James Franco skal ha innflytningsfest, det er bare så ubeleielig at verden går under akkurat da.

Vi har fått mye latter av Franco, Jonah Hill og Seth Rogen de siste årene. Franco er for evig uforglemmelig som rapperen Alien i
Spring breakers (2012). Jonah Hill er forvirrende ufyselig og elskelig på en og samme gang i
Superbad (2007). Er egentlig Seth Rogen morsom? Eller er det fordi han er så godt likt at han blir morsom?

Uansett så er de i hvert fall samlet her i
This is the End – Hollywoods nye versjon av ”the brat pack”. Dette er først og fremst en kompis-film. Det er kanskje derfor den blir litt kjedelig, da den er mer for skuespillerne involvert, enn tilskuerne.

Bromance-aspektet er svakt til stede, men ikke sterkt nok til at det blir en av de uforglemmelige innen denne subsjangeren.
Superbad bygger for eksempel hele tiden på den sterke bromance kjærligheten mellom Jonah Hill og Michael Cera.
I Love You, Man bygger på den gryende bromance mellom Paul Rudd og Jason Segel. Uendelige bromancehistorier er fortalt gjennom tidene, og her er den ultimate testen: Hvordan stiller man opp for hverandre med døden i hvitøyet? Da passer det dårlig at romantikken mellom gjengen føles påtatt og lite oppfinnsom.

Det er mange komiske situasjoner, og det er gode replikker som man også vil sitere senere (man får blant annet se hvordan søte lille Michael Cera
virkelig er…), men det er ikke nok.

Filmen føles usammenhengende, og derfor veldig lang, noe som resulterer i at den føles kjedelig. Ingen har villet drepe sine barn i klippen, og ingen tenkte at det kanskje ville være en idé å skrive et manus som er godt lenger enn kun 15 minutter inn i filmen.

På denne måten blir dette en film som føles hånende. Det signaliserer at dette er noe vi tilskuere bare skal ta imot på bakgrunn av rollelisten, og ikke på bakgrunn av kvalitet.

For at disse guttene kan kvalitet innen humor, vet vi jo!