I1996 kom Trainspotting som vendte opp ned på den britiske film verdenen. Nå, tjue år seinere kommer oppfølgeren. Cinema har møtt Danny Boyle, Ewan McGregor og Robert Carlyle. 

(LONDON) Trainspotting en tragisk, komisk og energisk vibrerende film om en kvartett narkomisbrukere i Edinburgh. Nå er oppfølgeren til kultfilmen klar. Filmen ble en sensasjon over hele verden og gjorde stjerner av de involverte – spesielt av regissøren Danny Boyle og skuespilleren Ewan McGregor. Nå, tjue år seinere kommer oppfølgeren Trainspotting 2 – og når Cinema møter Danny Boyle, medgir han at det til å begynne med føltes pirrende å gå inn i prosjektet.

– Du er nervøs i begynnelsen, men etter hvert må man glemme det, ellers bærer man det med seg hele tiden, sier han.

– Du kan ikke gå omkring med en stor sekk på ryggen og tenke at ”dette kommer til å gå i dass”. Det handlet om manuset. Vi forsøkte for ti år siden, men det manuset var ikke spesielt bra, og filmen ville ha blitt dårlig. Jeg kjente det. Jeg sendte ikke manuset til skuespillerne engang. Jeg vet

hvor nøye de er på kvalitet, og jeg tenkte ”nei”. For ett og et halvt år siden begynte vi å snakke om det igjen og da løsnet det. John Hodges har skrevet manuset. Jeg tror han tenkte ”fuck, jeg skriver instinktivt om hva jeg føler om min aldersgruppe og filtrer historien gjennom det.” Så når Renton sier ”jeg er 46 år og alt er et helvete”, så er det John. Han hadde en helsekrise og det som Renton sier der er fundamentalt for alle sammen. Han sendte meg manuset, og all min nervøsitet forsvant da jeg leste det. Jeg tenkte ”dette gjør vi, og de andre kommer også til å like det, for det er så jævla bra.” Bedre kunne det ikke bli. Alle svarte ja med en gang – og vi lagde filmen på samme lav- budsjett som den forrige. Hvis filmen går bra, får alle en del av gevinsten.

Tilbake til start

I Trainspotting 2 er det gått tjue år. Den forrige filmen sluttet med at Renton (Ewan McGregor) stjal pengene han og andre hadde tjent på å selge narkotika. Når den nye filmen begynner bor han i Amsterdam, har et mislykket ekteskap bak seg og vender tilbake til Edinburgh, delvis på grunn av dårlig samvittighet for det han gjorde for to tiår siden. Den voldsomme Begbie (Robert Carlyle) sitter i fengsel for mord, men rømmer og får vite at Renton, som han hater, har kommet tilbake. Det er tid for hevn. Spud (Ewen Bremner) har gått over fra heroin til kokain, og har mildest talt et anstrengt forhold til sin familie.

Sick Boy (Johnny Lee Miller) har en forfallen pub, og han og hans øst- europeiske kjæreste foretar utpressing av menn som de filmer når de har sex med henne. På ulike steder treffes de fire igjen. Det blir en fortelling om sorg, vennskap, hat, hevn og ikke minst om det å bli middelaldrende og fundere over hva som har skjedd i livet og hvorfor det ble som det ble.

Ble uvenner

Trainspotting var den andre filmen Boyle og McGregor gjorde sammen. Den første var thrilleren Shallow Grave. De gjorde siden A Life Less Ordinary i USA og McGregor trodde samarbeidet skulle fortsette. Men da Boyle filmatiserte romanen ”The Beach” valgte han Leonardo DiCaprio, glohet etter Titanic, i stedet. McGregor ble rasende. Han følte seg sviktet av sin venn, og de snakket ikke sammen på flere år. Det var først i 2009 de igjen fikk kontakt med hverandre.

Boyle forteller:

– Jeg ba om unnskyldning. Jeg vet vi behandlet ham dårlig den gangen. Vi har siden bygget opp forholdet igjen.

McGregor sier han i løpet av alle disse årene ofte har blitt spurt om oppfølgeren, og at han alltid har sagt at han ikke vil være med på å gjøre noe som kan dra minnet om Trainspotting ned i søla.

– Den filmen betyr så mye for meg. Jeg syntes det var en dårlig idé å gjøre en ny film etter ti år. Så var det også alt dette med at Danny og jeg ikke hadde noen kontakt på mange år.

Sier noe om samfunnet

Jeg spør Ewan McGregor om han var nervøs før innspillingen – for at det ikke skulle gå bra.

– Vi var veldig bevisste på at mange elsket den første filmen. Det gjelder også oss, sier han. – Det er en viktig film for oss alle. Det var da jeg leste manuset at det ble klart for meg at vi ikke trengte å være nervøse. Filmen sier noe om dagens samfunn, akkurat som Trainspotting sa noe om samfunnet for tjue år siden.

– Hvordan var det a ̊gå ̊inn i karakterene fra tjue år tilbake?

– Det var selvsagt noe vi tenkte mye på. Hva var det som gjorde meg til Renton – og fantes det fortsatt der? Men karakterene har jo forflyttet seg i livet, akkurat som vi har gjort. Så vi hører sammen, karakterene vi spiller og skue- spillerne. Så da vi kom til innspillingen gikk det ganske enkelt, selv om det var skremmende på forhånd. Jeg tenkte ikke på at eneren var en kultfilm. Det viktigste for meg var å gjøre min jobb. Resten var opp til Danny.

