Filmkritikerprisen 2014 for fjorårets beste norske langfilm går til
Tusen ganger god natt, regissert av Erik Poppe. Prisen, et grafisk trykk av Kai Rittun med tittelen «Med elementene», ble i dag overrakt vinneren av den kjente kulturpersonligheten og tidligere statsråd Åse Kleveland, på vegne av Norsk filmkritikerlag.

Prisen ble først delt ut for 64 år siden og er kåret etter en avstemning blant lagets nær 100 medlemmer. Dette er tredje gang Poppe vinner denne prisen. Prisen ble delt ut under en pressekonferanse på Engebret Café i Oslo i dag.

To nye priser

Norsk filmkritikerlag innstiftet i år to nye priser. Kleveland delte også ut prisen for Beste fagfunksjon i fjorårets norske langfilmer. Den gikk til John Christian Rosenlund for fotoet på filmen
Tusen ganger god natt. Prisen var et grafisk trykk av Runi Langum med tittelen «Daphne».

Den andre prisen har fått navnet Budbringeren og er en hederspris for å ha beriket filmkulturen gjennom å spre kunnskap, engasjement og entusiasme for film som kunstuttrykk. Pål Sletaune, regissøren av filmen som har inspirert prisens navn, delte selv ut prisen, som i år tilfalt Norsk filmklubbforbund. På vegne av organisasjonen mottok Daglig Leder Jon Iversen prisen, en kopi av den originale kinoplakaten for «Budbringeren», laget av Kim Hiorthøy.

I begrunnelsen for hovedprisen heter det:

«Gjennom regissørens tidligere filmer, hans prosjekt, løper en brennende nødvendighet. En intens vilje til å ta tak i viktige, etiske spørsmål. Det gir filmskaperen flere likhetstrekk med vinnerfilmens hovedperson. Dette er en film der regissøren, med mot og stor kunnskap, har tatt tak i egne erfaringer og dyptgripende dilemmaer. Sobert og usentimentalt, med konfliktsoners dramatikk sett opp mot hjemmelivets hverdagslighet som bakteppe og kontrast, går filmen inn i det komplekse forholdet mellom menneskers handlinger og motiver. Det overordnete spørsmålet den reiser er: Hva skal idealisme og engasjement koste? Og hvem skal betale prisen? Underordnet, men ikke mindre viktig og relevant, er de presse-etiske problemstillingene filmen belyser. Når går fotografen fra å være en nøytral dokumentarist til å bli en aktør? Hva betyr kameraets tilstedeværelse i en gitt situasjon? Blir det en påvirker? Snakker fotografiet alltid sant? Regissør og fotograf visualiserer sitt prosjekt i poetiske, potente bilder. Resultatet er en usedvanlig vakker film med både menneskelig og politisk appell.»

I begrunnelsen for prisen for beste fagfunksjon heter det:

«Vinneren utmerker seg gjennom å sette sin egen signatur på filmene vedkommende bidrar til. Helt fra den aktuelle filmens mektige prolog gjenspeiler denne signaturen seg i bildenes komposisjon, gjennom en egenartet evne til å arbeide med lysets utallige valører og til å bruke farger for å binde scener, stemninger og tablåer sammen. Her spilles dramaet i de intense og vakre nærbildene fram. Nyansene i visualiseringen av det episke og det voldsomme har et tydelig personlig, berørende uttrykk. Bilder har i seg selv makt. Fotografens oppgave er å forvalte denne makten. På samme vis som virkeligheten stiller seg mellom fotograf og objekt, framhever vår prisvinner det vakre, det vonde og det udefinerbart emosjonelle som i fotografiet vekker begjær hos tilskueren. Det handler i ett og alt om bildenes evne til å kommunisere, om den uklare grensen mellom fotografen som tilskuer og fotografen som deltager.Vår prisvinner bruker fotografiet som arbeidsredskap og som kunstnerisk uttrykk, og resultatet er blitt en solid understreking av filmens utgangspunkt og tematikk.»

I begrunnelsen for Budbringeren heter det:

«Det er med stor respekt at Norsk filmkritikerlag kan gi den aller første hedersprisen til en frivillig organisasjon som ble startet i 1968. Siden har den oppdratt, utdannet, formidlet, distribuert, opponert, slaktet, kritisert, elsket og dyrket hele filmens vesen – både norske og internasjonal film. Den har spredt filmkulturelle budskap og kunnskap til tusenvis av norske filmelskende barn, ungdommer og voksne. Organisasjonen er en sann våpendrager for den viktige, gode, rare, skakke, smale og visjonære filmen – på samme måte som den gjentatte ganger har forsvart utradisjonelle filmer i ytringsfrihetens og antisensurens navn.»