– Jeg prøvde å gjøre noe som minner om det jeg har regissert utenfor spillefilmverdenen, men ville unngå å lage en halvannen time lang musikkvideo. Det var en hårfin balanse, sier Romain Gavras om sin Netflix-aktuelle spillefilm Verden for dine føtter.

THESSALONIKI: Cinema var tilstede da den greskfødte franske regissøren Romain Gavras møtte pressen på filmfestivalen i Thessaloniki i november for å snakke om sin nye spillefilm Verden for dine føtter, som nylig er sluppet på Netflix her hjemme.

Gavras, som er sønn av den legendariske gresk-franske filmskaperen Costa-Gavras, langfilmdebuterte med Vår dag skal komme i 2010. Etter denne har han regissert reklamefilmer og musikkvideoer for artister som M.I.A.(inkludert den kontroversielle Born Free), Justice, Jay-Z & Kanye West og Jamie XX, før han nå er klar med sin andre spillefilm.

Actionkomedien Verden for dine føtter kan beskrives som den franske fetteren til Guy Ritchies tidlige filmer, men vekker også assosiasjoner til Quentin Tarantino og diverse amerikanske gangsterfilmer.

– Det var en lang prosess å finne den rette tonen for filmen i forarbeidet med skuespillerne, som skulle være skrudd et hakk over det realistiske. Dette var også en av mine utfordringer med filmen, siden jeg har jobbet mer med bilder enn med dialog de siste åtte årene, sier Gavras.

 

Isabelle Adjani som gangstermamma

Han understreker imidlertid at han satt stor pris på arbeidet med filmens skuespillere.

– Jeg elsket å kombinere store navn som Isabelle Adjani og Vincent Cassel med ferskere skuespillere på vei opp og noen helt uten skuespillererfaring. Det gjør at samtlige er på sitt mest skjerpa, sier han.

Gavras hadde mange av skuespillerne i tankene allerede da han skrev manuset, inkludert hovedrolleinnhaver Karim Leklou og de nevnte stjernene Isabelle Adjani og Vincent Cassel. Han forteller at det tok litt tid å overtale Adjani, som han ikke hadde arbeidet med tidligere, til å ta rollen som slu gangstermamma med en forkjærlighet for «bling».

– Hun er jo en ikonisk skuespiller i Frankrike, og når man skal jobbe med den type størrelser, er man gjerne litt redd for at det kommer til å bli krevende. Men hun var veldig åpen og lett å samarbeide med. Det var en fantastisk opplevelse.

– Da filmen ble vist i Cannes, sa du at dere hadde inngått en pakt om at Isabelle Adjani heretter skal være med i alle filmene dine. Stemmer det?

– Ja, hun sa at hun til og med kan være statist. Men vi får se om hun vil godta det. Det blir uansett om nye åtte år, så hvem faen vet, sier regissøren spøkefullt.

 

Tidsbilde framfor budskap

Tilsvarende humoristisk sier moderatoren at de kanskje vil trenge en psykoanalytiker-sofa til neste spørsmål: Filmen, som handler om en ung mann med et problematisk forhold til sin mor, er dedisert til Gavras’ egen mor. Ønsker filmskaperen å utdype dette?

– Det som skrives fra denne pressekonferansen vil vel være på gresk, slik at moren min ikke kan lese det. Dermed jeg kan vel si at det er mye i forholdet mellom hovedkarakteren og moren hans som jeg kan relatere meg til, og mange av disse scenene var veldig enkle å skrive. Jeg tror alt man lager stammer fra ting man på et eller annet tidspunkt har erfart. Dette er en film om moren min, forkledd som en gangsterfilm, svarer han.

På spørsmål fra salen om filmen har et spesifikt budskap, og da særlig til den yngre generasjonen, er svaret avkreftende.

– Det er vanskelig å formulere klare budskap for tiden, verden er mindre svart/hvitt nå enn den var i en del tidligere epoker. Tanken var snarere å på en lystig måte tegne et bilde av vår tids Frankrike, og den mentale forvirringen mange opplever nå. Særlig unge er mer motivert av penger enn noe annet, sier han.

– Og selv folk som filmens hovedperson, som har en veldig ordinær – nesten reaksjonær – drøm, kan ha store problemer med å få det til, sier han med henvisning til hovedkarakterens ønske om et helt vanlig familieliv i rekkehus – så snart han har gjennomført en siste dophandel på et spansk feriested.

– Filmen forteller en svært klassisk historie innenfor gangstersjangeren. Men når man har så velkjente rammer, kan man også leke med formatet. For eksempel er ikke hoved-antagonisten en typisk «bad guy», isteden er det hovedpersonens mor. Og istedenfor å la alle som omgir ham være mystiske og kule, er de generelt ganske dumme, sier Gavras videre.

 

Ingen ny bølge

Musikken i Verden for dine føtter er signert den franske musikeren og DJ’en SebastiAn samt tidligere nevnte Jamie XX fra Storbritannia. I tillegg har filmen et eklektisk, fengende og hovedsakelig franskspråklig popmusikk-score.

– Jeg ønsket at musikken i filmen utelukkende skulle være fransk eller europeisk, ikke amerikansk, forteller regissøren.
– Ikke at jeg gjorde en masse research, altså. Jeg brukte stort sett spillelistene mine på Spotify, legger han til.

– I min familie snakkes det om film hele tiden, temaet har ikke vært mulig å unngå, svarer han på spørsmål om å komme fra en familie av filmskapere – som inkluderer både foreldre og søsken.

– Det har vært en fordel å vokse opp slik. Moren min produserer min fars filmer, så jeg har fått inn samtaler om å lage film – alt fra finansiering til hvordan man arbeider med skuespillere – fra veldig ung alder. Det har gjort at jeg har kunnet hoppe over et par steg i læringsprosessen, sier han.

Romain Gavras bekrefter at han anser seg for å være en fransk filmskaper, selv om han også er delvis gresk.

– Vi lager masse film i Frankrike, og jeg liker noen av dagens franske filmskapere godt. Men vi har en tendens til å stadig tenke på den franske nye bølgen som noe nytt, og det er et problem, sier han om dagens filmlandskap i Frankrike.

– Det er stadig en oppfatning – om enn i mindre grad blant yngre filmskapere – at det er vulgært å legge for mye vekt på bildespråket. I likhet med de andre i min generasjon, vokste jeg opp med MTV. Jeg lærte mye om film fra faren min, men mitt opprør gikk ut på å se Die Hard og andre Bruce Willis-filmer. Min generasjon har en sterkere tro på bildet i seg selv, men det er en del i Frankrike som har en oppfatning om at filmer nærmest skal se stygge ut for å være ekte «auteur»-filmer.

– Vil du si at det er en ny bølge av franske filmskapere på vei?

– Ikke en ny fransk bølge, nei. Det finnes noen veldig gode regissører, men jeg opplever ikke at det er en koherent bevegelse, slik det var på et tidspunkt. Det er mer snakk om enkeltstående filmskapere som arbeider med forskjellige sjangre. Men vi har fortsatt midler og muligheter til å lage mye film i landet, så mer vil nok dukke opp framover, svarer han.