Så er den her da, spillefilmoppfølgeren til den legendarisk tv-serien med Pamela Anderson og David Hasselhoff som underholdt på tv i tolv år fra 1989.

Livredderne på Venice Beach var fast på programmet for mange nordmenn for tjuefem år siden. Den som har sett tv-gjenutsendelser av de kroppslige livredderne i rød lycra opplever nok at serien ikke lenger holder. Baywatch-serien handlet om drømmer og fantasier. Kvinnene kunne drømme om David Hasselhoff mens mennene kunne fantasere om Pamela Anderson løpende bortover stranden i slow motion.

Dwayne Johnson er livredderløytnant Mitch Buchannon, spilt av David Hasselhoff i originalserien. Sjefene til Mitch har funnet ut at teamet trenger et en boost på pr-siden og inn kommer Zac Efron i rollen som den litt uforutsigbare egoisten Matt Brody – en tidligere olympisk vinner i svømming.

På tomgang

Den første delen av filmen handler om hvordan Mitch prøver å få Matt til å bli en lagspiller, og her er et faktisk et par kjappe og morsomme replikker, men så går manusforfatteren tom og det hele blir bare dumt og kleint. I den andre delen av filmen går Mitch og Brody undercover for å avsløre en narkoliga og hele filmer er i ferd med å bli en filmatisk drukningsulykke. En film som dette er avhengig  av at humoren fungerer, men her blir den så lavpannet at den nok også går under radaren på de fleste fjortiser. Ikke en gang en helt meningsløs scene med Zac Efron i drag blir morsom.

Kvinnene i filmen har knapt noen replikker. Dwayne Johnson gjør sitt beste for å holde hodet over  vannet, men manuset må føles som et lodd rundt beina.

Regissør Seth Gordon har totalt mislykkes med å gjenskape den stemningen fra tv-serien. Han prøver å redde et syltynt manus ved hjelp av pinlighetshumor -og når raskt bunnivået for sjangeren. Høydepunktet i filmen er gjensyn med David Hasselhoff og Pamela Anderson i to totalt malplasserte og intetsigende roller.

Baywatch er et skikkelig mageplask.