Pet Sematary er en 30 år gammel retronostalgisk Stephen King-grøsser og en moderne nyinnspilling med kløktige overraskelser.

Sammen med sin kone og to barn har legen Louis flyttet til et mer landlig sted hvor familien kan få mer tid med hverandre. Veien like ved det nye huset er svært traffikert og lastebiler durer forbi i høy fart. En dag blir datterens katt påkjørt og drept, og sammen med sin nye nabo Jud gravlegger Louis katten på en dyrekirkegård like ved. Det han ikke vet er at kirkegården har sterke krefter som kan gi nytt liv til de døde.

En uhyggelig historie

Det er et hyggelig gjensyn med den 30 år gammel retronostalgisk Stephen King-grøsseren Pet Sematary. Romanen De levende døde, som den het på norsk, er i bunn og grunn en svært grusom historie igangsatt av noe King selv opplevde da hans sønn løp ut i veien. Det er også King selv som skrev manuset til denne filmatiseringen.

Det som gjør gjensynet minneverdig er hvordan de tidstypiske spesialeffektene fortsatt fungerer i dag. Katten er like ikonisk og den lille gutten som ble spilt av en treåring imponerer fortsatt med sin sjarm. Regissør Mary Lambert kom fra musikkvideoer og hadde en særegen stil. Pet Sematary ble en stor suksess og hun fulgte opp med Pet Sematary II (1992) som dessverre ikke klarte samme utfall og hennes karriere forsvant i mindre kjente TV-filmer.

Friske avstikkere

Nyinnspillingen Pet Sematary (2019) har stort sett de samme premissene som originalfilmen. En familie flytter, deres katt blir påkjørt og familiefaren gravlegger katten på en dyrekirkegård sammen med deres nabo. Deretter tar nyinnspillingen seg noen friske avstikkere hvor blant annet foreldrene diskuterer livet etter døden med sin datter. Legen har et rasjonelt syn på saken mens moren er kristen og har en annen tro.

Filmen vrir og endrer på historiens nøkkelscener slik at det føles friskt og nytt for de som har sett originalen. Vi lar oss overraske når forventningene til det som skal skje blir annerledes. Effektene er raffinerte og passer fint til filmen og skuespillet fungerer fint. Dialogen og historien henger godt sammen med mer utfyllende mellomsekvenser som gir historien bedre flyt enn originalen.

Sjangerregissører

Regissørene Kevin Kölsch og Dennis Widmyer fikk sitt gjennombrudd med den interessante festivalgrøsseren Starry Eyes (2014). Med Pet Sematary har de fått anledning til å lage en studiofilm på høyt budsjett og fått mer erfaring før de fortsetter sjangeren med oppfølgeren Mama 2.

Originalen ble remastret til 30-års jubileet og har et flott bilde og er tettpakket av både gammelt ekstramateriale samt nytt innhold hvor skuespillerne fra nyinnspillingen ser tilbake på originalen. Nyinnspillingen byr også på mye innhold, deriblant en alternativ slutt som på mange måter er like kreativ og kløktig som den som er i filmen. Her er det å røpe minst mulig mest effektfullt for seeren, men det kan påpekes at King selv anerkjenner de kreative valgene som er gjort med oppfølgeren.