Hun var blant de beste og var en av favorittene til gull under OL på Lillehammer i 1994. Fallet ble langt og hardt.

For de som er unge, eller var opptatt med å gjøre noe viktig vinteren 1994, en kort oppsummering: Tonya Harding, en ung arbeiderklassekvinne fra landsbygda Oregon, overvant et vanskelig barndom og oppvekst for så å bli en av landets beste rangerte kunstløpersker, men ble frustrert da dommere ofte foretrakk hennes mer elegante konkurrenter som Nancy Kerrigan.

Mediestorm

Like før den nasjonale konkurransen før OL på Lillehammer i 1994, ble Kerrigan angrepet av et par menn som prøvde å lemleste henne med en sammenleggbar batong. Det viste seg at mennene handlet på oppdrag fra Jeff Gillooly – Tonya Hardings eksmann. Dette førte til en mediestorm, alle fokuserte på det samme spørsmålet: Var Tonya med på det? Regissør Craig Gillespie forteller det hele med en riktig så svart humor hvor de kriminelle involverte er like klønete udugelige som i en film av Coen-brødrene.

Hendelsen rystet kunstløpverdenen. Dette førte til at Tonya, som var den første amerikanske kvinnen som noen gang gjorde en trippel aksel i konkurranse, ble suspendert fra å konkurrere på livstid. Nancy Kerrigans karriere blomstret og  gjorde henne til megastjerne.

Voldelig oppvekst

Tonya hadde ingen lett oppvekst. Hennes far, som tok henne ut på jakt, forlot familien da hun var liten. Hun forble med den følelsesmessig fjerne moren som hadde to jobber for å ha råd til å betale for Tonyas kunstløpklasser, men som ga datteren mest ørefiker og lite kjærlighet. Voldskjeden fortsatte da hun giftet med den kjekke, men kontrollerende og sjalu Jeff. I konfliktene dem i mellom var han ikke fjern for å trekke revolveren, og til tross for at han etter hvert fikk forbud mot å nærme seg henne, grep han inn i livet hennes.

Tonya måtte klare seg selv. Hun sydde sine egne konkurranseklær og tok ulike strøjobber for å greie seg økonomisk. Hun passet ikke inn i kunstløpverdenen. Det var ikke en idrett for dem nederts på den sosiale rangstien. Det gjorde hennes kamp vanskeligere enn for kunstløperskene fra mer velstående hjem, som kunne ha fokus på sporten på fulltid. I følge filmen slo hennes bakgrunn også negativt ut ovenfor dommerne som favoriserte de mer smakfullt kledde prinsesselignende utøverne.

 Tragikomedie

I, Tonya har blitt en riktig så underholdende faktabasert fiksjonsfilm. Den er laget i en dokumentarisk stil. Det har blitt en tragkomedie basert på intervjuer med de sentrale aktørene.

Regissør Craig Gillespie lar alle de tre hovedpersonene i filmen bli intervjuet underveis. Intervjuene er basert på uttalelser og intervjuer med de virkelige hovedpersonene i dramaet; det vil si Tonya selv, spilt av Margot Robbie, hennes ektemann Jeff Gillooly (Sebastian Stan) og hennes mor LaVona (Allison Janney). De forteller alle sine versjoner, men de ulike historiene stemmer ikke alltid overens, men alle versjoner inkluderer mye vold – noe som blir litt problematisk når tonen er satt som en komedie, og vi vet at volden har funnet sted.

Den virkelige Tonya var ingen prinsesselignende åpenbaring. Selv pressen var nedlatende, og etterpå kan det virke som om hun, med utseende, oppførsel og mangel på klasse, ble dømt i det offentlige øye.

I, Tonya er godt og er klokt fortalt, selv om vi ikke blir  klokere på Tonyas engasjement i skandalen, har vi fått dypere innsikt i og forståelse for livet hennes. Rollen som Tonya er glimrende tolket av Margot Robbie –som har fått en velfortjent Oscar-nominering for innsatsen.

Filmen alternere mellom gjenskapte intervjuer i nåtid (basert på ekte intervjuer, blir vi fortalt) og dramatiske rekonstruksjoner. Tonya Harding (Margot Robbie) og hennes tidligere ektemann, Jeff Gillooly (Sebastian Stan), er sjelden enige.  Likevel, ut fra dette kaoset,oppstår en interessant historie. Det er historien om en arbeiderklassejente som utmerket seg i en sport som historisk var dominert av døtrene til de rike og vellykkede.