Det var nemlig noe som skjedde etter Villmark. Det var som om den norske filmindustrien ble minnet på at det ikke var noen skam i å følge den velkjente sjangeren.
Horrorfilmen er en sjanger som er lett å følge, men samtidig en sjanger som er vanskelig å dra vellykket i land.
En vellykket horrorfilm skal nemlig skremme sitt publikum, og det å skremme et kinovant publikum er like vanskelig som å få dem til å le. Vi har sett og hørt det meste, og kjenner en horrorfilms rutine i både oppbygging og gjennomføring. Hvordan har våre norske filmskapere klart å bringe noe nytt til horrorfilmen som ikke var der før?
Vi skal kikke nærmere på disse bestemte elementene, og se om vi i det hele tatt kan finne dem i de norske filmene. Men før vi gjør det, er det på sin plass med en gjennomgang av filmene som faktisk skapte denne bølgen.
Bølgen
Den norske filmen 22 fra 2001 handler om en saksemorder som sprer frykt i Oslo. Den kan sies å være den første rendyrkede filmen som ”varsler” den kommende bølgen.
Allikevel vil denne artikkelen først og fremst ta for seg de filmene som har nådd et større publikum. Brød og Sirkus ble for eksempel sluppet samme år som Villmark, men med sin klare splatter-hyllest og lave kvalitet har den snarere fått en kult-status i mindre miljø.
Villmark blir derfor et naturlig utgangspunkt når vi begynner å se på de filmene som har vært med på å skape bølgen.
Villmark tar oss med ut i den norske skauen sammen med et TV-team som skal forberede seg til et nytt reality-konseptet de skal filme. Ting begynner å gå galt når de oppdager noe rart med et tjern i nærheten av hytta.
Filmen kan ligne en slasher-film på mange områder. Den har en liten gruppe mennesker på fem personer som isoleres i en hytte midt i skogen, langt fra sivilisasjonen.
Gruppen blir jaget av en uidentifisert morder som gjemmer seg mellom trærne.
Villmark skiller seg allikevel ut fra denne sub-sjangeren da kun to av gruppemedlemmene blir drept. Det ligger også et mer stille mysterie over hva om egentlig foregår i skogen der de befinner seg. Mistanken rettes mot andre gruppemedlemmer, og hintene er få og små.
Manuset har også forsøkt å fokusere på dynamikken i selve gruppen. Dette er noe som tidvis føles halvhjertet gjennomført, samtidig som filmen hele tiden insisterer på å være en horrorfilm.
Selve filmens dynamikk ender på den måten opp i en svakt forvirrende tilstand, hvor et strammere grep om filmens retning savnes.
Til tross for en til tider haltende horrorfilm, står Villmark igjen som en vellykket film og markør for bølgen som kontinuerlig runget gjennom Norge i tiden fremover.
Fortsettelse følger…
Vi har altså Brød og Sirkus som kom ut samme året som Villmark, men etter den skulle det ta hele tre år før den neste rene horrorfilmen traff kinoene våre igjen.
Fritt Vilt (2003) fulgte den amerikanske horror-sjangeren til punkt og prikke – uten villedende karakterdynamikk eller løse tråder.
Vi opplever flere pinlige dialoger (i motsetning til Villmark som føles mer naturlig), men selve handlingen er spikret.
Regissør Roar Uthaug bød på en ekstremt effektiv horrorfilm, satt til den norske fjellheimen. Dette er en tradisjonell slasher-film, hvor vi møter en gruppe på fire ungdommer som må ta seg inn i et forlatt hotell.
Stedet ser ut til å ha vært forlatt i flere tiår, men det skal vise seg at de ikke er alene.
En seriemorder som minner mye om tidligere amerikanske karakterer som for eksempel Leatherface, Michael Myers og Jason Vorhees, er ute etter dem.
Fritt Vilt bruker også konseptet som ”the final girl” som er et begrep utarbeidet av filmteoretiker Carol J. Clover. Her finner vi den siste gjenlevende av en uheldig gruppe med venner, og hun er gjerne den ressurssterke jenta som kjemper mot morderen til siste slutt.
Tidligere var kravet om at ”the final girl” skulle ha en intakt jomfruhinne urokkelig, men filmer som Scream (1995) endret på denne regelen med et postmodernistisk blunk til sjangeren.
Fritt Vilts kompromiss med den fornuftige Jannicke som viser usikkerhet i sitt tradisjonelle og sikre forhold, holder seg til gamle ”retningslinjer” med en liten moderne tvist.
