I dag feirer vi frigjøringsdagen eller de alliertes seiersdag i Europa. 8. mai 1945 var dagen da den tyske hæren overga seg, og krigen i Europa var over. Hva er vel ikke bedre enn å tilbringe dagen med å se krigen gjennom Hollywoods briller?

Hollywood har laget film om andre verdenskrig siden de ble involvert. Da USA og Roosevelt-administrasjonen skulle gjøre seg klar for andre verdenskrig innså de to ting; de hadde ikke noe tilsvarende den tyske propagandamaskinen og de hadde en stor hær som skulle kjempe uten å ha begrep om hva målet med krigen var. Dermed opprettet de Office of War Information i 1940 hvor de skulle bygge opp moral og samhold, og hvor spillefilm var en strategi for å nå ut til soldater og folket.

Bureau of Motion Picture var en avdeling som jobbet med Hollywood-studioene for å fremme ideer i krigssammenheng. De ønsket å være involvert i spillefilmer allerede på manusstadiet og innførte propagandaideer i spillefilmer hos alle de store studioene, bortsett fra Paramount Pictures. De jobbet for å få laget filmer med patriotisk innhold og for å styrke folkets moral.

Som vi har sett i den svært grundige og vellagde dokumentarserien Five Came Back (2017) ble prominente Hollywood-regissører rekruttert for å dra til krigens slagmark og lage dokumentarer for regjering og militæret, deriblant Frank Capras Why We Fight (1942), John Fords The Battle of Midway (1942), William Wylers The Memphis Belle (1944) og John Hustons The Battle of San Pietro (1944).

Selv om krigen var over i 1945, ble det fortsatt laget spillefilm om andre verdenskrig. Produksjonene krevde tilgang på militært kjøretøy og materiell og de som ønsket dette måtte søke på forhånd på manusstadiet. Department of Defense sin egen filmenhet har en finger med i spillet for hver eneste film som involverer militære ressurser slik at de kan styre og styrke bilde på militæret. Slik har mange studiofilmer blitt reklame for det amerikanske militæret og ser man krigsfilmer fra Hollywood bør man ha dette i bakhodet. Som Hollywood-studio bør man holde seg på godfot med militæret eller ta følgene senere.

For å finne et representativt utvalg på 20 Hollywood-filmer om andre verdenskrig kan man vurdere dem fra et kvalitetsmessig ståsted. Dette innebærer å plukke ut et fåtall blant flere hundre filmer. En annen vinkling er å se på de mest suksessfulle filmene på amerikanske kinoer.

Box Office Mojo som kartlegger kinotall har gjort en slik rangering justert for inflasjon, men også her må det gjøres en ytterligere avgrensning fra deres i utgangspunktet 25 filmer. De fem filmene som har blitt eliminert er Australia (2008), Captain America: The First Avenger (2011), italienske Livet er herlig (1997), etterkrigsdramaet Best Years of Our Lives (1946) samt det romantiske dramaet The English Patient (1996).

20. A Bridge Too Far

Slik det ofte er når seierherrene skriver historien så ble også Operasjon Market Garden ansett som en suksessfull operasjon.

Den irske historikeren Cornelius Ryans hadde skrevet boken bak filmen The Longest Day (1962) og med boken «A Bridge Too Far» fra 1974 skulle derimot de taktiske feilvalgene til Operasjon Market Garden bli trukket frem. Produsent Joseph E. Lavine sto på utsiden av Hollywood og finansierte filmer ved å pitche dem inn til studioene og selge utenlandsrettigheter for å sikre kapital på forhånd. Han hadde bemerket seg med flere filmer på 1960- og 1970-tallet og hadde nå sikret seg rettighetene til Ryans bok.

Regissør Richard Attenborough hadde en drøm om å lage spillefilm om Ghandi og ble lovet at Lavine skulle produsere den hvis han laget Kampene ved Arnheim (1977). Med en kostnad på 26 millioner dollar var dette en av de aller dyreste filmene laget frem til da og noe av årsaken skyldes den lange listen med Hollywood-stjerner.

