Da filmskaperen Leiv Igor Devold startet arbeidet med å lage Den tilfeldige rockestjernen en dokumentar om Kaizers Orchestra, skjønte han raskt at det er Helge Risa han måtte ha fokuset på.

Med sin indremisjonsbakgrunn og lavmælte fremtoning står han i kontrast til de to frontfigurene Janove Ottesen og Geir Zahl. Bedehusgutten Helge Risa hadde aldri tenkt å bli rockeartist – han skulle bli lærer, og så foran seg en karriere som skulle ende i en stilling som overlærer.

Tatt på senga

Regissør Leiv Igor Devold falt for den litt reservete, dypt religiøse artisten som tok bedehusinstrumentet med seg på rockescenen og iførte seg gassmasken som ble hans kjennetegn gjennom den tretten år lange karrieren med Kaizers Orchestra.

For Leiv Igor Devold startet det hele i 2001 da han gikk på høgskolen på Lillehammer og gikk på en Kaizers-konsert.

– Som hele Norge ble jeg tatt litt på senga av det. Jeg digget soundet og det hele rundt bandet. De var helt unike da de kom. I 2010 tok jeg kontakt med bandet. Den gangen visst jeg jo ikke at de skulle ta av på nytt som det gjorde med ”Violetta, Violetta”. Så begynte en research-periode for meg hvor jeg i utgangspunktet tenkte at jeg skulle lage en vanlig rockumentary – en slags dokumentarisk film. Jeg ble en outsider i miljøet deres, jeg ble med dem ut og reiste, ble sittende mye og prate med Helge og ble mer og mer kjent med ham. Han er jo en veldig jordnær kjernekar og jeg følte at vi ”bondet”. Så ble jeg fascinert av det kaizerske – det universet som er veldig filmatisk. Jeg bestemte meg for å ikke lage en vanlig dokumentarfilm, men begynte å eksperimentere med det fiksjonelle universet som de har skapt med disse mørke tekstene man kunne reise inn i med mafia, krig – som jeg kunne identifisere meg med fra gamle østeuropeiske filmer.

Outsideren

– Hva var det som var så spesielt med Helge Risa for deg?

– Han har et veldig godt ansikt og var flink til å ta instruksjon – og så var det å ikke ha den opplagt vinklingen på filmen med Janove og Geir, men  i stedet fokusere på outsideren Helge. Vanligvis har du folk som har drømt om å bli rockestjerner og blir det, men her har du én som aldri har hatt den drømmen og kommer fra et miljø som man slettes ikke forbinder med rock´n roll – og så bli med i et av Norges største live-band. Det er en fantastisk historie, og som også har den dimensjonen med religion i seg.

Etter å ha sett filmen er Helge Risa mest overrasket over hvor mye han snakker i filmen:

– Jeg trodde jo først og fremst at dette skulle bli en ren dokumentar om Kaizers med noen fiksjonsinnslag med meg med masken. Etter hvert skjønte jeg at jeg ble hovedpersonen, forteller han litt brydd.

Tilbake til bedehuset

– Tretten år i rockemiljøet virker ikke til å ha påvirket deg så mye?

– Nei, ikke så veldig mye. Jeg begynte å drikke litt og slikt. Det møtet mange gutter har med alkoholen som femtenåring fikk jeg som 28-åring.

Helge Reina traff Janove på lærerskolen hvor de gikk sammen.

– Han manglet en på piano til bandet sitt, og etter hva jeg har skjønt var jeg sistevalget. En religiøs nerd er muligens ikke den opplagte rockeartisten, sier Helge som allerede hadde giftet seg som 22-åring.

– Jeg var egentlig klar for det vanlige livet, forteller trebarnsfaren.

Det er jo ingen band i Norge som har hatt mer dedikerte fans enn Kaizers. I filmen er det med fans som har betalt for å bli med i filmen.

– Hvordan har barna opplevd deg som rockeartist?

Det er kun de siste par, tre årene at de har fått opp øynene for det. Den eldste er nå tretten år. De synes det var litt kjipt med all den reisingen, men det gikk forholdsvis greit. Men nå, etter at jeg har vært hjemme et halvt år, kommer reaksjonene hvis jeg reiser bort en helg. De har ikke opplevd at jeg har vært kjendis.

Nå som rockekarrieren er over har Helge Risa vendt tilbake til bedehuset med pumpeorgelet sitt og spiller for den lokale menigheten.

– De kristne verdiene er viktige for meg, understreker han.

– Tretten år med Kaizers har ikke tatt knekken på barnetroen?

– Nei, tvert i mot, sier Helge Risa som i tillegg til å spille orgel for den lokale menigheten jobber som snekker. Det blir ikke mer bibelsk enn det.