Gjennombruddet bygger på tidenes nest største drapsetterforskning i Sverige – kun overgått av Palme-mordet.
NETFLIX FRA 7. JANUAR: Det ville vært misvisende å kalle Netflix-serien Gjennombruddet en thriller. Serien mangler spenningskurvene vi vanligvis forbinder med sjangeren – og det er heller ikke meningen. Lisa Siwes fire-episoders drama tar for seg et brutalt dobbeltdrap som tok 16 år å løse, og skildrer en tålmodig utforskning av treghet og sorg. Resultatet er en serie som vekker både frustrasjon og ettertanke.
Forvent ikke sjangertypiske vendinger eller intensitet. Gjennombruddet byr på noe annet: en realistisk fremstilling av to meningsløse drap, en stillestående etterforskning, og de vitenskapelige gjennombruddene som til slutt løste saken. Fokus ligger på karakterenes opplevelser – deres tap, sorg og ubarmhjertige jakt på rettferdighet.
Basert på en sann historie
Serien er inspirert av det virkelige dobbeltdrapet på Mohammed Ammouri og Anna-Lena Svensson, en av Sveriges mest omfattende kriminalsaker. Manuset er basert på boken «Genombrottet: Så löste släktforskaren dubbelmordet i Linköping» av journalisten Anna Bodin og slektsforskeren Peter Sjölund. Serien tar seg noen friheter med navn og detaljer. Her blir ofrene åtte år gamle Adnan og Gunnila, en 56 år gammel kvinne som forsøkte å gripe inn. Et vitne, Karin, så morderen på nært hold, men traumet gjorde minnene uklare.
Etterforsker John (Peter Eggers) blir besatt av saken, noe som sliter på familien. Etter 16 år tar etterforskningen en ny retning når slektsforsker Per (Mattias Nordkvist) introduserer DNA-analyse som peker mot morderen. Vitenskapen setter fart på saken, men ikke uten utfordringer som lovgivning, ressursmangel og personlig slitasje.
Lavmælt og ukonvensjonell
Seriens struktur speiler sakens trege fremdrift. Den begynner med forbrytelsen, hopper 16 år frem i tid, og bruker siste halvdel på løsningen. Gjennom karakterer som Adnans familie og Gunnilas enkemann ser vi hvordan liv forandres – og noen ganger ødelegges – av langvarig sorg og besettelse.
Til tross for korte episoder, er serien effektiv. Den unngår sjangerens typiske knep som spenningsfylte sidespor som ender blindt. Serien gjenspeiler politiets møysommelige arbeid. Når morderen identifiseres, er det en fremmed – en tilfeldig genetisk kobling som understreker temaet: Vi er alle forbundet, om enn fjernt.
En gripende fortelling
Først i siste episode treffer serien for alvor. Lavmælte øyeblikk av avslutning gir mening til den lange reisen. Gjennombruddet skinner gjennom sin oppriktighet og menneskelige tilnærming, uten å ty til overdrevne eller prangende scener.
Lisa Siwe har laget en gripende historie om tap, utholdenhet og rettferdighetens tidvis uutholdelige treghet. Det er vel verdt å la serien fortelle historien i sitt eget tempo.