Hva var det ved rollen i
The Place Beyond the Pines som tiltrakk deg, og hvordan forberedte du deg til den?

Jeg så
Blue Valentine og elsket den filmen, så jeg spurte agenten min om jeg kunne få et møte med Derek – regissøren. Vi møttes i New York, og jeg sa til ham at uansett hva han kom til å gjøre videre så var jeg forberedt på å være statist, bare han ville ha meg med. Nesten et år senere fikk jeg manuset, og de ba meg om å prøvefilme for rollen. Jeg følte en umiddelbar tilknytning til rollen, så jeg gikk til auditionen på en måte «som karakteren», uten sminke, mørk eyeliner, forferdelig på håret og i klærne. Jeg satt i lobbyen, og Derek gikk forbi meg flere ganger uten å kjenne meg igjen, så jeg tenkte at jeg var på riktig spor. Jeg sa til ham «du er en ukonvensjonell regissør, og jeg er en ukonvensjonell person på audition, la oss ta en kjøretur rundt i LA, jeg har vokst opp her, så la meg få vise deg rundt.» Og han ble med på det. Jeg er, som rollekarakteren, første generasjon amerikaner med cubansk bakgrunn, så jeg viste han noen av likhetstrekkene med stedene der jeg vokste opp osv. Vi hadde det strålende, og jeg antar at det var derfor avtalen gikk i boks.

Hvordan var det å jobbe med Ryan?

Ryan og jeg har kjent hverandre lenge, og har alltid hatt lyst til å gjøre noe sammen, og dette var en stor mulighet. De sier at noe av det viktigste med å regissere er å få riktige skuespillere i riktig rolle, og at hvis du klarer det er du halvveis. Det gjaldt hvert fall her, fordi jeg følte at alle Derek hadde valgt var perfekte for rollene sine. Det var fantastisk å være på opptakene, jeg absorberte alt jeg kunne fra disse store skuespillerne.

Derek Cianfrance er en regissør som er veldig interessert i å utforske familier og forskjellige dynamikker innen familier. Denne filmen stiller en mengde forskjellige spørsmål om ansvar, moral og etiske dilemmaer som karakteren møter. Hvordan stilte du deg til den siden av historien?

Jeg knyttet meg umiddelbart til kampen og situasjonen til min karakter Romina. Hva gjør du i en situasjon hvor du har en affære med en mann du ikke kjenner, du har et kort og hyggelig møte med ham, han drar vekk, og ni måneder senere har du et barn med ham? Han er ikke mulig å finne igjen, men det er en veldig respektabel mann som er villig til å ta vare på deg og barnet, som om barnet er hans. Og så kommer den biologiske faren tilbake. Du vet at han ikke er bra, han er lettsindig. Og jeg satte meg umiddelbart inn i situasjonen og visste at dette kom til å bli en tankevekkende film. Jeg snakket med mange kvinner da jeg gjorde research for rollen, og så mange kvinner kjemper med det. Kanskje ikke i slike ekstreme situasjoner som i denne filmen, men det å håndtere en ex som er dårlig innflytelse på det barnet de har sammen. Det var spennende for meg å utforske fordi, siden ting sjelden er svart hvitt, det finnes mye grått.

Når Cinema snakket med Ryan Gosling og Derek Cianfrance snakket de om denne organiske improviseringserfaringene som Derek liker å skape når han arbeider med skuespillere. Hvordan var din erfaring med denne måten å jobbe på?

Det var ikke utelukkende improvisering. Det var løst, men det var struktur på det. Det var en veldig åpen og organisk erfaring. Jeg sa til Derek at han hadde ødelagt for meg, fordi jeg nå ikke kom til å like å jobbe med andre regissører. Han skaper virkelig en atmosfære der skuespillere bare blomstrer. Han forteller deg ikke at du må gjøre noe. Han gir deg nøklene til et hus og sier; «Dette er ditt hus, gjør det til ditt hjem. Tilbring så mye eller lite tid i det som du vil, men gjør det til ditt.» Så jeg tilbrakte tid der sammen med barnet som spiller min sønn og skuespilleren som spiller min mor i filmen, vi bare bodde der. Så han gir deg vidunderlig frihet. Ryan og Derek har jobbet sammen før og jeg tror det alltid er en fordel når du har skuespillere og regissører som har jobbet sammen med før. Da vet du at det gikk bra, og at de jobber sammen av en grunn.

Hvordan kommer du inn i rollen? Har du en spesiell teknikk?

Jeg jobber med en skuespillerinstruktør. Vi analyserer manuset, starter med de store tingene og arbeider oss ned til detaljene. Jeg likte så godt å jobbe med Derek fordi han liker å dra veksler på dine egne erfaringer, og det er den måten jeg forbereder meg på foran en ny rolle. I tillegg går jeg og tar skuespillerklasser og jobber med skuespill mellom filmrollene, alt fra Molière til Edvard Albee.

Tenker du noen gang at; jeg trenger ingen skuespillerinstruktør, jeg kan gjøre det på egen hånd?

Selvsagt, men det vil være som om en tennisspiller skulle si at; «Vel, nå er det Wimbledonturnering, nå trenger jeg ikke treneren min, jeg er god nok.» Det der tror jeg ikke på. Å spille for Derek er som min US Open (ler). Når jeg spilte for Leos Carax (i
Holy Motors – journ. anm.) var det mitt French open. Hvis jeg noen gang får jobbe med Mike Leigh, som jeg er besatt av, ville det vært mitt Wimbledon (ler) … Jeg er veldig gammeldags. Hvis du går tilbake til Montgomery Clift og den tiden der, hadde de alle skuespillerinstruktører. Strasberg var der, Uta Hagen også.

Hvordan var det å jobbe på
Holy Motors med Leos Carax?

Jeg er veldig stolt av den filmen. Jeg fikk spille denne kvinnen som ikke snakker, jeg fikk spille alle scenene i Père Lachaise kirkegården. Jeg hadde på meg en rød parykk, og Leos Carax sa alltid; «Gjør henne blekere.» (ler). Det føltes som å være med i en eksperimentell kunstinstallasjon, som noe for Museet for moderne kunst. Det var en vill opplevelse. Jeg leste manuset, jeg var med i filmen og jeg forsøker enda å forstå det. (ler)

Du har nå nevnt flere regissører du respekterer og har arbeidet med, eller gjerne vil jobbe med. Men hva er det som er tiltrekkende ved en rolle eller et manus som gjør at det ikke spiller noen rolle hvem det er som regisserer, men at du vil lage filmen?

Disse siste årene har vært mere slik: «Hva kan jeg gjøre forskjellig, hvordan kan jeg utfordre meg selv?» Selv da jeg laget
Other Guys, noe som var en morsom komedie, ville Adam McKay at jeg skulle synge på slutten av filmen. Det var en parodi, men han ville at jeg skulle gjøre det på ordentlig i et opptaksstudio. Jeg sa til ham; «Men jeg er ingen sanger.» Så jeg gjorde det; jeg var med Cee-Lo i studio og det var helt vilt, men jeg gjorde det. Jeg var så redd. Jeg utfordrer meg selv på den måten, så nå tar jeg sangtimer, bare for å forbedre meg videre. Når du utfordrer deg selv, vil gevinstene komme. Nå er jeg med i et nytt Larry David prosjekt, noe jeg synes er en utfordrende rolle. Den er bare improvisering. Jeg lærer meg noe helt nytt, så jeg er veldig entusiastisk.