«Blade Runner 2049» – en mektig filmopplevelse

6

Det er sjeldent det er så store forventinger til en film som Denis Villeneuves Blade Runner 2049 med Ryan Gosling i hovedrollen. Dagens teknologi løfter filmen visuelt til nye høyder.

Regissøren har fått en megabudsjett som virkelig gjenspeiles i filmen glimrende fanget inn av Roger Deakins bilder av en skremmende fremtid. Selv om det er en fordel å ha sett 1982-utgaven fungerer årets film greit på egne premisser.

Philip K. Dicks science fiction roman «Drømmer androider om elektriske sauer?» fra 1968, var utgangspunktet for
Blade Runner. Den hadde handlingen lagt til 1992. Ridley Scott valgte å basere filmen på utvalgte deler av Dicks historie og endret tiden til år 2019.

Replikanter

Været var grått og trist i Los Angeles i 2019 i første Blade Runner og det har ikke bedret seg noen når vi nå flyttes tretti år til 2049. Årets film er ikke  en mindre dyster fremtidsvisjon. Los Angeles av 2049 er en betong og neon reklameskilt – og et hav av vridd skrap og brennende ørkener av radioaktivt støv. Mellom disse marerittrike landskapene møter vi KD6.3-7(Ryan Gosling) som jakter sin egne: bioskapte replikanter laget av kjøtt og blod – nesten umulig å skille fra mennesker. KD6.3-7 er en av den nye generasjonens replikaer, de som er lydige og følger ordrer.  KD6.3-7 fanger og tilintetgjør de eldre modellene av replikaer. KD6.3-7 er en effektiv og hans følelsesmessige personlighet som android blir kontrollert regelmessig.

Konspirasjon

Når han jobber med sitt nyeste oppdrag oppdager han en potensielt verdensendrende konspirasjon som peker i retning av sin forgjenger: en Blade Runner kalt Rick Deckard (Harrison Ford).

Blade Runner 2049 stiller spørsmål om menneskelighet, sjel, minner, fødsel og død – samtidig som den tar opp moderne bekymringer som genmodifisert mat, klimaendringer og de menneskelige kostnader av teknologien vi skaper.

Som den opprinnelige Blade Runner har oppfølgeren også sine svakheter. Der den opprinnelige hadde et menneske som vi etter hvert begynte å tvile på, og som skapte den  gamle debatten om Deckard var en android. Denis Villeneuve slår allerede i starten av oppfølgeren fast hvilken av hovedpersonene som er replikanter, og filmopplevelsen lider av det. I den første filmen kunne du sympatisere med replikanterne, selv om de var mordere fordi de raste mot de begrensninger som de ondskapsrike skaperne hadde pålagt dem. I oppfølgerens verden er replikantene uten bekymringer for aldring eller død.

Ryan Gosling er som alltid solid. Han er med i så og si hver eneste scene. Få skuespiller evner å uttrykke så mye med så lite mimikk som ham. Han er filmens stor styrke og det blir nok umulig å unngå ham når Oscar-prisene skal utdeles i februar.