Terrorisme på film kommer i alle former enten det er terroraksjoner på 1960-tallet, angrepet 11. september 2001, hotellet i Mumbai eller vårt eget 22. juli. Her er din guide til filmatiske gjengivelser av historiske terroristhandlinger.  

Terrorisme handler i hovedsak om bruk av vold mot sivile for å spre frykt og hvor den underliggende frykten for terrorhandlinger er et av terrorismens psykologisk elementer. De mest vanlige formene for terrorhandlinger er angrep med skytevåpen og bomber, kidnapping, flykapring eller attentat. Målet med handlingen er å skape frykt eller fremme et politisk budskap.

Sympatien ligger som regel hos offeret, men kan i noen tilfeller også ligge hos terroristene. Terrorisme brukes ofte på kreativt og oppdiktet vis i fiksjonsfilmen, men et pent knippe filmer portretterer og kommenterer virkelige hendelser både på grufullt og opplysende vis.

Kampen om Algerie

Terrorisme som frigjøringskamp og hvor sympatien ligger hos terroristene. Ser man tilbake i filmhistorien kommer et av de beste filmeksemplene med Kampen om Algerie (1966) og hvor sympatien ligger hos terroristene. Filmen omhandler det blodigste kapitelet i Afrikas kolonihistorie og tar utgangspunkt i en ung mann som blir en del av motstandsbevegelsen Den nasjonale frigjøringsfronten. De fører en geriljakrig med terrorisme som våpen for å få selvstendighet fra fransk okkupasjonsmakt. Franskmennene svarer i sin tur med bombing av sivile og ekstrem tortur av fanger.

Det er en svært virkningsfull film som bruker nyhetsavisens form og er mesterlig lydsatt av Ennio Morricone. Kampen om Algerie trekkes ofte frem som den beste politiske filmen noensinne og var nominert til tre Oscar-priser samt ble vinner av Gulløven i Venezia. Advokaten Jacques Vergès, portrettert i dokumentaren Djevelens Advokat (2008), forsvarte de som kjempet for frigjøringen av Algerie og fikk senere klienter som Røde Arme Fraksjon, Carlos Sjakalen og ikke minst nazisten Klaus Barbie.

Sjakalen

Den forførende terroristen og den politiske terrorfilmen. Etter Algeries uavhengighet i 1962 ønsker en militant gruppe å ta livet av President Charles de Gaulle. Sjakalen (1973) er et av 1970-tallets virkelig mesterlige bidrag i den politiske filmen. Organisasjonen OAS hyrer inn en karismatisk og forførende leiemorder og vi følger hans prosess med å skaffe falske papirer, våpen og finne attentatets åsted. Deretter begynner en vekselsvis katt og mus-lek mellom Sjakalen og styresmaktenes etterforskning.

Organisasjonen som bestiller oppdraget, eksisterte i virkeligheten og det ble utført et massivt og reelt attentat på de Gaulle. Handlingen er ellers hentet fra Frederick Forsyths fiksjonsroman ved samme navn. Ønsker du en underholdende actionthriller, som bare bruker karakternavnet, er nytolkningen The Jackal (1997) med Bruce Willis filmen for deg.

Carlos

Terrorismens mesterhjerne. Noen ganger imiterer virkeligheten kunsten og i tilfellet lich Ramírez Sánchez fikk han kallenavnet Sjakalen etter at han ble observert med Frederick Forsyths roman. Ramirez ble en del av den militante Folkefronten for Palestinas frigjøring og som mesterhjernen bak en rekke dødelige bombeangrep var han en av 1970-tallets mest beryktede politiske terrorister.

I regi av Olivier Assayas, en av de største franske regissørene de senere årene, får vi en troverdig historie, men samtidig en fiksjonalisert versjon av hans liv. En fem og en halv time lang TV-serie finnes parallelt med en nærmere 3 timer lang kinoversjon, begge under navnet Carlos (2010).