September 1944, målet med operasjon Market Garden var en rask avslutning på andre verdenskrig. Flere titalls tusen fallskjermsoldater og utstyr ble sluppet bak fiendens linjer for å erobre strategisk viktige broer i Nederland og åpne veien til Tyskland for ameri­kanske og britiske tanks. De blir sluppet nær byene Eindhoven, Nijmegen og Arnhem, men ingen hadde fortalt soldatene at det sto flere tyske panserdivisjoner i Arnhem. Nå er de omringet og avhengig av forsterkninger.

De allierte er på fremmarsj og dette er den største operasjonen siden D-dagen. Vi følger flere parallellhistorier fra ulike soldater og grupperinger. Både fra frontene, de alliertes hovedkvarter og fra det tyske hovedkvarteret i Nederland. Med sine mange karakterer er castingen derfor essensiell for å skille mennene fra hverandre. I rollene ser vi Sean Connery, Michael Caine, Gene Hackman og Robert Redford slik at vi raskt klarer å henge med på de ulike stedene, samtidig er det en film uten hovedperson eller helt. Med en spilletid på tre timer tar filmen seg god tid til å utbrodere situasjonen, opptrapping og klargjøring før planen settes i verk. Ikke minst tar filmen seg god tid for å visualisere kampene på de ulike stedene. Filmen krydres med mange små sidehistorier med distanse til både klisjéer og heroisme.

Originaltittelen spiller på at de prøvde å ta en bro for mye og at dette var årsaken til de store tapene. Det er en opportunistisk film som gir håp om at krigen snart er over samtidig som den er en antikrigsfilm som viser de grusomme konsekvensene på veien dit. Den er kritisk til operasjonen og ledelsen hvor fremdrift stanses grunnet strategiske tabber, hvordan sivilbefolkningen i Nederland ble ofre og hvordan de allierte styrkene ble påført store tap. Det blir ikke laget krigsfilm av denne kaliberen lenger. Filmen har et grandiost nivå med enorme mengder skuespillere, statister, kjøretøy og ikke minst byruiner.

Fortsatt i dag er det et imponerende skue og det er godt gjort å sy sammen denne historiske hendelsen til spillefilmfortelling. Æren for dette tilskrives William Goldman som sto bak Butch Cassidy and the Sundance Kid(1969) og som senere vant Oscar for manus til All the President’s Men (1976). Det er en herlig krigsfilm for sin tid, regien må sies å være utsøkt, dog konvensjonell, og mer vågale og bedre krigsfilmer har blitt laget senere. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

19. Red Tails 

Siden 1988 jobbet George Lucas med prosjektet Red Tails (2012) om de såkalte Tuskegee Airmen som var betegnelsen på de fargede flygerne i jagerflygruppe 332.

Deres innsats har av mange blitt regnet som grunnen til at president Harry Truman i 1948 opphevet raseskillet i de væpnede amerikanske styrkene.

Det ble aldri så Lucas regisserte filmen selv og i stedet overlot han regien til debutanten Anthony Hemingway. Tuskagee Airmen var de første afroamerikanske pilotene som fløy i kamp under andre verdenskrig. Desperate etter å vinne krigen, har ikke ledelsen i Pentagon noe annet valg enn å gi de uprøvde afroamerikanske pilotene en sjanse til å vise sitt mot, og de unge mennene satte seg bak spakene for å kjempe for sitt land og sine rettigheter.

Syv år etter at Lucas hadde regissert sin siste film kom Red Tails som i overkant benyttet seg av dataskapte effekter og kampfilmen ble verken vellykket eller den massive suksess Lucas drømte om. Allerede sytten år tidligere hadde TV-filmen The Tuskegee Airmen (1995) med Laurence Fishburne fortalt historien, men en annen film med samme tematikk er mer interessant i denne forbindelsen.

