For et par år siden var Gillian Flynns ‹‹Gone Girl›› boken som fylte alle hyller hos flyplassbokhandlerne. Når har David Fincher tatt boken videre til lerret med et filmmanus skrevet av forfatteren selv.

Og la det være sagt med en gang – David Fincher har lykkes til de grader.
Gone Girl er blitt en av årets beste filmer –ikke minst takket være de to hovedrolleinnehaverne Ben Affleck  og Rosamund Pike i rollene som ekteparet Nick og Amy.

Filmen er et mareritt. Nick og Amy treftes i New York, men har flyttet til en småby i Missouri får å kunne leve et bedre liv. Det som startet med en stormende forelskelse har blitt flere og flere grå hverdager. Den stormende forelskelsen er det ikke mye igjen av. Det har blitt en lapskaus av et ekteskap som er i ferd med å forsures, fiendtlighet, beskyldninger – og muligens mord. På femårsdagen for deres bryllup forsvinner Amy fra hjemmet. Hun etterlater seg veltede møbler knust glass, og spor av blod.

Politiet mistenker drap, og Nick blir raskt den hovedmistenkte. Han har ikke noe vanntett alibi. I Amys dagbok, som politiet finner, beskrives han som utro og at han har problemer med å kontrollere sinnet sitt. Politiet på sine side har ikke noe lik. Er hun død eller bare … borte?

Det som gjør
Gone Girl spesiell er det underliggende – hvordan historien utfolder seg og spørsmålene den stiller.

Det er en sak som raskt plukkes opp av mediene. Talkshow-vertene får sine historier og søkelyset rettes mot ektemannen som de fotfølger.  Livet at er et mareritt  som videreformidles direkte på tv.

Når detektivene spør Nick om hvor mye han egentlig vet om sin kone spør de like mye hver og en som ser filmen om hvor mye de egentlig vet som sin partner.

David Fincher har laget film som fanger. Gradvis gir han tilskueren mer og mer informasjon, men ikke mer enn nødvendig. Slik evner han å holde på spenningen helt frem til siste scene.

Gone Girl er helt klart en av årets beste filmer.