München

Terror under de olympiske leker. Mens Sjakalen kjempet palestinernes sak, har vi den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad på den andre siden. Israels seksdagerskrig førte til dannelsen av terroristgruppen Svart september i 1970. Dette var palestinske geriljasoldater som utførte en rekke terroroperasjoner mot israelske mål rundt om i verden, deriblant attentatet på israelske idrettsutøvere under Sommer-OL i Munchen i 1972.

Steven Spielbergs München (2005) dramatiserer Israels motreaksjon Operasjon Guds vrede og legger sympatien hos Mossad-agenter som sporer opp og likviderer de ansvarlige for attentatet. Også Thomas Harris mesterlige debutroman og dens filmatisering Svart søndag (1977) omhandler en gruppe palestinske terroristers planlagte angrep og kampen for å avverge dette.

Operasjon Thunderbolt

Splittet sympati mellom terrorist og offer. I 1976 kaprer en gruppe tyske og palestinske terrorister et israelsk fly på vei til Paris. Flyet lander etter tillatelse fra Ugandas diktator Idi Amin på Entebbe lufthavn. Terroristene løslater besetningen og alle ikke-jødiske passasjerer, men beholder 105 jødiske gisler. Kravet er frigjøring av 53 terrorister. Israels motsvar er å sette inn en elitestyrke som ikke holder noe tilbake og det ender med store drapstall. Hendelsen splittet de som sympatiserte for kampen mot okkupasjonsmakten Israel samtidig blir gisseltagning av Holocaust-overlevende kort etter krigen sterkt kritisert.

Operasjonen ble raskt filmatisert med Victory at Entebbe (1976) med Kirk Douglas og Richard Dreyfuss og den israelske produksjonen Operasjon Thunderbolt (1977). Men det er Raid on Entebbe (1976) med Charles Bronson som gjennom retronostalgiske actionbriller vil tilfredsstille de fleste. I 7 Days in Entebbe (2018) med Daniel Brühl og Rosamund Pike får vi sympati for terroristene og filmen er vinklet fra deres synsvinkel. Med regibakgrunn fra Tropa de Elite (2007) skaper José Padilha store forventninger som dessverre ikke blir innfridd. På en annen side er filmen en svært god gjennomgang av hendelsene og det politiske spillet bak aksjonen og motangrepet.

Baader Meinhof

Glamorisert terror. Den tyske terroristgruppen Røde Armé Fraksjon, også kjent som Baader-Meinhof-gruppen, utførte en rekke attentater, gisselaksjoner og drepte flere høytstående politikere. Det var en væpnet revolusjon mot krigen i Vietnam, politistaten og de kjempet for palestinernes kamp.

Det kom flere filmer om gruppen på 2000-tallet hvor den som skilte seg ut var tyske The Baader Meinhof Complex (2008) som ble satt opp på kino i Norge. Filmen tar ikke parti med noen av sidene, terrorisme blir i en viss grad glamorisert, samtidig som man også føler avsky mot deres hatefulle kamp. Filmen fikk ytterligere oppmerksomhet da den ble Oscar-nominert for beste fremmedspråkelige film.

I fars navn

1990-tallets store Hollywood-skurk. IRA, den irske republikanske armé, var en militær gruppe som ønsket Nord-Irland ut av den britiske unionen og var fra 1970-årene Vest-Europas kanskje mest erfarne og brutale terroristorganisasjonen. De gjennomført en rekke terroraksjoner i Irland og på det britiske fastlandet.

Filmen som kanskje best forklarer konflikten med dens terrorangrep, er I fars navn (1993) hvor Daniel Day-Lewis´ karakter tvinges til tilstå en terrorhandling han ikke har begått. Her portretteres den sanne historien om uskyldige som rammes av de desperate skrittene en regjering må gjøre for å stanse terror. Hollywoods senere interesse i konflikten var gjerne å bruke irsktalende som skurker i filmer som Patriotenes spill (1992), Sjakalen (1997) og En fiende iblant oss (1997).