Hart’s War (2002) er basert på en sann historie fortalt av Nicholas Katzenbach til sin journalistsønn John som skrev en fiksjonsbok. Piloten Nicholas  ble skutt ned og satt litt over 2 år i en fangeleir. Boken var løst basert på hans opplevelser, men med fri kreativitet fra sønnen John ble et drap i leiren føyd til for spenningens skyld. Virkelighetens fangeleir, Stalag Luft III, var opprettet av Luftwaffe under andre verdenskrig for krigsfanger fra de allierte luftforsvarsstyrker. Leiren lå nær byen Żagań i Polen og hadde i løpet av andre verdenskrig nesten 11 000 fanger fra over 15 ulike nasjoner, deriblant norske flyvere. I tillegg til Hart´s War er også The Great Escape (1963) lagt til samme fangeleir.

Belgia, desember 1944. Løytnant Tommy Hart (Colin Farell) er sønn til en senator og har tjeneste på et militært kontor langt fra kampene. På en ordonanse tur havner han i hendene til nazistene. Hart opplever krigen fra den virkelige siden utenfor det beskyttede rom. Han opplever harde avhør før han føres til fangeleiren. Leiren er massiv og det første han ser er tre russere som henges etter et fluktforsøk. Da to afroamerikanske piloter ankommer leiren skaper dette en konflikt mellom soldatene i brakkene og Hart står i midten.

Hart´s War er utrolig flott filmet og Colin Farrell, som hadde en solid prestasjon i Vietnamkrigfilmen Tigerland (2000), gjør også her en god prestasjon. Bruce Willis spiller den noe dominerende rollen som oberst William McNamara. Tyskerne snakker tysk til hverandre, de er ganske ondskapsfulle og blir til tider overkarikert. Dette er ikke noen holocaustfilm eller konsentrasjonsleirfilm, tema er på klassisk amerikansk vis rasisme mellom soldater og afroamerikanere. Paradokset i krigen mot nazister og den tyske krigsmaskinen er at man finner segregering blant amerikanske fanger i en fangeleir.

I Hart´s War spiller Terrence Howard en av de afroamerikanske pilotene fra Tuskegee Airmen, en rolle svært lik den han også gjorde i George Lucas-produserte Red Tails, tittelen spiller på at flyets hale var merket rødt. Afroamerikanerne dro fra USA til nazi-Tyskland for å kjempe en kamp for sitt land, men måtte i tillegg kjempe en kamp mot sine egne hvite medsoldater.

I Hart´s War serveres vi en underhistorie med et drap i leiren med en påfølgende rettssak. Det er en slags sjangerhybrid mellom krigsfilm og rettsalsdrama. På samme måte som hvite menn må finne dialog med sine afroamerikanske menn finner også Hart en tone med den tyske leirkommandanten. Et ytterligere aspekt i filmen er flukt.

Med sine mange temaer; rasisme, flukt, rettsal og forståelse, gaper filmen over litt mye og klarer ikke helt å bestemme seg for hva den er. Samtidig er det et spenningsmysterium med en hemmelighet og jakten på den skyldige. Det er til tider noe pompøst, samtidig som det er relativt edruelig og godt laget. Hart´s War har tydeligvis ikke satt noen varige minner fra første gang jeg så filmen, men et gjensyn fungerte godt. Den ble solgt inn som en Bruce Willis actionfilm, mot regissørens vilje, og kom på samme tidspunkt som Windtalkers og We Were Soldiers. Hart´s War ble ingen stor suksess mens Red Tails ble en langt større suksess.

18. Memphis Belle

250.000 fly kjempet i luften over Europa under krigen og mer enn 200.000 flyvere mistet livet i det som er historiens største luftkamp.

I 1944 ble dokumentaren Memphis Belle: A Story of a Flying Fortress vist på kinoer som en del av de alliertes propaganda. Den fulgte mannskapet om bord på bombeflyet B-17 Memphis Belle og alle forberedelsene de foretar seg før de skal ut på et bombetokt. Så følger angrepene de opplever i luften før de vender hjem igjen. Dokumentaren er et svært interessant dokument fra en farefull del av krigen og fungerte som inspirasjon til spillefilmen Memphis Belle (1990). Historien her er en frittstående fiksjonshistorie basert på og inspirert av virkelige hendelser. Prosjektet ble igangsatt og produsert av datteren til regissøren som sto bak dokumentaren fra 1944.