Tvert om er det faktisk jomfruen som blir drept først i Fritt Vilt, gjennom Viktoria Winges skikkelse.
Jannicke lykkes i å overvinne morderen, og han er sannsynlig død ved filmens slutt. Allikevel føles det åpent, da Jannicke stadig er i live, og morderen allerede har vist seg å ha umenneskelige krefter. Vil han komme tilbake? Jo da, tradisjonen tro ville det komme to oppfølgere for et nå sultent norsk horrorpublikum.
Thriller/horror, bølge?
Det tok tid å virkelig sparke i gang denne bølgen, men fra 2008 fikk vi se en mer jevn strøm av horrorfilmer. Kan vi da kalle det en bølge når det gikk tre år mellom de første, og så gikk det enda to år før både Rovdyr og
Fritt Vilt 2 hadde premiere?
Filmene vekket liv i horror-sjangeren i Norge, og til tross for lengre tid imellom, ser man den tydelige røde tråden hvor alt startet. I mellomtiden ble også filmen Naboer sluppet i 2005.
Det vil være naturlig å rynke på nesen over å nevne Naboer som en del av den norske horrorbølgen. Det skal vi heller ikke, men filmen dukket opp under horror-sjangerens inntog og minner oss om de klare skillene mellom en klar thriller og horror.
Pål Sletaune har før og etter Naboer regissert Budbringeren (1997) og Babycall (2011). Både Naboer og Babycall er plassert i den overskridende båsen horror/thriller på filmsiden Internet Movie Data Base (IMDB), om man søker opp filmene her.
Det kan minne om hvordan publikum gjenkjente bestemte horrorelementer i for eksempel Darren Aronofskys Black Swan (2010), til tross for at denne også er en psykologisk thriller.
At en film har diverse horrorelementer som for eksempel en usynlig fiende eller lemlestede kropper, vil den ikke nødvendigvis være en horrorfilm. Dermed skal heller ikke Naboer tas med som en del av horrorbølgen, på lik linje med at Babycall også ekskluderes.
De norske elementene
Både Villmark og Fritt Vilt banet vei for horror-sjangerens inntog i Norge ved å følge de bestemte elementene som er nevnt i forbindelse med filmene. Dette er elementer de neste filmene ville fortsette å følge, men tillegger disse filmene sjangeren noe nytt?
I 2008 hadde Fritt Vilt ll og Rovdyr premiere. Fritt Vilt ll ble sluppet i oktober, mens Rovdyr hadde sin premiere allerede i januar. Likt Villmark, satt Rovdyr sin handling til den norske skogen. En ungdomsgjeng er på biltur sommeren 1974, og handlingen minner tydelig om den amerikanske Texas Chainsaw Massacre (1974).
Filmens språk og kjærlighet til det sadistiske videreføres fra Leatherface og hans noe spesielle familie. Bygdetullingene i Norge får en ny mening, men utover en særskilt elsk til jakten er oppskriften den samme som andre slasher-filmer vi har sett tidligere.
Hva er det da de norske filmskaperne her legger til?
I både Villmark, Fritt Vilt og Rovdyr føres vi inn i den typiske norske naturen.
Det virker kanskje overtydelig å nevne dette, men settingen spiller en stor rolle i horrorfilmen. Både for oss nordmenn, men også for mennesker utenfor våre nasjonale grenser som ser filmen.
En amerikaner vil ha sett for eksempel Friday the 13th (1980) tidligere, men ikke med handlingen satt til den norske fjellheimen, med fire norske ungdommer og deres språk og verdier.
Noe så enkelt som at man befinner seg blant snødekte fjelltopper og skiutstyr, gjør blodbadet til noe mer eksotisk.
The Shining (1980) har også et isolert hotell i de amerikanske fjellene som setting, men kulturen rundt bruken av naturen og menneskene som befinner seg i den er merkbart annerledes.
For oss nordmenn handler det også om at filmens historie kommer nærmere. Neste gang vi befinner oss på en hyggelig hytte i skogen, eller et hotell på fjellet, vil assosiasjonene resonnere mere hos oss enn mange av de amerikanske filmene.
Grusomhetene bringes hjem til våre trygge og tradisjonelle plasser.
En bølges evolution
En filmbølge vil naturligvis bevege seg videre og utvikle seg. Dette har også vært tilfellet for den norske horrorbølgen.