United 91

Den nye terrorismen på 2000-tallet. Det første mislykkede bombingen av World Trade Center i 1993 inspirerte Hollywood til å gi sine antagonister en islamistisk etnisitet. Noe som delvis skulle gi skylden for det nye angrepet 11. september 2001. En global kamp mot terror begynte, men det filmatisk motsvaret som skulle vise at landet fortsatt sto oppreist, tok fem år.

Først kom Paul Greengrass United 91 (2006) om sivile som kjemper mot flykaprere. Deretter kom World Trade Center (2006) av Oliver Stone som hyllet brannmenn fremfor å handle om angrepet. Filmen som paradoksalt nok illustrerte angrepet best var det metaforiske monsteret og dets angrep på New York i Cloverfield (2011). I takt med nye terrorhendelser har det kommet ny filmer som maratonbombingen i Boston med Patriots Day (2016) og Clint Eastwoods to terrorelaterte filmer om hverdagshelter; i den første får vi avvergelsen av et angrep på toget i The 15:17 to Paris (2018) mens Richard Jewell (2019) forteller historien om mannen ved samme navn som oppdaget en bombe under de Olympiske Lekene i Atlanta i 1996.

22 July

Også vår egen store terrorhendelse har blitt dokumentert og fiksjonalisert. Mens vi selv ser terrorhandlinger på film fra utlandet, ble det debattert om man kunne lage underholdning av vår nasjonale traume. En bilbombe gikk av i Regjerningskvartalet i Oslo og AUFs sommerleir på Utøya ble angrepet, til sammen ble 77 personer drept. Først kom Erik Poppes Utøya 22. juli (2018) som dramatiserer ungdommenes kamp for å overleve angrepet på Utøya.

Deretter fikk 22 July (2018) en begrenset kinolansering før den ble sluppet på Netflix. Paul Greengrass forteller hele historien fra begynnelse til slutt og fokuserer mer på terroristen. I tillegg kom dokumentaren Rekonstruksjon Utøya (2018) hvor Utøya-overlevende samles med andre ungdommer som fremfører et rollespill hvor de opplever samme scenario som de overlevende. Vi har sett TV-serien 22. juli om hendelsene og snart kommer dokumentaren Generasjon Utøya (2021) om de som overlevde.

Attentat Hotel Mumbai

26. november 2008 ble flere turistområder i India angrepet av pakistanske terrorister. 166 mennesker ble drept da ti ytterliggående islamister angrep ulike mål i Mumbai. Over 300 mennesker ble såret i angrepet som pågikk i tre dager. Målet var amerikanere, briter og jøder i det som senere skulle bli kjent som Indias 11. september og et av historiens mest avskyelige terrorangrep. Attentat Hotel Mumbai (2018) er en eksepsjonell debutfilm som ikke prøver å forklare hvorfor de ble radikalisert, men å sette publikum i ofrenes opplevelser.

«Paradiset venter dere, Gud er stor», får de høre før gruppen med terrorister setter seg inn i taxier på vei mot ulike mål. Parallelt følger vi småbarnsfaren Arjun (Dev Patel) som gjør seg klar til å dra på jobb på Taj-hotellet. Mumbai er under angrep, togstasjonen er første mål, deretter angripes en restaurant. Sentrum forlates i kaos og de beveger seg mot hovedmålet Taj-hotellet. Kameraet er tett på og følger terroristene som et dokumentarteam med bevegelig kamera, samtidig som den veksler med å vise vestlige turister som henrettes på svært ubarmhjertige og nådeløse metodisk vis.Det er et ubehagelig og intenst terrorangrep. Hotellet er beleiret og det er ingen taktisk enhet i Mumbai, kun en lokal politistyrke. Det handler om samhold og skillet mellom gjest og arbeider viskes ut i kampen om overlevelse.