I år markeres 100 år med Universals monsterfilmer samt 90 år med Den usynlige mannen. Med dens relansering i 4K ser vi nærmere på originalen og dens mange nytolkninger.

For 100 år siden fikk studioet Universal suksess med The Hunchback of Notre Dame (Ringeren i Notre Dame, 1923) og to år senere kom The Phantom of the Opera (Operafantomet, 1925). Dette var adapsjoner av populære romaner av Victor Hugo og Gaston Leroux, og Lon Chaney spilte både rollen som monsteret Quasimodo og Operafantomet. Udyrets spire var sådd og snart skulle Universal starte høstingen. En stor økonomisk depresjon preget det amerikanske samfunnet etter børskrakket i 1929 og samtidig som publikumstallene gikk kraftig nedover mellom 1930 og 1933, tilrettela dette for det som etter hvert ble en omfattende syklus av monsterfilmer.

Til tross for trang økonomi omfavnet publikum Tod Brownings Dracula (1931) og Universals monsterfenomen ble for alvor etablert. Bela Lugosi som Dracula ble et ikon og snart sementert i populærkulturen. Deretter ga Boris Karloff evig liv til monsteret i Frankenstein (1931) som ble en enda større suksess. Snart kom en horde av andre oppfinnsomme monstre i originalhistorien The Mummy (1932) og i oppfølgere som The Bride of Frankenstein (Frankensteins brud, 1935) og Dracula’s Daughter (Draculas datter, 1936) og Son of Frankenstein (Frankensteins sønn, 1939). Riktignok kom også filmer med nye karakterer som The Wolf Man (Ulvemannen, 1941).

The Invisible Man

Etter banebrytende Frankenstein skulle regissør James Whale skape nok et monster fra litteraturens verden. The Invisible Man (Den usynlige mann, 1933) var basert på science fiction-forfatter H. G. Wells´ roman fra 1897 og nå var uhyrligheten kjemikeren Jack Griffin som gradvis utviklet seg til å bli et monster. I The Invisible Man blir den nysgjerrige forskeren gradvis mer sinnssyk og galskapen var en sideeffekt av serumet som gjorde ham usynlig. Til hovedrollen Griffin hyret man skuespiller Claude Rains først og fremst grunnet hans stemme, da karakterer er usynlig så å si i hele filmen.

Midt under en snøstorm ankommer Jack Griffin et vertshus. Han er godt kledd med ansiktsmaske, hatt og solbriller og krever å få et rom. Mens hans kjæreste Flora lurer på hvorfor han har forsvunnet uten et ord, får vertshuseierne raskt smake hans hissige lynne. Mens Griffin bare vil være i fred, oppstår en konflikt som ender med at vertshuseierne tilkaller politiet for å få ham kastet ut. Griffin mister kontrollen, tar av seg klærne og er nå et usynlig udyr. Han har et mål om å starte et terrorvelde for en ny verden og begynner med å sette en støkk i landsbybefolkningen. Mens han blir hysterisk og ond, anklages en panikkslagen befolkning for vrangforestillinger.

Les mer: The Wolf Man (Ulvemannen, 1941) og varulvfilmer her – CINEMA

Filmen vektla en humor som slo an blant samtidens publikum, men det er de sjokkerende gode spesialeffektene til John P. Fulton som står igjen som filmens styrke i dag. Den gang var de svært avanserte mens de i dag er enkle, men fortsatt effektive og sjarmerende. Griffins forskervenner mener det er eksperimentet og et stoff i serumet som har forårsaket hans galskap. Griffin påstår derimot at han bare var en fattig kjemiker som ønsket å oppnå storhet. Ridd av galskap skal han nå selge sine oppdagelser til de som tilbyr mest og som deretter kan kontrollere verden. Filmen sjokkerer der han forårsaker dødsfallet til over hundre personer innen kort tid og han må stanses for enhver pris. Suksessen førte til ulike varianter av oppfølgere som The Invisible Man Returns (Den usynlige mann kommer tilbake, 1940), The Invisible Woman (1940), Invisible Agent (1942) og The Invisible Man’s Revenge (1944).

