Den virtuose piloten “Whip” Whitaker, spilt til fingerspissene av den tilsvarende kompetente Denzel Washington, redder 96 mennesker fra en katastrofal flystyrt. Problemet er bare at toksologirapporten hans viser at han hadde en promille på 2.8, samt en god linje kokain innabords da han utførte det nær umulige stuntet. 6 personer er døde, og kommisjonen krever sin syndebukk.

Robert Zemeckis, en av de fremste i regifaget når det gjelder å la spesialeffekter hjelpe historien og ikke omvendt, tar oss med på den mest intense flyscenen jeg har sett på film, og videre inn i kapteinens sjeleransaking i etterkant av tragedien. Eller, som media omtaler det i filmen: heltedåden.

Et svært troverdig portrett av alkoholisme males ut, i det publikum veksler mellom å heie på hovedkarakteren, samt å fordømme valgene han tar i den ikke-linjære veien ut avhengighet. Det er en svært lite klisjefylt affære, en bit av et liv under ekstreme omstendigheter, krydret med bikarakterer som John Goodmans
larger than life dopdealer, en karakter som, under andre rammer, kunne gitt ham samme status som rollen hans fra
The Big Lebowski.

Det hele er lydlagt til et trivelig, men noe uinspirert lydspor – med mindre man skulle ha en spesiell forkjærlighet for
The Rolling Stones.
«Flight» er en velfortalt filmfortelling, hvor særs første del egner seg veldig godt på kino. Dog, ikke flykino, vil jeg anmode.