Storbritannia sommeren 1943. Unge soldater fra de allierte landene følger med når bombeflyene kommer tilbake etter et bombetokt. Det ene flyet krasjlander og eksploderer ved ankomst og alle om bord brenner i hjel. Mannskapet om bord på Memphis Belle har unnagjort 24 raid på rad uten skader. Nå skal de gjøre det siste oppdraget før de kan reise hjem. Målet er Bremen og oppdraget er å bombe en flyfabrikk, men i lufta er det tyske jagerfly og antiluftartilleri som skal eliminere dem.

Memphis Belle åpner med teksten: Under andre verdenskrig raste en nådeløs kamp i lufta over Europa. Unge piloter så døden i øynene mens de flydde bombefly over fiendtlig territorium og stadig færre kom tilbake. Det store krigsmaskineriet krever mange unge liv og det er den klassiske krigshistorien om det siste oppdraget. Mens de rutinerte snart er ferdig med krigen ankommer nye unge menn flybasen. Fortellerformen er også klassisk hvor vi i første halvdel blir kjent med mannskapet bestående av en gjeng unge, amerikanske gutter som er stasjonert på samme fly. Så følger opptrappingen av siste tur med klargjøring av våpen og bomber før andre halvdel gir oss den svært farefulle ferden mot oppdraget.

Skvadronen med bombefly i lufta på vei mot oppdraget er et mektig og imponerende skue. Stemningen om bord blir stadig mer anspent dess nærmere de kommer målet. Musikken og tonen blir mer alvorlig. De akkompagneres av jagerfly i starten og filmen byr på noen imponerende kampscener i lufta. Dette ble filmet før dataeffekter dominerte denne typen film og dermed føles det enda mer reelt. I tillegg klippes det inn innslag av ekte opptak fra andre verdenskrig for å understreke alvoret. De store bombeflyene fungerer nesten som en parallell til ubåtfilmens dypvannsbomber og trykket stemning under vann, her i lufta venter de på kraftig og dødelig bakkeartilleri.

Visuelt sett er det svært imponerende, men historien er litt stivt fortalt. Soldatene legger æren i oppdraget som må fullføres. Det er et snev av pompøsitet, men samtidig et snev av kritikk hvor PR-offiseren Bruce Derringer (John Lithgow) ønsker å bruke mannskapet om bord i et innslag til det amerikanske folket. Filmen var en samproduksjon mellom USA og Storbritannia og dermed finner vi også ikke-amerikansk mannskap om bord. Filmen var regissert av skotten Michael Caton-Jones som siden laget Rob Roy (1995) og Sjakalen (1997). Utgitt på DVD i Norge.

17. Windtalkers

Det var viktig for amerikanerne å ta øya Saipan i Stillehavet for å bruke den som base i forbindelse med bombing av Japan, men den japanske generalen Saito sa det kun var en utvei; døden.

Slaget på Saipan ble et av krigens blodigste med 20.000 falne amerikanere. I 2001 overrakte USAs kongress en av sine mest ærefulle priser, «The Congressional Gold Medal» til de 29 Navajo-indianerne som var med på å utvikle og bruke en krypteringskode basert på deres språk under andre verdenskrig.

John Woos Windtalkers (2002) er inspirert av sanne hendelser og bruker Navajo-indianernes kode. Et av filmens premiss, som siden skulle bli dementert av historikere, var at de ble akkompagnert av livvakter som skulle hindre dem å falle i fiendens hender og i verste fall drepe dem. Det var derimot riktig at indianerne skulle beskyttes slik at de ikke ved uhell ble tatt for å være japanere og dermed drept av amerikanske soldater.

Øya Saipan, 1944. Under andre verdenskrig pågår et samarbeid mellom den amerikanske marinen og Navajo-indianere hvor de ved hjelp av deres særegne språk klarer å kommunisere i koder uten at de som avlytter klarer å knekke disse. For å beskytte Navajo-indianerne opptrådte amerikanske soldater som livvakter. To av disse er Joe Enders (Nicolas Cage) og Christian Slater (Ox Henderson) som sendes til den japanske øya Saipan i 1944 og som utvikler vennskap til sine Navajo-soldater Yahzee (Adam Beach) og Whitehorse (Roger Willie).

