– Jeg mener de mangler virkelighetsforankring. Man holder seg jo til sin gruppe – sitt bostedsområde, sine venner, sin arbeidsplass – og utover det har man kanskje ikke så mye innsyn, fortsetter den svenske filmskaperen Gabriela Pichler om sine medborgere som mener det ikke finnes ulike klasser i landet lenger.

Et lite stykke Sverige

Med sin kinoaktuelle spillefilmdebut
Spise sove dø har den unge regissøren imidlertid satt seg fore å korrigere denne oppfatningen. Vi møtte Gabriela Pichler da hun presenterte filmen på årets filmfestival i Tromsø, noen få dager før den ble berømmet med hele fire svenske Guldbagger (av fem nominasjoner), for beste film, regi, manus og hovedrolle.

– Min mor er førtidspensjonert fordi hun slet seg ut på jobben. Når jeg følger henne til legen, merker jeg forskjellene i samfunnet veldig konkret. De er fra to ulike verdener, og selv om min mor kan svensk, snakker legen gjerne til meg istedenfor henne, sier Pichler,  som i likhet med hovedkarakteren i
Spise sove dø har familiebakgrunn fra Balkan.

– Da jeg begynte å arbeide med filmen, var det mye snakk om mennesker som faller mellom forsikrings- og trygdeordninger. Folk som ikke blir trodd på at de er syke, men likevel er for dårlige til å arbeide. Saker som dette gjør meg opprørt. I Sverige tror man stadig at landet er best på sykeordninger, men egentlig er det vel så bra i for eksempel Polen og Ungarn. Det er provoserende, sier Pichler til Cinema.

– Du har sagt at du vil vise en del av Sverige som ikke får plass i svensk film. Hva legger du i det?

– Drivkraften var å lage en film om mennesker med slike erfaringer, som man vanligvis ikke får se i svensk film. Jeg ville ta temperaturen på dagens Sverige, og oppdatere det nasjonale selvbildet. Den skånske landsbygda er ikke lenger stereotypen av en glad bonde på en åker, men befolkes av folk fra hele verden, som arbeider på fabrikker. Sverige ser annerledes ut i dag. Når det ikke vises på film, er noe galt. Filmene våre skal vel speile hele samfunnet, sier Pichler, som legger skylden på et alt for homogent svensk filmmiljø.

Sosialrealistisk og leken tilnærming

Spise sove dø handler om den tøffe tenåringsjenta Raša, som pakker salat på en fabrikk sør i Sverige og forsørger sin hjemmeværende far – i hvert fall fram til det går mot oppsigelser på arbeidsplassen hennes. Filmen inneholder mye varme og humor, men er utpreget sosialrealistisk i sitt filmspråk og tilnærming til materialet, og har blitt sammenlignet med både Andrea Arnolds
Fish Tank og Dardenne-brødrenes
Rosetta.

– Hvilken posisjon mener du sosialrealismen har i Sverige og Skandinavia i dag?

– Om man går lenger tilbake i filmhistorien, så er jeg veldig inspirert av Bo Widerberg og de tidligere filmene til Jan Troell, som
Sagolandet. Dette er filmer hvor jeg virkelig har kjent meg igjen i menneskene som skildres. Men det er ganske få av dem. Igjen, så skyldes det nok at de som lager film, både foran og bak kamera, har omtrent samme bakgrunn, og det påvirker hva som produseres, svarer hun.

– Du har bakgrunn fra dokumentarfilm før du begynte på Filmhøgskolen i Gøteborg. Hvordan tror du det har påvirket din spillefilmdebut?

– Sikket utrolig mye. Da jeg jobbet med dokumentar, opplevde jeg at det var så mye ved personene jeg lagde film om, men likevel bare plass til litt av det i filmen. For meg var det moralsk utfordrende. Dokumentarer er jo ikke objektive, det er alltid en konstruksjon, men samtidig er man ansvarlig for å framstille en person som skal gå på jobben neste dag og leve sitt liv videre. Jeg sier ikke at det er galt å lage dokumentarfilm, men for meg var det moralske ansvaret svært vanskelig, forteller Pichler. 