Død Snø (2009) bydde på svart humor i lek med sub-sjangeren zombie-filmen. Tommy Wirkolas ville kreativitet overrasket et tilfredsstilt publikum med sine humoristiske pek langt inn i den urnorske sjelen, og ikke minst nazi-zombier som angriper en norsk hytte.
Sex på utedo kan raskt ende i drap på utedo, utført på en manøver de fleste nok har gremmet seg over ved senere besøk til den kjølige boden.
Referansene er på plass i form av Braindead t-skjorte på en av karakterene, og generell nerdete viten om hvordan man overlever et zombie-bitt.
Død Snøs suksess var så stor, at en oppfølger ble laget i 2014 med flere internasjonale skuespillere. Til tross for at responsen ikke var like berusende etter overraskelseselementet ved Død Snø 2, oppnådde den fortsatt en god mottagelse.
Fra postmoderne Død Snø til meta-filmen Trolljegeren, som i 2010 overrasket sitt publikum med en grensesprengende oppdagelsesferd inn i en av Norges eldste myter.
Trollet skulle endelig kartlegges, og turister som stod i suvenirbutikker og spurte hvor de kunne finne disse trollene, skulle sannelig få mer å bryne seg på.
Trolljegeren er dog ingen typisk horrorfilm. Den er en ”mockumentary” som leker med sjangeren som oppstod med filmen
The Blair Witch Project tilbake i 1999.
The Blair Witch Project revolusjonerte horror-sjangeren ved å kun bruke håndholdt kamera, og ikke ha musikk eller spesialeffekter (til og med uten et visuelt monster). De spilte på at hendelsen var sann og at dette var ekte fond-footage fra menneskene vi ser i filmen.
Paranormal Activity videreførte denne arven i 2007, og beviste at denne sub-sjangeren fortsatt kunne leve i beste velgående.
Trolljegeren har dog (tre år etterpå) tatt skrittet videre og laget en mockumentary ut av dette, på lik linje som This is Spinal Tap gjorde det med musikk-dokumentaren 1984. Til tross for at Trolljegeren ikke er skummel, er den en parodi på horror-sjangeren, og følger dens konvensjoner og regler.
Hva nå?
Trolljegeren er også verdt å nevne på grunn av leken med de norske mytene som bringer noe eksotisk og tidligere usett til lerretet.
Norge har flere myter fra folkeeventyr som vi kan spille på i fremtidige filmer. To år etter Trolljegeren dukket nemlig et annet mytisk vesen opp på kinoplakatene. Thale spiller på det mystiske vesenet huldra.
To menn oppdager en ung kvinne som er sperret inne i kjelleren hvor de skal gjøre rent etter eierens død. Hun kan ikke snakke, så hun får ikke fortalt sin historie, noe som føles påtrengende viktig da det viser seg at kvinnen ikke bare er en kvinne – hun har en hale.
Både Død Snø, Trolljegeren og Thale har fått oppmerksomhet over landegrensene, og våre historier synes å virke tiltrekkende for et større publikum enn kun oss nordmenn. Så spørs det når vi får se Nøkken tre i kraft?
Samme året som Trolljegeren hadde premiere, fikk vi også en annerledes filmopplevelse med Mørke sjeler og siste kapittel i
Fritt Vilt-universet. Mørke Sjeler har satt sine originale spor i den norske horrorbølgen med et særegent plot. En mann overfaller sine ofre med en drill og etterlater dem i en zombie-lignende tilstand med olje rennende ut fra offerets kroppsåpninger.
Lokalbefolkningen tar saken i egne hender, og begynner å avsløre mysteriet bak de merkelige hendelsene. Filmen har to franskmenn bak roret på både manus- og regi-side, så om vi skal kalle denne for en ren norsk film kan diskuteres. Guttene flyttet til Norge i 2003, og lagde filmen her til lands med norske skuespillere.
Oljen i seg selv retter en klar pekefinger mot det norske folk, og tillegger større betydning og fortolkning for den glade analytiker.
Fritt Vilt lll tok på seg oppgaven å lage filmseriens prequel satt til 80-tallet, og fortelle en av historiene om hva som hendte før Jannicke og de andre ankom hotellet.
Oppfølgeren (og til nød en prequel), ser ut til å være et must når det kommer til en vellykket horrorfilm. Halloween, Friday the 13th, A Nightmare on Elm Street, Scream og Paranormal Activity er noen av de få som spredd sitt yngel i form av oppfølgere, og Fritt Vilt ble intet unntak.
