The Witcher har nettopp ankommet Netflix. En serie basert på fantasy-bokserien til polske Andrzej Sapokowski. Og de kritikerroste spillene, som kanskje er der folk flest har kjennskap til de fra.

I tillegg skal Amazon lage en storslått adapsjon av klassikeren Ringenes Herre. Selv om det strengt tatt ikke er en adapsjon av bøkene, hvertfall ikke umiddelbart. Denne serien skal foregå i det andre tideverv, som er veldig lenge før den lange gåturen til Frodo. Men er vel ikke umulig at de hopper frem i tid i senere sesonger.

Dermed kan det se ut som at selv om Game Of Thrones er ferdig, kan det se ut til at dyre og ambisiøse fantasyserier er i vinden som aldri før.

Men et sted hvor fantasy ser ut til å ha forfalt litt er på det store lerret. Siden Ringenes Herre dominerte for nesten 20 år siden, har det vært lite som har satt fantasien i sving. I hvert fall om man tenker på god gammeldags fantasy, som foregår for lenge siden, med drager, vesener, magi og den slags.

Derfor gir vi deg en liten liste over fantasyfilmer det kan være verdt og sjekke ut.

Conan The Barbarian

Før han var «The Terminator», var Arnold Schwarzenegger Conan! Muskelbunten av en villmann som var ute etter hevn på drapet av moren, faren og hele landsbyen hans.

Basert på bøkene til Robert E. Howard, er dette god gammeldags sverd mot sverd i en svunnen tid action. James Earl Jones, stemmen til både Mufasa og Darth Vader, spiller ondingen Thulsa Doom, som Conan vil ha hevn på.

Voldelig og herlig. Fantasy for voksne i en tid hvor det nesten ikke eksisterte.

Skrevet av John Millius og Oliver Stone, og regissert av Millius. Som er en merkverdig, men herlig blanding.

The Neverending Story

 En klassisker, med en sang som fester seg i hjernebarken, og en traumatisk scene involvert en hest. The NeverEnding Story har høy nostalgifaktor, og kommer fra en tid filmer for barn og ungdom ikke var redd for å skremme livskitten ut av de.

Den foregår dels i vår verden, og dels i en fantasy-verden, hvor en ung kriger ved navn Atreyu skal finne en kur til den døende keiserinnen. Med andre ord et klassisk henteoppdrag. Alt dette blir lest av Bastian, som sitter på et loft og leser en gammel bok, hvor alt dette utspiller seg.

Det er en utrolig godt visualisert verden, og får en til å savne tiden hvor de bygde dukker for å skape de mest fascinerende og utrolige vesenene.

Også er det bare vanvittig gøy, og den sangen, den sitter som en kule.

Labyrinth/The Dark Crystal

 Apropos dukker, så jukser jeg litt med dette valget, men de hører så naturlig sammen at det går sikkert greit. Begge regissert av Jim Henson, mannen bak Muppetene og Sesam Stasjon, er dette håndverk på et helt annet nivå.

Enten man vil se David Bowie kidnappe et barn, og en ung Jennifer Connelly prøve å få tilbake nevnte barn i Labyrinth, eller et rent dukkebonansa i The Dark Crystal er det noe for alle. The Dark Crystal har også nettopp fått en prequel på Netflix.

Det er klassisk fantasy. Man må reise et sted, og utfordringer på veien. Man må løse gåter, og man må møte ren ondskap. Det er kreativt og alle dukkene og vesenene er så utrolig godt lagd at man forsvinner helt inn i universet.

Excalibur

 Hvem liker vel ikke riddere og magi? Denne fortellingen om Kong Arthur er en del mørkere enn man kjenner fra Disney-filmen. Og har mer til felles med den brutale og sexy(?) verdenen vi kjenner fra det som ofte definerer den moderne fantasysjangeren.

Det er trollmenn, trollkvinner og en haug med kjente fjes. Sverd, og riddere. Blir jo nesten ikke bedre. Og fantasy fra 80-tallet har en helt egen følelse som må oppleves. Her tas Arthur mytosen dødsenseriøst. Kanskje litt for seriøst, men det er fascinerende. Og det lages ikke slike filmer lenger.

Prinsesse Mononoke

 Hayao Miyazaki er en kjent figur for de fleste, og har lagd mange gode animasjonsfilmer. Prinsesse Mononoke er kanskje hans mest voldsomme og aggressive. Miljøtematikk blir blandet med monstre, guder, demoner og vanvittig vakker action. Natur mot industrialismen ligger sterkt her, men det er også en vanvittig kul film. Full av spenstige bilder, og spenning. En brutalitet gjør også at den er mye mer voksen enn mye annet animasjonsfilm, og blant filmene til Miyazaki. Kanskje det nærmeste man kommer volden til Game of Thrones og likevel være noenlunde for barn og unge.

Denne verden er ikke så moralsk svart og hvitt som ofte finnes i andre fantasyfilmer, eller filmer generelt. Og det gir den også en ekstra dimensjon som gjør det hele enda mer interessant.

Miyazaki magien er i hvert eneste bilde av denne filmen, og det faktumet at den er håndtegnet gir det hele det lille ekstra. Lenge leve håndtegnet animasjonsfilmer!

Dragetreneren 1-3

 Selv om det er Disney og Pixar som eier markedet på kvalitets-animasjon fra vesten så er det ett unntak. Og det er Dragetreneren-filmene.

Her er det masse drager, og masse action. Men også overraskende dyp historiefortelling og god emosjonell tråd som går gjennom alle tre filmene.

En av få trilogier som klarer og opprettholde skyhøy kvalitet gjennom alle filmene. Også er det en vaskeekte fantasyverden som tar seg seg selv, og seerne på alvor. Det er kanskje det lengste du kommer unna «Game of Thrones» og «The Witcher», men det er likevel en av de beste fantastfilmene som har kommet på en god stund.

Det er utrolig gjennomført verden, og karakterene er gode. Selv om den kan være litt tøysete til tider, så går det bra. Det er jo hovedsaklig ment for barn. Helheten er gøyal, og mye drage-action. Og at den klarer å treffe på de emosjonelle punktene gjør det hele absolutt verdt og se.

Ringenes Herre I-III

Det er ikke til å komme utenom at Ringenes Herre-filmene er noe av det beste vi har fått innen fantasysjangeren. Den har kanskje ikke den voldsomheten og nakenheten vi har blitt vant til med Game of Thrones og kjører generelt en mer tradisjonell stil. Men den viste hva det var mulig og skape når man tok sjangeren på alvor, og ga alt under produksjonen.

Denne generasjonens Star Wars, er dette noe som kommer til å alltid være en del av populærkulturen, og folkemunne. Den fikk til og med sin egen prequel, som ikke var så veldig bra, og overbrukte CGI. Så Star Wars-sammenligningene er har endt opp med å bli ganske riktig.

Det er episk, det er vakkert, og det er minneverdig. Action, følelser, og spenning. Det har alt god fantasy burde ha.

Dedikasjonen til de som lagde Ringenes Herre er nesten ikke blitt sett før eller siden, og skal godt gjøres og se for seg noen lage en filmserie på denne måten igjen.

Delta i diskusjonen