Slaget om øya Saipan, den største av kampene i Marianene, var strategisk viktig for at Japan kunne bombes med bombefly og har blitt omtalt som Stillehavets D-dag da det foregikk samtidig som D-dagen i Europa. I Windtalkers serveres vi høydramatisk og spektakulær action slik det ble laget på 1990-tallet. John Woo hadde bakgrunn som den største actionfilmregissøren fra Hong Kong og dermed er actionscenene overdimensjonerte, superstiliserte og dermed noe kunstig. Har man en forkjærlighet eller kunnskap om Hong Kong-action vil man akseptere og sette pris på Woos stil.

Det er enorme krigsscener med et stort antall soldater som utvilsomt byr på noen av de heftigste scenene fra andre verdenskrig laget på film. Scenene er påkostet, godt regissert og de varer lenge. Vi serveres klassiske Woo-kjennetegn som skyting i lufta, på kloss hold og i sakte kino. Nicolas Cages overkarikerte rolle plasserer filmen i Hollywood-båsen i motsetning til asiatisk eller europeiske produksjoner.

Indianerne ble kalt windtalkers og kodene var viktig i alle store slag i Stillehavet. Tematisk følger den i tråd med Hart´s War og omhandler rasisme mellom hvite amerikanere og indianere. Det er en heroisk historie, det handler om hvordan hvite og indianere kan lære av hverandre. Men dybden kommer i andreposisjon da Woo først og fremst er en visuell regissør. Grunnet 11. september 2001 ble Windtalkers sammen med Hart´s War og Vietnamkrigsfilmen We Were Soldiers (2002) utsatt fra opprinnelig lansering, men sammen dannet de starten på en ny patriotisk krigsfilmbølge. I USA ble Windtalkers senere utgitt i en 153 minutter lang director´s cut, men i Norge må vi nøye oss med den 134 minutter lange kinoversjonen på Blu-ray.

16. The Thin Red Line

Det hadde gått 20 år mellom andrefilmen Days of Heaven (1978) og Terrence Malicks lange og kostbare vei til tredjefilmen Den tynne røde linjen (1998).

James Jones hadde tjenestegjort i 25th Infantry Division og med romanen «The Thin Red Line», utgitt, i 1962 reflekterte han rundt sine opplevelsene under Slaget om Guadacanal. Tittelen spiller på hvordan soldatene befinner seg i grenseskillet mellom det fornuftige og det sinnsyke i krigens grusomheter. De alliertes Operasjon Watchtower pågikk over seks måneder ved Guadacanal i Salomonøyene mellom 1942 og 1943, og slaget skulle være et av krigens viktigste i kampen mot japanerne i Stillehavet. En film med samme tittel hadde allerede blitt laget i 1964, men Malick hadde en ambisjon om å fortelle slaget som en annerledes og innovativ krigsfilm.

Guadacanal 1942. Førstesersjant Top Welsh (Sean Penn) og menig Witt (Jim Caviezel) er marineinfanterister i C-Company og forbereder seg nervøst på landgang. Oppdraget å erobre en sterkt befestet øy hvor japanerne har bygd en flyplass. De avløser en annen krigsherjet marineenhet med et stort antall sterkt sårede og døde soldater. Første mål er å ta en åsrygg som blir hardt bombardert med tungt artilleri, men det ser ikke ut til å ha noen effekt på japanernes mitraljøser på toppen. De amerikanske soldatene kan skjule seg i det høye gresset, men går på store tap mot de usynlige skarpskytterne.  Et frontalangrep er selvmord, men det nådeløse oberst Tall (Nick Nolte) presser på for at de skal innta toppen.

Det er elementer av klassisk krigsfilm i Den tynne røde linjen hvor vi i hovedtrekk følger synsvinkelen til menig Witt gjennom landgangen og inn i slaget. Samtidig vinkles krigen fra et vidt spenn soldater, i stor grad castet med Hollywoods eliteskuespillere, fra ankomst til avreise.