Filmbransjen satser på at folk vil tilbake til det samme univers som allerede har skremt dem. Det er en sikker investering både for bransjen og for publikum som vet hva de går til.
Oppfølgere er noe som åpenbart vil forbli i filmens univers. Det er nå hele 11 år siden vi gikk i møte med Villmark, og i 2015 vil vi endelig få en oppfølger.
Pål Øie legger snart siste hånden på verket, og Villmark 2 har premiere den 9. oktober 2015. For noen vil den være etterlengtet, for andre unødvendig, men at horrorbølgen fortsetter i Norges landstrakte land er det ingen tvil om.
Refleksjon
Stor eller liten – Norges horrorbølge har jevnlig dominert våre kinosaler de siste årene.
Regissørene Pål Øie og Roar Uthaug er aktuelle med Villmark 2 og Bølgen, som begge får premiere i 2015. Disse to filmskaperne ledet an horrorbølgen, og har egne refleksjoner omkring det som har beveget seg gjennom vårt langstrakte land.
For ti år siden begynte noe å røre seg i vårt ”dejlige” naboland Danmark. Året var 1994, og regissør Ole Bornedal gjorde noe så uortodoks som å lage den rene sjangerfilmen Nattevagten. Filmen skilte seg spesielt ut på den måten at flere (både da og nå), vil betrakte den som en horrorfilm på grunn av de mange horrorelementene som finnes i den (likt Naboer som er nevnt tidligere i artikkelen).
I sin helhet er Nattevagten dog betraktet som en thriller, men leken med de klare horrorkonvensjonene, har satt filmen som en tydelig markør i skandinavisk filmhistorie. Kanskje filmen som faktisk satte i gang horror-bevegelsen på grunn av sitt rene sjangergrep, ironisk nok startet dette med en blanding av to forskjellige sjangre?
Uansett hvordan man ønsker å betrakte Nattevakten, så er tydelig at danskenes begynnende bølge vekket oppmerksomhet her hjemme.
Uthaug: – Jeg husker veldig godt når Nattevakten kom. Det var inspirerende å se at vi kunne lage sjangerfilm her i Norden også. Det er ikke sikkert det hadde blitt Fritt Vilt uten Nattevagten.
Pål Øie kan også godt huske Nattevakten, men plukker samtidig frem andre elementer fra senere horrorfilmer som utnevner seg europeisk.
Øie: – Nattevakten husker jeg som effektiv og sjangertro til fingerspissen. Men ikke helt en film etter min smak. Tv-serien ”Riget”, med sine horrorelementer, var mer banebrytende. Ta for eksempel også Tomas Alfredsons La den rette komme inn. En vampyrfilm med innslag av splatter, horror, og et oppvekstdrama – denne glimrende filmen lar seg ikke sette i bås.
Men i den amerikanske strømlinjeformede remaken er sjelen forsvunnet.
Spoorloos/The Vanishing, en fantastisk fransk/tysk thriller fra 1988 med en veldig mørk slutt. I den amerikanske remaken fra `93, er den mørke slutten erstattet med forløsning for å gjøre den mer salgbar.
I europeisk film tør vi å si at det ikke alltid er happy ending.
Nattevakten startet en bølge av horrorfilmer i Danmark med blant annet Sidste time(1995), Kollegiet(2007) og senest Når dyrene drømmer (2014).
Til tross for at Riket er en TV-serie, er den viktig å inkludere da Lars von Trier tydelig viste hvordan man kunne leke med horror-sjangerens konvensjoner på en nyskapende måte. Vi skal heller ikke glemme norske Insomnia (1997) i regi av Erik Skjoldbjærg, som kom ut bare tre år etter Nattevakten.
Men med Nattevaktens setting til et likhus, og klare filmspråklige grep som tilhører horror-sjangeren, er den allikevel en thriller som rørte oppunder noe annet enn hva de ordinære skandinaviske thrillerne har gjort.
Ti år etter Nattevakten begynte vi altså samme bølgen her i Norge. Det klare valget av sjanger har uten tvil vært en stor del av bølgens eksistens og suksess.
Hvordan er det for en filmskaper å jobbe ut i fra disse rammene?
Uthaug: – Jeg synes sjanger er kjempeviktig i min kommunikasjon med publikum. Jeg ser på det som en overenskomst mellom filmskaper og publikum om hva slags reise vi skal ut på. Så skal man selvfølgelig overraske publikum på veien, men jeg tror det er kjempeviktig at alle er enige om hvilken sjanger man befinner seg i – og reglene som følger med.
