Meg eier ingen er basert på en svensk kioskvelter. Boka er solgt i en halv million eksemplarer i hjemlandet. Handlingen er lagt førti år tilbake i tid og forteller om forholdet mellom far og datter.

Det hele starter  når mor forlater far og datter til fordel for en annen. Alene står Lisa, som går i barnhagen, og faren Hasse. Det to skal nå takle livet sammen. Pappa Hasse, som er kommunist og smelteverksarbeider, finner seg plutselig med eneansvaret for sin datter. Han vet ikke helt hvordan han skal takle det nye livet. Når han skal glede datter med pannekaker må han gi opp – han vet rett og slett ikke hvordan de lages. Hjemmet og kjøkkenet har alltid vært mors gebete – selv i dette kommunisthjemmet.

Plutselig står de to ensomme i verden. Pappa skysser Lisa til barnehagen uten å vite når det åpner, og må overlate henne til seg selv utenfor for å nå skiftet på smelteverket.

Meg eier ingen er et stert nærbilde av hvordan Lisas stor helt, pappa, delvis bukker under i alkoholmisbruk. For Hasse er det alkoholen som gjør at han kan senke skuldrene. Når Lisa kommer opp i skolealder er det mer og mer hun som må ta hånd om sin far og hun skjuler misbruket hans så godt som mulig for omgivelsene. Den ubetingede kjærligheten hun hadde til sin pappa som barn skifter etter hvert som årene går mer over til skam. For Hasse er livet en stadig kamp. Han sliter med økonomien i tillegg til alkoholen. Han drømmer om Cuba og det klasseløse samfunnet.

Meg eier ingen er et gripende portrett om forholdet mellom far og datter. Kjell Åke Andersson har laget en både rørende og hjertevarm film. Foruten noen fargeglade sommerscener er det hele fortalt gjennom mørke og vinter og understreker slik sett filmens mørke og alvor.

Mikael Persbrandt gjør her en av sine beste roller noensinne. Velfortjent ga den ham en Guldbagge. Det er sjeldent man opplever en skuespiller med slik innlevelse som Persbrandt leverer her. Han er verdt kinobilletten alene.