(LONDON) Tim Burton har sin helt spesielle filmatiske stil og han har hatt sine dedikerte tilhengere helt siden regidebuten med Pee-Wee´s Big Adventure i 1985. Han fulgte opp debuten med Betlejuice (1988) og actionfilmene Batman og Batman Returns (1992)

Miss Peregrine´s Home for Peculiar Children er basert på en fantasybok for ungdom skrevet av Ransom Riggs.

– Det var en bok som fascinerte meg med én gang jeg leste den, forteller Tim Burton til Cinema. – Jeg har gjort noen små forandringer på et par av karakterene, men for meg er det alltid viktig å være tro mot forfatteren. Derfor ba jeg også om hans tillatelse til å gjøre endringene. For meg var det hyggelig å få gjøre de endringene uten å måtte betale ham altfor mye penger, sier Tim Burton med et smil. – Han skjønte godt at endringer er nødvendige når du overfører en historie fra en kunstform til en annen. Det gjelder enhver adapsjon – du gjør endringer, men forsøker å beholde essensen i historien.

Handlingen foregår på en mystisk øy utenfor kysten av Wales – skjult i tåke. Et forlatt barnehjem er invadert av edderkopper og rotter. En forferdelig familietragedie tvinger 16 år gamle Jacob til å reise til øya, der han oppdager det forlatte barnehjemmet. Hva slags sted er dette egentlig, og hvem er Miss Peregrine som styrer barnehjemmet? Mens Jacob utforsker det forlatte huset, skjønner han at barna som en gang bodde der, blant dem hans egen bestefar, var mer enn bare spesielle. De kan til og med ha vært farlige. Og de kan fortsatt være i live.

Energisk

Tim Burton er et fyrverkeri å snakke med. Han snakker ivrig – med hele kroppen. Han har tidligere beskrevet seg selv som «happy-go-lucky manisk-depressiv.” Du riktig føler energien hans, og til tross for at han nærmer seg seksti har han bevart guttungen i seg. Han er leken og nysgjerrig.

– Hvordan oppdaget du boka?

– Jeg oppdaget den gjennom tv-generasjonen. Da jeg så i boka opplevde jeg den som både poetisk og mystisk, og jeg likte at han konstruerte boka rundt foto og illustrasjoner. Det var noe mystisk med boken som jeg likte veldig godt. Dette er ikke noen superheltfilm, selv om det er folk her med overnaturlige krefter. Her handler det om krefter disse barna og ungdommene må lære seg å leve med, og overvinne. Det handler mer om menneskers forskjellig evner enn overnaturlige krefter. Det er det jeg likte med boka – den er en annerledes fantasy-historie og drar sjangeren inn på noen områder.

Burton ble født i Burbank, California i 1958 og har bodd i nærheten av Hollywood hele sitt liv. Og som han selv sier: I tillegg til sin familie vokste han først og fremst opp sammen med monstre han opplevde i utallige dårlige filmer.

Tim Burton følte seg aldri helt hjemme under oppveksten i forstaden. Han har tidligere beskrevet oppveksten som depressiv.

– Alt handlet om fasade, forteller han. Selv ble han sendt på søndagsskole selv om foreldrene ikke var religiøse, og så på skoler hvor alle heltene var idrettsstjerner, og det var heller ikke noe han elsket. Derimot elsket han horrorfilmer og punk, så kanskje ikke så rart at han falt for en historie som Miss Peregrine…

Monstre og demoner

– Jeg er nysgjerrig på din tiltrekning mot det grusomme – monstre og demoner?

– Jeg elsker den typen fortellinger. Alle monsterfilmer er egentlig den samme historien – Skjønnheten og udyret. Monsterfilmer er min form for myter, eventyr. Formålet med folkeeventyr for meg er en slags ekstrem, symbolsk versjon av livet, av hva du går gjennom. I Amerika, i forstedene, er det ingen følelse av kultur, ingen følelse av lidenskap. Jeg har ikke lest eventyr, jeg så dem.

Det påvirket også hans egen fantasi, og tegneblokken var hans fristed. Han første lille seier var at han som sekstenåring vant en tegnekonkurranse mot forsøpling. Tegning preget søppelbilene i Burbank i et år. Ferdig med high school var han bestemt på å ta en utdannelse som ikke trengte altfor lang skolegang. Løsningen ble animasjon ved California Institute of the Arts. Etter eksamen gikk han rett til å jobbe for Disney.

– Hvorfor tror du fantasy-sjangeren er så stor?

