Oh Boy er den beste Berlin-filmen siden Wim Wenders
Der Himmel über Berlin (
Lidenskapens vinger). Regidebutanten Jan Ole Gerster har laget en fortelling med hjerte som  -går til hjertet. Stilmessig tydelig inspirert av Jim Jarmusch og Aki Kaurismäki.
Oh Boy er laget i kjærlighet til et Berlin som er i ferd med å forsvinne. Hver av karakterene representerer en del av Berlin som langsomt blir borte.

Gerster har laget en tragikomisk feelgoodfilm. Jeg sitter igjen med en følelse av at mye av filmen er selvopplevd. Med en slentrende tone forteller han om en ung manns opplevelser i løpet av et døgn i Berlin. Niko (Tom Schillinger) er blakk, han har sluttet på jusstudiene. Den blakke Niko lever driver gatelangs på leit etter seg selv. Det er tydelig at regissøren ikke er ukjent med Knut Hamsuns ‹‹Sult››. Som i Knut Hamsuns roman møter vi også er en ung, intellektuell mann som lever fra hånd til munn, men samtidig prøver å holde verdigheten oppe.

Filmen åpner med at Niko gjør slutt på forholdet til kjæresten.  Han forlater leiligheten og begynner på en 24 timer lang odyssé  gjennom Berlins gater og i møte med menneskene som skaper byen.

Underliggende i filmen er hele tiden den lune humoren i tristessen som Niko opplever. Tom Schillinger gjør en fremragende rolle som Niko. Gerster og Schillinger er venner. Opprinnelig ville ikke Gerster ha Schillinger rollen fordi ham mente han virket for ung. Tom Schillinger røykte og drakk seg til et eldre og mer slitt utseende for å få rollen. Uflidd og med mørke ringer under øynene er han perfekt.

Den store stjernen i filmen er likevel Berlin – «denne forunderlige byen som ingen forlater før han har fått merker av den….»