Det kostymepregede 1990-tallet

På 1990-tallet kom en ny prestigepreget gotisk syklus som reintroduserte mange av de klassiske karakterene udødeliggjort på 1930-tallet. Nå kom storslåtte produksjoner fra de mest anerkjente regissørene og med de mest kjente skuespillerne. Filmene vektla det visuelle uttrykket, hadde forbløffende kostymer og ikke minst en romantisk underhistorie. Gjennombruddsfilmen var Francis Ford Coppolas Dracula (1992) med Gary Oldman som en eldre Dracula. TriStar Pictures fulgte opp med Kenneth Branaghs Mary Shelley’s Frankenstein (1994) med manus av Frank Darabont og med Robert De Niro som monsteret. Med Jack Nicholson i Mike Nichols Wolf (1994) fortelles seksualangsten til en eldre mann som opplever at kona har et forhold til yngre viril mann. Det avsluttende tilskuddet til  bølgen var Mary Reilly (1996) med Julia Roberts som kvinnen som forelsker seg i Dr. Jekyll og Mr. Hyde.

Som en kontrastfull avart kom det riktignok over et halvår før Dracula også en mer leken versjon av H. G. Wells skikkelse i John Carpenters Memoirs of an Invisible Man (Den usynlige mannen, 1992). Filmen lekte med den gang banebrytende dataeffekter, men med Chevy Chase i hovedrollen tok prosjektet og karakteren en mer humoristisk retning. John Carpenter fikk aldri noen kreativ frihet fra Warner Bros. og har siden uttalt at det er filmen han liker minst av sine egne. Nylig uttalte han til bransjebladet Variety at det faktisk var så ille at han på et tidspunkt vurderte å slutte som filmskaper. Der Carpenters film floppet fikk derimot Coppola stor suksess.

Usynlig i nytt millennium

I det nye høyteknologiske millenniet var utvikling av dataeffekter enda mer raffinert og dette var nok en god mulighet fra Columbia Pictures til å oppdatere konseptet med den lumske forskeren. Den provokative nederlenderen Paul Verhoeven ble hyret inn som regissør og alt lå til rette for at Hollow Man (2000) nok en gang kunne la den usynlige forskeren bli en farlig megaloman og drapsmann. Men ikke alt gikk helt etter planen.

Å gjøre forsøksdyr usynlig har ikke vært utfordringen, men å gjøre dem synlige igjen har vært problemet. Etter elleve måneder klarer Sebastian Caine (Kevin Bacon) endelig å løse utfordringen med reversjon. Sammen med sine forskerkollegaer Linda og Matt, i et topphemmelig laboratorium, tester de ut reversjonen på den stadig mer hissige sjimpansen Isabella. De har fått frie tøyler av Pentagon så lang, men nå begynner de å bli utålmodige. Med sitt gjennombrudd og Nobelprisen i sikte starter Caine siste fase med menneskelig testing på seg selv.

Forvandlingen gjennom høyteknologiske dataeffekter var den gang filmens store salgspunkt. Et serum og en injeksjon sprer seg i blodsystemet til en ellers usynlig skikkelse, men i dag føles disse effektene dessverre noe daterte. Historien er derimot rimelig tro mot opphavet med en forsker som tester ut sitt serum på seg selv. I tillegg fortelles et trekantforhold med sjalusi slik som i originalen. Der originalens hovedperson var aggressiv fra starten av, kommer dette gradvis i Hollow Man. Bieffekten av usynlighet er økt virilitet, perversitet og makt som er for forlokkende til å gi slipp på. Etter hvert følger alvorlige forbrytelser som voldtekt og drap, mens det hos Caines kollegaer utløser paranoia og angst. I dag avskyr Verhoeven Hollow Man. Det var den siste filmen han laget i Hollywood og årsaken var at han følte det ble en bestillingsfilm. Studioet ville ha det slik og slik, og han fikk ingen frihet. Han fikk ikke muligheten til å sette noe personlig preg på filmen og siden har han ikke lenger ønsket å jobbe i Hollywood-systemet. Et nytt katastrofalt eksperiment repeteres i rett på video-filmen Hollow Man II (2006) med Christian Slater som soldaten Michael Griffin.