– For meg har det alltid handlet om fantasy. Det var den sjangeren jeg vokste opp med og det er den jeg også kom til å elske som voksen. Jeg tror en av årsakene er at den har mye til felles med de gamle folkeeventyrene – og de har jo vist seg levedyktige gjennom flere hundre år. Sjangeren har fantastiske overnaturlige karakterer – akkurat som i eventyrene, men samtidig noe menneskelig ved seg som vi kan relatere oss til. Det var nok også derfor jeg falt for denne sjangeren som barn – jeg kunne relatere meg til historien og skape mine egne opplevelser. Det er historier som frir til fantasien.

Signatur

– Du har alltid en sterk signatur på dine filmer. Hvordan takler du det når historien bygger opprinnelig på noen andres materiale – kan det føles begrensende?

– Jeg føler ikke at det var begrensende i dette tilfellet. Hver gang du vil lage noe som er basert på andres materiale, så er det fordi det på en eller annen måte treffer deg og føles personlig. Og det gjorde det i dette tilfellet. Det føltes som mitt eget, selv om det ikke er det.

– Hvordan velger du din tilnærming?

– Det vanskeligste med en adapsjon, er at en roman og en film har forskjellig struktur. Alle leser en bok forskjellige – de legger sin egne forestillinger inn i fortellingen og visualiserer den forskjellig. Det samme er det med foto og malerier – folk opplever dem forskjellig. Det jeg har forsøkt å gjøre er å lage min egen visualisering av hvordan jeg har opplevd boka – både når det gjelder tekst og bilder.

Stemplet i Hollywood

– Du har Eva Green i hovedrollen. Hvordan har det vært – hun er jo kjent for ikke være spesielt enkel å samarbeide med?

– For mitt vedkommende har det vært veldig hyggelig. Det er underlig for jeg kjente henne ikke fra før, men av og til opplever du en helt spesiell kontakt når du møter nye mennesker – og sånn var mitt møte med henne. Lik mange av oss, tror jeg hun er misforstått. Det er veldig sjeldent at når du møter noen, at du ikke trenger å snakke for å forstå hverandre. Mitt samarbeide med henne var slik. Det er veldig sjeldent i dag at du møter skuespillerinner som har det gammeldagse mystiske rundt sin personlighet – at du ikke vet alt om dem – eller alle aspekter ved deres liv.

– Hvordan mener du hun er misforstått?

– Tro meg. Det er som med meg – de liker å karakterisere meg også – ”han er skrudd, han er depressiv” – også videre. Jobber du i Hollywood, så er det nesten umulig å ikke bli stemplet på en eller annen måte.

– Hva representerer hennes karakter i filmen for deg?

– Hun representerer alle de mennesker som føler de ikke passer inn overalt. Hun er beskytteren og den skolebestyreren jeg aldri hadde, men som jeg kunne ønske at jeg hadde hatt. Hun representerer det sterke og det mystiske. Hun er sterk og bestemt, men har også følelser og humor. Eva hadde mange tanker rundt karakteren og overrasket meg stadig vekk. Hun prøvde stadig å finne den riktige balansen for karakteren.

Finne personligheter

– Du jobber med mange barn i denne filmen. Vi husker alle W.C. Fields berømte sitat: ”jobb aldri med barn eller dyr”…

– Jeg har to barn hjemme – jeg trengte flere her – så jeg vurderte å adoptere et titalls, sier Tim Burton og ler så han nesten gråter. – Men for å være alvorlig, av og til er barnskuespillere mer voksne enn de voksne. Selv hører jeg med blant de som allerede som ung var gammel. Mange av barna hadde erfaring fra før, mens andre hadde aldri vært på en filminnspilling. Det handler mye om å finne den enkeltes personlighet og bygge karakteren rundt det.

– Fokuserer du mye på at filmen skal treffe barn, men samtidig også være underholdende for voksne – eller tenker du ikke i hele tatt på publikums reaksjoner?

– Det er et godt spørsmål. Jeg definerer aldri noen målgruppe. Jeg sier aldri på forhånd at denne filmen er for barn og denne er for voksne. Jeg kan aldri si at denne filmen er for jenter fra atten til enogtyve eller gutter fra femten til atten. Jeg kan aldri forutsi hvem filmen treffer – jeg har filmer som hunder liker bedre enn mennesker. Filmer er helt umulige å forutsi: noen av filmene mine som er mest kritikerroste har vært de største økonomiske fiaskoene – og de som folk misliker mest, tjener mest penger. Studioene og markedsavdelingene vil alltid prøve å sette en merkelapp på filmene, men når de spør meg kan jeg aldri si på forhånd hvem som vil like filmene.