De  sikreste måten å få folk opp av godstolen og inn på kino er å lage film om våre helter. Oppdagere og krigshelter har vært sikre kort. Vi har hatt 
Max Manus, Kongens nei, Den tolvte mann, Kon-Tiki og i februar kommer
Amundsen.  Felles for alle disse filmene er at de handler om menn og er laget av menn.

Sonja Henie er tidens største norske stjerne som på erobret olympiske gullmedaljer og Hollywood. Filmen er regissert av Anne Sewitsky og med Ine Marie Wilmann i hovedrollen. Resultatet er blitt en film som er vel verdt å se.

 

Intet glansbilde

Visuelt er
Sonja vakkert fortalt, men filmen er ikke noe glansbilde. Sonja Henie var et ikon, men det er ikke et spesielt sympatisk menneske vi møter i denne filmen.  Anne Sewitskys filmer først og fremst fortellingen om livet hennes i USA. Barndommen som formet henne og idrettsprestasjonene som var grunnlaget for at hun fikk Hollywood-karrieren er tilegnet minimal plass – den gås gjennom med harelabb. Det samme er leflingen med nazismen. Hun møtte Adolf Hitler flere ganger, og et bilde fra Berlin i 1936 viser Henie som hyller diktatoren med en nazihilsen.

 

Hollywood

Dette er først og fremst et portrett  mennesket Sonja Henie og hennes karriere i Hollywood –på godt og ondt. Henie hadde skapet fullt av OL- og VM-medaljer før hun som 24-åring reiste til Hollywood med faren i 1936. Her fikk hun flere store filmroller – og danset seg til suksess på isen med sine glamorøse «Holiday on Ice»-show. Hun var cover på Time Magazine –det er det bare Liv Ullmann som har greid siden.

Vi møter en Sonja med stor selvtillit – ja, så stor at hun tropper opp hos filmmogulen Darryl F. Zanuck i Fox Studios og forlanger en kontrakt og forteller ham at filmer med henne vil redde studioet som sliter økonomisk. Det stor selvtillit noe slikt. Hvorfor hun hadde den er bare vakt fremstilt, men det er helt klart at faren William (Anders Mordal) er den som formet henne. Moren blir vi aldri kjent med.

 

Narsissist

Det er ikke en spesielt sympatisk Sonja Henie vi møter i denne filmen. Det er en narsissistisk kvinne som har liten innlevelse i andres mennesker følelser, hun bruker og misbruker menneskene som hun omgir seg med og har i tillegg et alkoholforbruk i overkant av hva som er sunt. De blir alle statister i hennes liv. De vi kommer nærmest inn på er broren Leif (Eldar Skar) og skiprederen Niels Onstad (Pål Sverre Hagen) som blir hennes ”reddende engel) når alt kollapser rundt henne.

Ine Marie Wilmann er solid i rollen som en kvinne som ble både elsket og hatet.  Det er først og fremst hennes film. Hun er med i nesten hvert eneste bilde i filmen. Anne Sewitskys film er vel verdt å se til tross for svakheter på manussiden. Det et befriende å se en film som ikke er et helteepos.

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen