Tottori – Sommeren vi var alene er en ny film fra regissør Arild Østin Ommundsen, og denne gangen står også Silje Salomonsen som co-regi. De har samarbeidet i lang lang tid, både profesjonelt, men også privat. De er tross alt gift med barn.

Stort sett har rollene vært Arild som regissør, og Silje som skuespiller. Men denne gangen står begge bak kamera, med parets egne barn foran.

 En film om om to søstre som er på tur med faren sin, også faller han ned i et hull. Dermed blir det opp til jentene å finne hjelp. Prosjektet ble satt i gang ved at datteren, Vega, stilte et passende spørsmål.

– Hvorfor må man til Oslo for å lage film?

 Silje Salomonsen hadde akkurat vært i Oslo for å spille i en film, og Vega syns hun hadde vært borte litt for lenge da hun stilte det meget treffende spørsmålet. Samtidig hadde Arild Østin Ommundsen ideen liggende i hodet mens han klipte Now It’s Dark, men trodde det kom til være et prosjekt mye lenger frem i tid.

– Så innså vi at vi hadde de to karakterene fordi de var såpass påvirket av den dynamikken som var mellom de to søstrene vi hadde hjemme. Det ble for dumt å ikke prøve det med de. Men det var på ingen måte sikkert at det faktisk ville gå. 

Ønske om å lage noe enkelt

Ideen sprang opprinnelig ut fra ønske om å lage noe som var enkelt, etter prosessen med Now it’s Dark.

– Now it’s Dark var en superkompleks film, som er vanskelig å pitche med en linje. Så var det litt sånn at jeg ville lage noe som var super super enkelt og dette er jo verdens enkleste ide. To jenter er på tur i skogen med faren sin så ramler han ned i en sprekk, og de må finne ut av det selv. Det var grunnlaget.

 Arild Østin Ommundsen begynte å skrive på et konvensjonelt manus, men fant mer inspirasjon når han begynte å snakke med datteren sin, Vega. For å utforske litt deres logikk og hvordan de hadde gjort det. Det var i disse samtalene de kom frem at de burde hvertfall prøve det med de. De hadde tro på at måten de har jobbet med manus på i de siste filmene ville passe bra for barn.

– Den måten vi har jobbet på nå i to filmer, der det alltid har vært et manus. Skuespillerne har lært seg scenen, og øvd på den. Så legger vi det igjen, så går vi ut og det er egentlig situasjonen som er viktig. Som et rollespill. At vi forholder oss konkret til den lokasjonen vi er på. Og da tenkte vi at det er også måten vi skal jobbe på med de.

 Silje fortsetter: – Vi har jo hatt en tro på at den metoden som vi har funnet frem til må være genialt nettopp for unger. Fordi du vil jo oppnå, som skuespillere vil du oppnå at du er helt fri. Dermed glemmer deg selv og er helt i det og blir troverdig. Den egenskapen tror jeg spesielt unger har i leking. Og for meg var jo det super interessant å se de to finne ut av det. For de hadde forskjellig utgangspunkt. Med en på fire som har den egenskapen lett tilgjengelig at hun går inn i lek. Og da blir jo alt troverdig. Mens hun andre er litt eldre og er veldig bevisst på hva hun holder på med.

Uventet utfordring

Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen er vant til å jobbe sammen, og gikk fort inn i sin vante rytme når de begynte. Barna derimot var, av naturlige årsaker, ikke på samme bølgelengde som de, noe de kanskje ikke innså med en gang, og stilte kanskje litt høye krav i begynnelsen.

Silje utdyper: – Vi måtte jo bremse litt. For vi er jo vant til at ting går fort når vi først setter igang. Men de er jo unger. Hun minste var 4 år, så måtte vi bremse oss selv litt der i starten.

I motsetning til når det brukes barneskuespillere, som ofte har egne folk som passer på de, og foreldre å sende de hjem til når dagen er over, så var dagen langt fra over etter innspilling. Da handlet det om å være foreldre, lage mat, ta de med på morsomme ting og holde de fornøyd.

Arild forteller: – Den sommeren hvor vi gjorde mest, sommeren 2018, var det opp til 35 grader. De ble slappe, og man er ute der, og de, du lover de at man skal bade, skal få is. Også er du ganske sliten selv. Ofte vært oppe siden tidlig morgen. Sjekke ut at ting stemmer. Hatt lang dag. Også når du er ferdig, så må du i badebasseng i tre timer.

 – Også må du kjøpe is, og lage middag også må du begynne forberede neste da, avslutter Silje.

Arild og Silje er ikke i tvil om at dette er noe av det hardeste de har gjort filmmessig.

– Det var mange ganger underveis der jeg begynte å tvile. At det ikke var en god ide. Men når du først har starta, så får man fine ting, og det begynner å bli for sent å snu. 

Å finne det autentiske

For Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen handlet det mye om å finne det autentiske, og hvordan barna faktisk hadde reagert eller gjort i situasjonen. Det å putte barna i situasjonen og la de finne ut av det selv. Hvor friheten er med på å skape noe troverdig. Hvor også naturen og det rundt føles ekte. Et eksempel er i en scene hvor barna er sultne og har klart å skaffe seg en fisk.

