios Avraam. Denne kypriotiske spillefilmen er et portrett av en tidligere tv-programleder i førtiårene, strålende spilt av Niovi Charalambous, som ser seg nødt til å nå ut til flere følgere gjennom sosiale medier, parallelt med at hun tar seg jobb som aktivitetskoordinator for barn på et lokalt feriehotell. Hovedkarakteren er både singel og barnløs uten å være desperat opptatt av å gjøre noe med noen av delene, i en empatisk, velfortalt og bittersøt film som kan føre tankene til Sebastián Lelios Gloria.

Vinneren av publikumsprisen var den indiske spillefilmen Pyre av Vinod Kapri, som ble vist i hovedkonkurransen og skildrer et eldre ektepar som bor i en avsidesliggende og fraflytningstruet landsby i Himalaya-fjellene. I likhet med Silent City Driver er Pyre en nokså langsom film med en sterk avslutning. Pyre preges av en lun og sjarmerende kombinasjon av humor og melankoli, og av en mektig og betagende visuell setting.

Den kolombianske filmen Seed of the Desert, også i hovedkonkurransen, er på sin side mer av en sjangerfilm. Den utspiller seg i et Mad Max-aktig «steampunk»-univers, og forteller en historie med ikke helt ukjente elementer som forbudt kjærlighet, et ikke nødvendigvis ønsket svangerskap og et forbrytersyndikat som det ikke nødvendigvis lønner seg å begynne å jobbe for. Ikke desto mindre føles Sebastian Parra Rs andre spillefilm både forfriskende og helstøpt, og den stilsikre filmskaperen vet å benytte seg av grep som snur budsjettmessige begrensinger til narrative fortrinn.

I hovedkonkurransen var også den greske filmen Buzzheart, som plasserer seg i den ikke helt avsluttede bølgen man pleide å kalle «Greek Weird Wave». Regissør Dennis Iliadis har tidligere blant annet stått for 2009-remaken av The Last House on the Left, og vender tilbake til hjemlandet med en psykologisk thriller om en ung mann som tilbringer noen dager på sommerhuset til en jente han nettopp har truffet – der han blir utsatt for noen merkelige atferdspsykologiske tester av hennes foreldre. Filmen kan vekke assossiasjoner til Jordan Peeles Get Out så vel som til andre filmer i den greske «rare» bølgen, og er en både snodig og snedig fortelling med flere overraskelser underveis – samt særegenhet nok til at den aldri føles som noen plagiat.

Sterke filmer fra Litauen

PÖFF gir også anledning til å oppdatere seg på filmer fra de baltiske landene. Særlig Litauen har utmerket seg i det siste, ikke minst med to filmer som vant de gjeveste prisene på filmfestivalen i Locarno. Begge disse ble vist i Tallinn.

Vinneren av Locarnos hovedpris Golden Leopard var Saulė Bliuvaitės spillefilmdebut Toxic, som er et «coming of age»-drama om to tenåringsjenter i et mindre sted utenfor Vilnius som deltar på en modellskole. Toxic er en usminket og formsterk skildring av tenåringskultur og usunne kroppsidealer som i uttrykket kan minne om Harmony Korines Gummo, men vel å merke med mer empati for sine karakterer. Denne filmen vil bli å se på Tromsø internasjonale filmfestival i januar, og anbefales sterkt å få med seg der.

Litauiske Laurynas Bareisa spillefilmdebuterte på sin side med den fremragende Pilgrims fra 2021. Hans andre langfilm Drowning Dry vant prisen for beste regi i Locarno, i tillegg til at det sentrale skuespillerensemblet vant en av festivalens to skuespillerpriser. Dette subtile, stillferdige og meget kløktig fortalte dramaet sentrerer seg rundt to søstre som tilbringer feriedager med familie på en hytte ved sjøen, og en tragisk hendelse som vil få betydelige ringvirkninger. Bareisa både regisserer, skriver og fotograferer sine observerende, tablåaktige og sterkt egenartede filmer, og er definitivt en filmskaper å merke seg.

Som i Locarno vant Bareisa regiprisen for Drowning Dry i det baltiske konkurranseprogrammet på Tallinn Black Nights. Vinneren av prisen for beste film i dette programmet var en annen litauisk film, Southern Chronicles av Ignas Miškinis, som i likhet med Toxic er en «coming of age»-fortelling og vises i Tromsø.

På TIFF-programmet i januar står også finske Teemu Nikkis rølpete komedie 100 Liters of Gold, om to voksne venninner som brygger edle dråper og forviklingene som oppstår med deres i overkant grundige testing av egne varer. I Tallinn deltok den i hovedkonkurransen, og hovedrolleinnehaverne Pirjo Lonka og Elina Knihtilä ble belønnet med prisen for beste kvinnelige skuespiller(e).

Fra det baltiske konkurranseprogrammet er dessuten verdt å nevne periodedramaet Life & Love fra festivalens vertsnasjon Estland, regissert av Helen Takkin. Dette er en solid utført romanadapsjon som utspiller seg på 30-tallet og omhandler både tidens klasseskiller og dagsaktuell #metoo-tematikk.

Sørfond-støttet vinner og amerikansk TikTok-film

Til slutt skal også to titler fra øvrige konkurranseseksjoner trekkes fram.

Vinneren av beste regissør i det nokså nye programmet Critics’ Picks var Dechen Roder for I, the Song, som handler om en kvinne på søken etter det som må være hennes dobbeltgjenger, etter at en sexvideo med sistnevnte er spredd på nettet med alvorlige konsekvenser for hovedkarakteren. Det stemningsfulle og mangesidige mysteriedramaet fra Bhutan er støttet av Sørfond med norske Fernanda Rennó fra Fidalgo Film Production som co-produsent, og vil bli distribuert på norske kinoer.

Rebels With a Cause er festivalens internasjonale konkurranseprogram for filmer som er eksperimentelle i form eller opprørske i innhold. I denne seksjonen vistes den amerikanske indiefilmen Carole & Grey av Jon Bass, et sjarmerende komediedrama om de to vennene i tittelen, hvorav Grey (spilt av regissøren) sliter etter å ha blitt dumpet av kjæresten til fordel for en kamerat. Om enn ikke direkte rebelsk i selve fortellingen, er Carole & Grey preget av fortellermessig lekenhet og overskudd – og kan skilte med Steve Buscemi i en mindre rolle, selv om den åpenbart ikke er noen påkostet produksjon. Kuriøst nok er Carole & Grey opprinnelig laget for TikTok, der den ble vist i hele 45 deler, noe som så avgjort også rettferdiggjør dens plass i Rebels With a Cause-programmet.

Den 28. utgaven av Tallinn Black Nights Film Festival (PÖFF) ble arrangert i perioden 8.-24. november 2024.