Parallelt med slaget som utkjempes mot japanerne foregår en kamp mellom befalet. Soldatene opplever et nådeløst kaos og inferno hvor deres fremrykking stadig møter hard motstand. De drepes, sjokkskades og blir vettskremte. Det er en dybde i filmen som ikke bare handler om brorskap, men om maktbalansen mellom befalet og hvordan de har makt over soldaters liv og død. Oberst Tall befinner seg endelig midt i en krig og ønsker å fremme egen karriere mens Kaptein Staros (Elias Koteas) ser en kommende massakre og ønsker å redde livet til sine menn.

Den tynne røde linjen er tidløs, men distanserer seg samtidig fra vanlig krigsfilm med bruk av flere filosoferende fortellerstemmer, noen ganger går de over til å bli dialog. Det er indre monologer med betraktninger om krigen og savnet av deres kjære hjemme. Sammen med Hans Zimmers nydelige filmmusikk og fotograf John Tolls flotte bilder er det et poetisk og vakkert verk som står i kontrast til krigens grusomhet.

Filmen vant Gullbjørnen ved filmfestivalen i Berlin og ble nominert til syv Oscar-priser samme år som Shakespeare in Love på ufortjent vis tok de fleste. Det er en splittende film som omfavnes og betraktes blant de aller beste krigsfilmene samtidig som mange har utfordringer med dens fortellerstil. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

15. Hacksaw Ridge

Hacksaw Ridge er basert på den sanne historien om sanitetssoldaten Desmond Doss som nektet å røre våpen under sin tjeneste under andre verdenskrig.

Til tross for dette kjempet han i den blodigste kampen amerikanske styrker opplevde under krigen. Produsent Bill Mechanic kjempet lenge for å lage en film om Doss, og selv om store aktører som Disney og Randall Wallace forsøkte å filmatisere hans liv, nektet Desmond å gi slipp på sin historie. Da Desmond døde i 2006 begynte derimot ting å skje. Mel Gibson som allerede hadde takket nei til å lage filmen to ganger tidligere, var nå med på prosjektet og produsent Bill Mechanic fikk viljen sin til slutt. På klassisk vis følger vi en person via treningsleir og krigen.

Året er 1945. Det ble ansett som en nødvendighet å ta øya Okinawa som et steg i de alliertes invasjon av Japan. Da Desmond Doss og hans avdeling ankommer øya er det første de møter overlevende etter et mislykkes forsøk på å innta høyden Hacksaw Ridge. Marinens artilleri teppelegger området med kraftig skyts før et nytt angrep. Likevel angriper japanske soldater i horder som om ingenting har skjedd og fører til store amerikanske tap. Parallelt med krigshandlingene får vi Desmonds forhistorie gjennom beinhard opplæring, men som sjuendedagsadventist sjokker sitt befal og medsoldater med at han ikke vil bære våpen.

Hacksaw Ridge veksler mellom det USA elsker aller mest; religion og våpen. Den første gangen jeg så filmen var hovedpersonens religiøse tro og verdivalg vanskelig å svelge. Ved senere gjennomsyn fungerer dette aspektet bedre. Desmond kan ikke leve med seg selv om han ikke står for det han tror på og underveis får vi forklaringen på hans valg samtidig som medsoldater og befal forsøker å skvise ham ut fra militæret.

Hacksaw Ridge er en heltehistorie hvor Desmond på egenhånd klarer å berge 75 alvorlig skadde soldater i sikkerhet. Samtidig har den en bismak av antikrigsfilm hvor det å ta toppen Hacksaw Ridge illustrerer det meningsløse i krigen slik vi tidligere har sett i The Thin Red Line og Vietnamkrigsfilmene Hamburger Hill og We Were Soldiers.

Hacksaw Ridge er godt fortalt med dyktig og kraftfull regi. Som krigsfilm holder den ikke noe tilbake. Filmopplevelsen er svært intens med kaotisk og effektiv klipping i kampens hete. Kampscener er svært mektige, laget på imponerende vis og de befinner seg blant filmhistoriens beste. Det er et salig kaos av artilleri og dødbringende flammekastere, og vi serveres svært forseggjorte spesialeffekter med soldater som sprenges i fillebiter og innvoller som tyter ut.