– Når de skal grille den fisken, så gir vi de en fisk og sier, finn ut av det! Da er det selvfølgelig mye vas som vi må klippe bort. Men så finner de ut av det etterhvert. Der borte er det et gammelt bål. Så samler de ved. Så prøver de å få fyr. Og da prøver de slik de har sett på film. Vi håper jo at sånt skal skje. Vi pirker de jo kanskje litt i den retningen.

De kan la barna holde på med sånt i lang tid hvor de bare følger på med kamera.

– Da er de i form for lek i kanskje en time, halvannen, hvor de bare holder på med det. Der jeg med kamera bare må følge de. Være veldig på. Tenke at jeg har bare en sjanse og det er nå.

 Silje Salomonsen forteller at de gjør mye av regiarbeidet i forkant. Hvor det er mye samtaler med barna om situasjonen de er, hvordan de har det og den slags. Også når de først er ute i skogen handler det mye om å bare følge på. Prøve å fange det som skjer. La de utforske scenen. Leke.

– Da oppstår det ting. Det står ikke i manuset, hun begynner å gråte litt og ser noe ekkelt. Vi er med på at ting kan oppstå, så følger vi det. Retningen har vi jo planlagt. Hvor de skal bevege seg har vi planlagt, ting de må si for at historien skal gå videre.

Viktig at barna skulle klare seg selv

Det var viktig at barna skulle finne løsningen selv. Ingen voksne skulle komme på slutten og ta over.

Arild beskriver det slik:

– Det er ikke sånn at Tom Cruise i siste halvdel av Mission: Impossible får hjelp av politiet eller noe også gjør de jobben hans. I barnefilm så er det en tendens til at det er de voksne som kommer inn å ordner opp. Så det snakket vi om helt fra starten av. Dette er deres fortelling. Det er deres eventyr.

 Selv om barna møter flere voksne, er det av forskjellige grunner lite hjelp å få. Det var også et bevisst valg. Det handler både om å vise at voksne kan også slite med sitt, men også at det kan være lærdom i de møtene som til slutt vil hjelpe barna å hjelpe seg selv. At selv om det kan være skummelt og vanskelig, er det mulig å klare seg selv. At det blir bedre til slutt, men man kan ikke stå å vente på hjelp. Det er viktig at man selv trår til. Også viktig å vise at voksne kan være håpløse de også.

Silje forteller: – Unger lever i livet de også. De er vant til motstand. De er vant til at voksne er både syke og ikke alltid fungerer. Og det

 Terrence Malick for barn

En overraskende og interessant inspirasjonskilde er filmene til Terrence Malick. Arild Østin Ommundsen nevner spesielt The Thin Red Line som en av filmene de så veldig på. Både i forhold til hvordan Malick filmer naturen, men også hvordan han bruker voice-over. De så på flere av filmene til Malick.

– Det er morsomt, fordi vi hadde én opptaksdag, når jeg lagrer stoffet, så lagrer jeg det med dato, med et navn. Den dagen hvor vi gjorde blant annet når de ligger i gresset. De går ut på en gressvidde, og det er fjell der. Så ligger de i gresset og snakker om at de savner mamma og pappa og savner godteri. Den dagen heter «Malick For Kids».

 Arild Østin Ommundsen ler litt av det.

At de voksne liker filmen like godt som barna

En annen tanke de hadde med filmen var det konseptet om en film som foreldre liker like godt som barna.

Arild forteller: – Noe jeg og Silje snakket veldig mye om, var opplevelsen av å se en film med voksne, der de voksne liker filmen like godt som deg.

Silje fortsetter: – Eller kanskje til og med bedre. Men da strekker du deg etter det. For det var Mitt liv som hund for meg. Som jeg så før jeg egentlig var gammel nok til å se den. Men jeg så at mine foreldre syns den var så bra. At det har jeg vokst opp i. Og den filmen har liksom fulgt meg, selv om ting kanskje gikk over hodet på meg, den gang.

 At det er viktig for de at dette er en film som skal gi en felles filmopplevelse er det ingen tvil om er viktig for de begge.

 – Jeg tenker at det er en film for unger og foreldrene deres. Det har vært et poeng at vi prøver å lage en film der foreldrene og ungene blir rørt av de samme tingene. Eller ler av de samme tingene. I motsetning til, du har en annen skole som er sånn, du har barnefilmen her, så har du noen dirty jokes til far her. Eller mor. Som barn ikke skjønner. De skjønner ikke hvorfor far eller mor ler. Da deler du ikke filmopplevelsen. Vi har prøvd å lage filmen på en sånn måte at man deler filmopplevelsen med ungene sine.

 Silje avslutter: – Så kan de gjerne gå ut, og enten leke at de er de to eller de kan kanskje få en inngang til å noen samtaler. At filmen varer litt lenger enn bare mens de er i kinosalen.