Nyttige erfaringer

Isteden bestemte hun seg for å benytte seg av disse menneskene og deres erfaringer som utgangspunkt for fiksjonskarakterer de selv kunne være med på å utforme.

– Basert på menneskene jeg møtte, skrev jeg roller de kunne spille. Rollene kunne være veldig like dem selv, og de måtte gjerne ta med egne erfaringer inn i karakteren, men de kunne også gjerne finne på ting. Uansett skapte vi en ny karakter, det ville ikke være dem. Dermed vil de heller ikke bli konfrontert med personlige ting etter at folk ser dem på film, utdyper hun.

– Med dette ble jeg mye friere til å styre prosessen slik jeg selv ville, og opplevde det som en mye mer lystbetont og leken måte å lage film på, føyer hun til.

Derfor er nesten samtlige (med et par unntak) av karakterene i
Spise sove død gestaltet av ikke-profesjonelle skuespillere.

– De fleste aktørene i filmen har vanlige jobber, og ingen erfaring med skuespilleri. Det gir noen veldig konkrete gevinster. Peter Fält, som spiller tillitsvalgt i filmen, ble jeg kjent med da han faktisk var tillitsvalgt på fabrikken hvor moren min arbeidet. Han hadde en direkte erfaring jeg kunne dra nytte av dersom jeg var usikker på noe, som profesjonelle skuespillere som regel ikke har. De kan isteden ofte ende opp med å herme, eller framstille et klisjébilde av en arbeider, mens Peter tar i bruk noe helt eget fra seg selv, sier filmskaperen til Cinema.

– Jeg sier ikke at det gjelder for alle filmer, jeg kommer sikkert til å jobbe med utdannede skuespillere senere. Men i denne filmen var denne typen rollebesetning viktig for å skape autentisitet og ekthet, presiserer hun til.

En personlig film

Blant skuespillerne uten erfaring var også hovedrolleinnehaver Nermina Lukač. Hun ble altså nylig belønnet med en Guldbagge for sin innsats i rollen, som i seg selv kan gi assosiasjoner til nevnte
Fish Tank.

– Hva lette du etter i hovedrolleinnehaveren?

– Mer enn noe annet, lette jeg etter en som våget å stille seg foran kamera og gå gjennom alle disse følelsene som Raša gjør i filmen. En som kunne ha i seg all energien og styrken karakteren har, med et interessant utseende. Samt en erfaring. Nermina har selv jobbet på fabrikk og pakket tape, og har selv arbeiderklasseforeldre. Hun forstod akkurat hva jeg var ute etter, og vi hadde god personkjemi, forteller regissøren.

– Hvordan fant du henne?

– Vi lette i minst ti måneder, og lette veldig bredt, for man vet ikke hvor man kan finne potensielle kandidater. En dag fikk vi en telefon fra en person som hadde gått på en fritidsklubb for flere år siden, hvor det var en jente som passet beskrivelsen. Så ringte vi henne opp, uten å vite om hun var slik fortsatt. Nå for tiden er hun faktisk veldig ulik rollen, men Nermina kunne identifisere den med seg selv som ung og tøff tenåring.

– Hvor personlig er denne filmen for deg?

– Den er veldig inspirert av mitt liv og mennesker jeg kjenner. Mange har jo dratt paralleller til
Rosetta, men jeg har faktisk selv stått med sånn lue på fabrikk og pakket kaker i esker. Mange detaljer, som hvordan de har det hjemme, og viktigheten av måltidene, er hentet fra min egen familie. Så filmen er gjennomsyret av ting jeg har opplevd, men selve grunnhistorien med Raša som mister jobben er funnet på, svarer Pichler.

– Jeg har dessuten vokst opp med den pessimistiske følelsen i filmen av at folk rundt deg gir opp, føyer hun til.

– Man skulle være flittig og jobbe, men samtidig skulle man ikke våge å håpe for mye om framtiden. Man satte seg små mål, så man ikke ble skuffet, sier regissøren av filmen som få dager etter hun møtte Cinema ble belønnet med fire Guldbagger hjemme i Sverige.