Tunnelen er et solid spenningsdrama, som skildrer en langt mer realistisk katastrofe enn filmer det muligens er fristende å sammenligne den med.

Både tittelen og grunnideen til Tunnelen kan gi inntrykk av at den føyer seg inn i rekken etter de norske katastrofefilmsuksessene Bølgen og Skjelvet. Dette er imidlertid en sannhet med modifikasjoner. Jo da, den er til en viss grad en katastrofefilm, men kan like gjerne beskrives som et spenningsdrama. Den er heller ikke laget av folkene bak Bølgen og Skjelvet, som isteden er i gang med den formodentlig mer spektakulære Nordsjøen.

Regissør Pål Øie og manusforfatter Kjersti Helen Rasmussen har på sin side tatt utgangspunkt i mylderet av tunneler som finnes i Norge, og da særlig på Vestlandet. Og som nyhetsbildet har vist oss, kan ulykker og branner i disse forekomme.

Bredt karaktergalleri

Filmen har et nokså bredt karaktergalleri, og fokuserer i (enda) større grad på relasjonene mellom rollefigurene enn de to tidligere nevnte katastrofefilmene. Thorbjørn Harr spiller hovedrollen som den veivesen-ansatte Stein, som forbereder seg til å ferie jul med sin nye kjæreste (Lisa Carlehed) og tenåringsdatteren (Ylva Fuglerud). En kombinasjon som ikke nødvendigvis er problemfri, da han og datteren stadig trenger å forsone seg med tapet av hennes mor noen år tidligere.

Så kolliderer en tankbil fullastet med brannfarlig drivstoff i en av de nevnte tunnelene, og en mengde mennesker på vei hjem til jul innesperres i fjellet. Og etter hvert som Stein og resten av mannskapet prøver å håndtere krisesituasjonen, får han vite at datteren er blant dem som befinner seg i livsfare inne i tunnelen.

Hollywoodsk, men troverdig

Tunnelen skyr på ingen måte unna hollywoodske grep, verken i oppbyggingen av spenning eller i skildringen av de mellommenneskelige relasjonene – som for eksempel datteren som har problemer med å akseptere fars nye kjæreste etter morens død, hovedkarakteren som tidlig aner de potensielle farene og bakteppet med julehøytiden som står for døren når ulykken inntreffer.

I all hovedsak lykkes filmen med å kombinere slike klassiske sjangerelementer med en relativt troverdig norsk virkelighet, selv om ikke alle handlingslinjene er like forløste. Særlig gjelder dette et lite nødvendig subplott med Jan Gunnar Røise som dresskledd karrierepappa, men også forsøket på å også gi vakthavende på alarmsentralen (Ingvild Holthe Bygdnes) en relevant bakgrunnshistorie føles en smule påklistret.

Overbevisende hovedrolle

Viktigere er det dog at dramatikken rundt hovedpersonen og hans nærere relasjoner fungerer godt. Thorbjørn Harr er svært overbevisende i hovedrollen, og utviser en fin balansegang mellom sympatisk familiemann og handlekraftig helt – uten at manuset utstyrer ham med altfor overdrevne Bruce Willis-takter.

I sum er Tunnelen en solid og ikke minst spennende film, som skildrer en langt mer realistisk katastrofe enn filmer det muligens er fristende å sammenligne den med.