En sørkoreansk flettefilm som byr på mørk humor ispedd dødelige forviklinger. En puslespillfilm hvor grådighet, skjebne og karma skal treffe hverandre før brikkene på blodig vis faller på plass.
Sørkoreanske Beasts Clawing at Straws er debutfilmen til Kim Yong-hoon som også står bak manus. Historien er hentet fra en kriminalroman av japanske Keisuke Sone. Med en historie full av mørk humor, forviklinger og skjebnesvangre feilgrep prøver han på finurlig vis å følge i fotsporene til landets mesterregissører Bong Joon-Ho, Park Chan-Wook og Kim Jee-Woon.
Joong-Man jobber på en sauna hvor han under rydding en dag kommer over en bag penger i et garderobeskap. Han legger de på lageret og drar hjem til sin kone og demente mor. Pengene hadde kommet godt med da hans datter sårt trenger penger til studieavgift. Tollkontrollør Tae-young har tatt opp et risikabelt lån hos en lånehai og jakter desperat på midler for å redde sitt skinn. Mi-ran bor sammen med en svært voldelig ektemann og aner muligheter når hun finner dokumentet med hans dødspolise. Midt i det hele møter vi også en innpåsliten etterforsker med teft for de som lyver.
Grådighetens puslespill
Bagen med penger er bindeleddet mellom alle disse aktørene i denne snedige kriminalfilmen. Beasts Clawing at Straws er et slags puslespill hvor grådighet, skjebne og karma skal treffe hverandre før brikkene på blodig vis faller på plass. På sørkoreansk vis er det mørk humor ispedd forviklinger, best forklart som en kompakt utgave av den svært forseggjorte TV-serien Fargo og i en viss grad spillefilmen Fargo (1996).
Filmens karakterer har problemer på hver sin kant, alt har blitt kompliser og ingenting går som planlagt. Løsningen for alle ser ut til å være penger og som i en klassisk flettefilm skal de ulike karakterene og deres historie flettes sammen i hverandre. Dette er en type kul kriminalfilm som ligner på de som kom i kjølvannet av Quentin Tarantinos Pulp Fiction (1994). Dette var filmer som Amores Perros (2000), Very Bad Things (1998), Lock Stock and Two Smoking Barrels (1998) og The Way of the Gun (2000). Fellesnevner var små hendelser som fikk store følger, ting spinner ut av kontroll og det får katastrofale følger for karakterene.
Smart bruk av tidslinje
Visuelt sett er det svært flott å se på. I tillegg er den klippet sammen på svært dyktig vis og den har en elegant og smart bruk av tidslinjen. Med et fiffig plot laget på severdig vis har Kim Yong-hoon laget en god debutfilm som er lett og leken i tone. Derimot føles den såkalte Tarantino-flettefilmen noe datert og den er fortellermessige litt for langdryg og treg i starten. Derimot avsluttes siste halvdel på dyktig og kløktig vis og veier opp for startens svakheter.