Jakob Oftebro veksler ubesværet mellom dem. Nå yter han mer enn noen gang det ekstraordinære, også fysisk, med å gå ned i vekt (18 kilo!) så han nesten ser ut som en fange i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Gullkystens regissør Daniel Dencik antyder da også at den danske koloniens lokalbefolkning i det nåværende Ghana gjennomlevde sitt Auschwitz via nordboernes brutale kolonistyre. Uten krefter til motstand. Bare drevet av et ønske om å overleve. Vi er her i 1838.

Det dreier seg om botanikeren Wulff som av kongen blir sendt til Ghana for å se om det kan dyrkes kaffe på plantasjene der. Slavetiden er over, men det skulle man ikke tro. Her utnyttes lokalbefolkningen med de samme metoder som før, bak en hyklersk maske. Og idealisten Wulff forfølges mer og mer for sin våknende motstand mot dette. I denne verden er anstendigheten og idealismen dødsens.

Dencik bygger på historisk stoff, på virkelige skikkelser og deres nedtegnelser, så det dokumentariske er upåklagelig nok. Men som en kontrast og utdyping skaper han også til dels drømmeaktig bilder, tropisk tilspissede, halvt hallusinatoriske, av den art som kan følge med febertilstander både i kolonistyret og i motstanderens sinn. Oftebro-figuren utsettes for lidelser på andres vegne, langsomt og ubønnhørlig. Et halvveis Kristus-motiv.

Joda, dette er ubehagelig, men originalt, modig og opprivende på en måte som setter sinnet i fruktbar bevegelse.