Dark Universe

For noen år siden kom nok en overhaling av konseptet som et ledd i Universals ambisiøse megafranchise kalt Dark Universe og hvor de skulle fornye flere av sine klassiske monstre. Det begynte forsiktig med Dracula Untold (2014) før et mer påkostet andreforsøk med The Mummy (2017). Dark Universe hadde på storslått vis blitt markedsført med en rekke kommende titler som Bride of Frankenstein av Bill Condon, Johnny Depp som Den usynlige mannen samt en film med Javier Bardem i rollen som Frankensteins monster. De hadde til og med skapt et bindeledd mellom filmene med Russell Crowe i rollen som Dr. Henry Jekyll og leder av organisasjonen Prodigium.

Les også Feilslått relansering av The Mummy – CINEMA

Cruises eventyraction The Mummy floppet derimot og Universal måtte gå i tenkeboksen og se på monstrenes røtter. Dermed opprettet de en forbindelse til Jason Blum og hans Blumhouse som var velkjent for sine suksessfulle grøssere. Neste film var en kostnadseffektiv produksjon i mindre skala, men som vektla grøss og som ble markedsført på aggressivt vis. Den eneste ulempen var en pandemi som satte en stopper for kinolanseringen, i Norge ble The Invisible Man (Den usynlige mann, 2020) kinolansert samtidig som covid-19 førte til landets første dødsfall.

Usynlig mann og #metoo

Fra BlumHouse kom en ny og moderne variant som spilte på emneknaggen #metoo og dens synliggjøring av uønsket seksuell oppmerksomhet. For å sjangersikre konseptet ytterligere hentet man inn regissør Leigh Whannell som var skaperen av Saw og Insidious-franchisene og som hadde har regissert Insidious 3 (2015). I The Invisible Man flykter Cecilia (Elisabeth Moss) fra sin voldelige og manipulerende samboer, forskeren Adrian Griffin. Hun gjemmer seg i skjul med angst og frykt for at han skal finne henne. Til tross for at hun får beskjed om at han er død, har hun fortsatt følelsen av å bli iakttatt og snart starter en rekke skremmende hendelser.

Filmens hovedvekt ligger på skuespiller Moss og den underliggende paranoiaen, angsten og ubehaget som hennes karakter gjennomgår. Dette er en moderne stalker-film med en forstyrret sosiopat som terroriserer en kvinne og filmen følger dessuten oppskriften til slasherfilmen. The Invisible Man er faktisk en effektiv grøsser som byr på flerfoldige lag med stadig ubehageligheter og som i monsterfilmer som Jaws (Haisommer, 1975) skapes spenningen i fraværet av monsteret.

Les mer: «The Invisible Man» – et skikkelig andrenalinkick – CINEMA

I kontrast til den pompøse, men feilslåtte The Mummy hadde regissør Whannell skapte en mer jordnær og realistisk oppgradering med dagsaktuell tematikk. Det er en innovativ og spennende thriller som treffer riktig der The Mummy feilet og den er langt friskere sammenlignet med de forrige daterte bidragene fra Carpenter og Verhoeven. Ser man bort fra Covid-19 så klaffer alt det kreative og oppskriften lyktes både hos kritikerne og publikum der filmen spilte inn 144 millioner dollar på verdensbasis. I år markeres 90 år med Den Usynlige mannen på film. En oppfølger er fortsatt ikke annonsert, men Jason Blum har antydet at det jobbes med saken.

Delta i diskusjonen