Livet er ikke lett for en frisinnet, eventyrglad prinsesse i det skotske høylandet. Aller helst vil Merida bare ri rundt på sin kjære hest, med sitt ildfargede hår flagrende i vinden og skyte piler i vilden sky.

Men tradisjonene krever sitt, og for å opprettholde fred og balanse tilbys Meridas hånd til en av de tre naboklanenes fremste sønner. Viljesterke Merida setter seg derimot umiddelbart på bakbeina, og tar etterhvert en skjebnesvanger avgjørelse som setter forholdet mellom mor og datter på alvorlige prøvelser.

Modig har hatt en vanskelig vei til lerretet. Filmens opprinnelige regissør var Brenda Chapman, men hun ble etterhvert tatt av prosjektet og erstattet av Mark Andrews. Slike grep er normalt et tegn på alvorlige historieproblemer underveis, og det er ikke første gang Pixar har gått til dette drastiske skrittet. Ratatouille ble med stort hell overtatt og overhalt av Brad Bird i siste stund, for eksempel. Like vellykket er dessverre ikke Modigs redningsforsøk. Filmen har en schizofren tone som både vitner om to vidt forskjellige regissørstemmer og, mer fatalt, plasserer filmen midt mellom to stoler. Anslaget er meget mørkt, kraftfullt og lovende. Uheldigvis overtas så stafettpinnen av et ulidelig midtparti preget av slapstick og et nesten fullstendig fravær av Pixars ellers så klassiske tilnærming til historiefortelling. I finalen bringes så mørket og alvoret tilbake igjen, men ikke med nok tyngde til å redde filmen fullstendig.

Fra nesten ethvert annet studio ville nok Modig kunne anses som en vellykket film. Men Pixar har vendt oss til å forvente mer. Ei heller denne gangen leverer de helt hva de lover.