Lengter etter ansvarsløsheten

– Jeg bodde i Skottland til jeg var sytten. Men til forskjell fra Renton har jeg ofte reist tilbake. Det var kult å komme tilbake og møte de andre. Vi har knapt treftes i løpet av disse årene som har gått. Jeg kan relatere meg til Rentons tanker om å være i 40-års alderen og se tilbake og lengte etter den tiden og den ansvars- løsheten som fantes. Jeg tror det er noe som hender spesielt med oss menn i denne perioden av livet.

Robert Carlyle synes det var lettere.

– Da jeg leste manuset kjente jeg igjen alle disse personene. De er akkurat på det stedet i livet de burde være. Det er så velskrevet, og tar det hele på kornet. Hvor skulle Begbies være om ikke i fengsel?

Påvirket av rollen

Jeg spør ham om hvordan han finner frem til Begbies sinne, det som får karakteren til å eksplodere på sekundet.

– Som ung skuespiller tar man etter personer man møter eller ser. Jeg har truffet minst én person som er akkurat som Begbie med de ukontrollerte raseriutbruddene. Men jo eldre man blir, så forsøker man mer å leve seg inn i karakterens sinne. Begbie har sittet i fengsel i tjue år og han skylder alt på en person, Renton. Det kan man leve seg inn i.

– Om det er lett å koble av etter en slik scene? Ikke alltid. Den finnes der i hodet, og det kan være ganske farlig. Det hendte nok tidligere at det satt fast litt for lenge, og det var ikke bra. Nå for tiden er det annerledes. Jeg ringen til kona og snakker med henne og barna – det er beroligende. Samtidig vil man ikke at det helt skal forsvinne, jeg vet jo at jeg skal tilbake i rollen i morgen. Så da vi spilte inn filmen traff jeg ikke familien min på et par måneder. Det var riktig avgjørelse, for jeg ville ikke ta risken på å komme hjem og være kort og jævlig mot familien.

Sinne

Den som oftest kommer ut for Begbies sinne er Renton. Hender det at McGregor blir redd når Carlyle eksploderer i sinne? Han ler.

– Ja. Man kjenner det. Jeg er jo med ham i øyeblikket og tenker nok hva om dette skjedde i virkeligheten. Det er scary. Begbie er én man ikke vil treffe i virkeligheten. Det er ikke slik at Ewan er redd for Bobby, men Renton er redd for Begbie og man opplever det slik.

Boyle kommenterer:

– En regissørs jobb handler veldig mye om å se til at skuespillerne har selvtillit. Men her merket jeg med en gang at de var klare – de var som villdyr som raste avsted. Det var merkelig. Plutselig kjente jeg at jeg ikke trengtes.

Nostalgi

Vi snakker om nostalgi, som ikke alltid må være noe negativt. Hvor mye nostalgi fantes det i luften da filmen ble innspilt? Johnny Lee Miller forteller at det var veldig mye fordi den første filmen betydde så mye for oss alle sammen:

– Det var morro å kunne vende tilbake… Det var mange i teamet som også jobbet på den første filmen og det fikk frem mange minner. En fyr hadde med seg bilder som ble tatt under innspillingen for tjue år siden. Det var fantastisk å se på de bildene. Vi så alle ut som små barn. Det var noen ganger nesten surrealistisk. Danny fikk passe på oss så vi ikke ble for nostalgiske.

En viktig faktor er selvsagt at skuespillerne også er tjue år eldre. Carlyle sier: Noen andre enn Danny hadde nok stresset av sted og laget denne filmen for ti år siden. Da hadde de farget håret vårt grått og sminket på oss rynker. Nå slipper de det. Bedre enn det kan det ikke bli.

Boyle sier at han i mange år overbeviste seg selv om at han ikke kunne gjøre filmen før skue- spillerne så gamle nok ut. – Men når jeg ser på hva vi har gjort, så tror jeg faktisk det er slik at det var jeg som ikke var klar til å lage filmen før nå. Jeg ventet.

Blir ikke bedre

I løpet av denne ventetiden har han gjort filmer  som Slumdog Millionaire, 127 timer og Trance. Hvordan har han endret seg som regissør i løpet av disse årene?

– Jeg har denne teorien, og den er litt provoserende, at man ikke blir bedre som regissør. Man lærer seg håndverket, men det er noe når man begynner i yrket – da finnes det en uskyld. Film er så uhørt manipulativt. Skuespillerne er bare interessert i sannheten i øyeblikket. De vil grave dypt i seg selv og det må man respektere, for det er det viktigste; ”Hvordan skal jeg uttale replikken og hvordan skal jeg se på mine mot- spillere”. Når det gjelder regi, så gjelder det å beholde enkeltheten og uskylden som du hadde i begynnelsen. I løpet av årene så lærer man seg en masse triks, og hvordan man manipulerer, og man mister noe av det opprinnelige som fantes da man gjorde den første filmen. Selvsagt må man ha en plan fordi det finnes investorer inn- blandet, men det beste forsvinner litt.

Ewan McGregor sier han bevisst har spurt om hva hans barn og deres venner sier om Trainspotting. Er de klar over at filmen finnes – og er de klare over dens ikonstatus? Betyr den noe for dem? Det er interessant å sitte og diskutere det med dem. Datteren min sier at hennes venner kjenner filmen og liker den.

Trainspotting 2 har fått mye god kritikk, og Ewan McGregor er også entusiastisk.

– Jeg elsker den. Jeg synes Danny har gjort en strålende jobb. Det er en veldig rørende film.