Øie: – Sjangerfilm generelt, horrorfilm spesielt, innbyr til sterk visualitet, noe som selvsagt appellerer til meg som filmregissør. Sammen med spennende muligheter for et dynamisk lydbilde der hele spekteret tas i bruk. Men blir man for flink og kalkulert i en spesifikk genre forsvinner magien og det blir forutsigbart.
Stanley Kubrick var innom nesten alle sjangre, men på egne premisser. Alle hans filmer vil stå tilbake som klassikere i filmhistorien.
Med all respekt for håndverk, men det er dette urene som for meg kjennetegner de beste sjangerfilmene. Det hybride fascinerer. Det uventede. Det samme gjelder også for musikk, all god kunst. Det meste spennende kommer fra artister som lager sitt eget heksebrygg.
Sjangerfilm har uten tvil mange fordeler. Disse fordelene overskygger gjerne ulempene ved faren om den omdiskuterte forutsigbarheten.
Kunnskap om, og forventninger til en sjanger virker på mange måter betryggende, og man vet man vet hvilke bestemte behov som vil bli dekket ved å se en sjangerfilm.
Som nevnt først i artikkelen, er det allikevel en vanskelig oppgave å skremme sitt publikum.
Hva har gjort at sjangeren har slått så godt an her til lands? Hva har norske filmskapere gjort annerledes, og hvordan skal det jobbes for å holde hjulene for den populære bølgen i gang?
Øie: – I dag trenger vi kanskje å bli utfordret under kontrollerte forhold som på kino. I en tid da nyhetene på TV består av mengder med smerte, og nærmest har gjort den til en vare, tror jeg publikum har behov for å erfare en annen form for spenning og ubehag. Som når vi drømmer og har mareritt trener hjernen seg på å takle stress – mens vi sover.
Jeg tenker på naturen som et opplagt sted for en films setting. For opplagt vil kanskje mange si. Naturen er kjedelig på mange måter, men mennesket blir fort sårbare her. Mystikken har grobunn.
Mikkel Fønhus har skrevet mye fint om naturmystikk. Mitt inntrykk er at norske filmfolk er dyktige også sett i et internasjonalt perspektiv.
Den skandinaviske tonen i sjangerfilm kommer som et friskt pust i en sjanger som har stivnet i sin form andre steder. Jeg tror det er flere grunner til at vi til tider kan ha et særpreg. Vi lager filmer på små budsjetter og tør derfor å leke oss mer. Det enorme maskineriet kverner fort i stykker den litt mer personlige filmen.
Her får vi være auteurer selv om vi lager sjangerfilm.
Jeg tror kanskje vi også i større grad respekterer vårt publikum. De er som kjent smartere enn mange later til å tro.
Etter Villmark – som i utgangspunktet aldri var ment som en ren horrorfilm – har jeg begynt å studere sjangeren litt nærmere. Jeg er ikke spesielt teknisk god innen horror-sjangeren, men kanskje jeg heller har evnen til å dyrke en filmisk stemning som passer den.
Nøkkelen ligger selvsagt også i å få med seg gode skuespillere i en genre som ikke alltid er kjent for akkurat det. Jeg glemmer aldri mitt første møte med Bjørn Floberg om Villmark. Han likte det han hadde lest, og sa han gjerne ville bli med å skremme vannet av folk.
Nydelig innstilling fra en av våre aller største skuespillere.
Uthaug: Jeg tror nok vi må bevege oss vekk fra slashere om ungdommer på tur i utkant-Norge, både for å utvikle den norske skrekkfilmen videre – og for å appellere til det norske publikum i dag. Men jeg tror fortsatt at det å få en velkjent sjanger servert i en lokal setting og på sitt eget språk er noe som appellerer til publikum.
Horrorfilmer sluppet i Norge:
De dødes tjern (1958)
22 (2001)
Villmark (2003)
Brød og Sirkus (2003)
Fritt Vilt (2006)
Rovdyr og Fritt Vilt 2 (2008)
Snarveien og
Død snø, Skjult og
Hora (2009)
Mørke Sjeler, Fritt Vilt 3 og
Trolljegeren (2010)
Rare Exports (2010)
Thale (2012)
Dunderland (2012)
Død Snø 2 (2014)
Stallo: Sjamanens forbannelse (2014)
Villmark 2 (2015)