Den gylne hanske er to timer med alkoholdrevet fordervelse, voldelige seksuelle overgrep, sadistiske brutale handlinger og de mørkeste dybder av menneskelig lidelse.

Den tyske seriemorderen Fritz Honka drepte seks personer i området rundt Reperbahn i Hamburg – et område preget av prostitusjon og kriminalitet og et samlingssted for de som faller utenfor samfunnet.

Regissør Fatih Akin vokste opp i det samme nabolaget der seriemorderen herjet mellom 1971 og 1974.

I åpningsscenen som setter tonen for den meningsløse brutaliteten og moralske tomheten som definerer denne filmen, skjærer Honka hodet av en naken kvinnekropp. Mens den groteske scenen utspilles flyttes kameraet bort fra scenen – den metalliske lyden av sagen som skjærer gjennom nakken er nok til at det vrenger seg i magen.

Livets tilfeldigheter

Den gylne hanske er på mange måter fortellingen om livets tilfeldigheter. Det handler om en sadistisk drapsmann uten noe tydelig motiv, ofre som mistet livet fordi de var på feil sted til feil tid og overlevende som glemmer hvor nær de kom døden. Det handler om kvinner hvis siste øyeblikk på jorden gjentok nesten alle de andre øyeblikkene i livet – preget av tragedie, ufattelig lidelse og grusomhet.

Filmen er basert på en roman om Fritz Honka – spilt til perfeksjon av den 23-årige Jonas Dassler. Fatih Akin har ingen sosionom-tilnærmelse til seriemorderen – han prøver aldri å forklare eller forstå motivene til mannen som terroriserte innbyggerne i Hamburg på begynnelsen av 1970-tallet.

Monster

Akin gir oss en Honka fullstendig uten sympatiske trekk til tross for at han åpenbart er en utstøtt – en ensom impotent alkoholiker son lever på randen av samfunnet – er det ingen reelle forsøk på å humanisere Honka. Han er ganske enkelt et monster som går løs på de desperate og nedslitte.

I tradisjonen med filmer som Henry: Portrait of a Serial Killer, gjøres det ingen anstrengelser for å glatte over noen av  skrekken.
Honka plukker opp ofrene sine på den nedslitte baren Den Gylne Hanske hvor samfunnets bunnsjikt finner hjem og døyver sine sorger. Det er en overveldende følelse av fortvilelse og hjerteskjærende håpløshet i denne ensomme havnen hvor gardinene dekker vinduene slik at gjestene ikke skal skjønne hvilken tid av døgnet det er.

Ultra-realisme

Det eneste stedet som er mer dystert enn Den Gylne Hanske, er Honkas  leilighet; Motbydelig skitten, tapetsert med sider fra pornomagasiner. Stanken slår mot deg gjennom bildene. Hit bringer han ofrene sine – eldre, overvektige fattige kvinner som lever i fortvilelse og desperasjon.

Det er ikke volden i seg som er mest skremmende. Snarere er det den skitne, ultra-realismen som angriper sansene og gjør det til en så usmakelig opplevelse.

Nådeløst ubehag

Det er scener som føles pinefullt lange, som når Honka gjentatte ganger slår hodet til et av ofrene i et bord eller når han sliter med å ta livet av en annen ved  kveling. Det siste er en scene så uutholdelig at selv Honka selv fremstår rystet.

Akin gir oss menneskehetenes verste sider på en slik måte at det gjør vondt i hele kroppen. Han prøver ikke å forklare  det hele – han overlater det hele til publikum – og det er slett ikke sikkert at du skal se denne filmen. Men i en verden der seriemordere blir kjendiser, får frierbrev og blir romantisert  – fortjener vi en film som ser på menneskelig fordervelse og kvalmende vold med et fokusert objektiv.

Hvis du jakter et poeng til galskapen, er det ingen. Og det er i seg selv poenget.  Det er en med vilje gjort opprørende. Det er en dypt overbevisende og usedvanlig kunstnerisk prestasjon som utfordrer deg – slik god kunst skal.