Historikere mener generelt at Mel Gibson i all hovedsak har laget en korrekt gjengivelse av Desmond og hans krigshendelser. Faktisk ble de mest utrolige hendelsene utelatt fra filmen da man fryktet at publikum ikke ville finne dem troverdig. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

14. Enemy at the Gates

Slaget om Stalingrad pågikk i 180 dager og var både strategisk viktig og hadde en symbolsk betydning.

Alliansen med Stalin fra 1939 sørget for at Hitler selv kunne avgjøre når de skulle kjempe. I 1941 startet Nazi-Tysklands store invasjon av Sovjetunionen med Stalingrad som det store målet da den var oppkalt etter lederen Josef Stalin. Den franske regissøren Jean-Jacques Annaud hadde laget en rekke særegne filmer som Ildkrigen (1981), Rosens navn (1986), Bjørnen (1988) samt Hollywood-filmen Syv år i Tibet (1997). Fiende ved porten, som var dens norske tittel, er lagt til slaget ved Stalingrad og ble skrevet, produsert og regissert av Annaud.

Historien skulle være løst basert på sanne historier om den sovjetiske skarpskytteren Vasilij Zajtsev hentet fra William Craigs “Enemy at the Gates: The Battle for Stalingrad” fra 1973. Den anerkjente historikeren Antony Beevor mente derimot i sin bok «Stalingrad» fra 1998 at historien om Zaitsev mest sannsynligvis var ren fiksjon da det ikke finnes noen oppføringer om Vasilij i de daglige rapportene fra slaget om Stalingrad vinteren 1942-1943. Det var nok bare smart propaganda fra Sovjetunionen, mente Beevor.

Høsten 1942, den overlegne tyske krigsmaskinen har presset seg langt inn i Sovjetunionen og målet var å erobre de sovjetiske oljefeltene i Baku i dagens Aserbajdsjan, men de møter motstand i Stalingrad. Den røde armé får forsterkninger med soldater som ankommer en by i brann via jernbanen. En av disse er Vassili (Jude Law) som raskt kastes inn i krigshandlingene. Desertører som forsøker å snu skytes nådeløst av eget befal. Da Vassili møter Danilov (Joseph Fiennes) kommer hans skarpskytterferdigheter til dage. Tyskerne er sterkere og har bedre våpen, artilleri og luftstøtte. Da befalet Nikita blir ny sjef får de sovjetiske soldatene ny giv og disiplin og Vassili blir deres helt som gir økt moral og håp. Gjennom propaganda skal Stalingrad holdes for enhver pris, det er et symbol og siste skanse mot tyskerne. Men så ankommer den tyske Majoren König (Ed Harris) som skal plukke ut Vasili.

Fiende ved porten sparer ikke på noe og er mektig og grandiost. Den er fotografert på storslått visuelt vis til tross for grafiske og dyster grusomhet. Det er våt, kaldt og skittent og det er en grusom krig. Essensen i filen er en katt-og-mus-lek og skarpskytterduell mellom Vassili og Major König.

Det er den klassiske heltehistorien hvor spenningskurven er godt beholdt. Vi serveres en ruinpreget og utbombet by som ble gjenskapt til filmen på troverdig vis, supplert med tidsriktige kostymer. Regien er svært solid og filmen har generelt det som skal til for å skape en vellykket krigsfilm. Men samtidig er det to elementer som trekker ned. Det ene er fraværet av tysk eller russisk språk, det andre er en noe klisjéfull kamp mellom Vassili og Danilov om oppmerksomheten til Tania (Rachel Weisz). Samtidig forstår vi at sjalusi og bedrag utgjør god drivkraft i en Hollywood-produksjon.

Det paradoksale i det hele er hvordan denne perfekte heltehistorien om sovjetisk motstandskamp ikke bare har blitt laget i Hollywood, men fungerte såpass bra på amerikanske kinoer. Stalingrad sto imot Nazi-Tysklands angrep og den sovjetiske seieren demonstrerte et Tyskland som var på retrett. Det var et avgjørende vendepunkt for andre verdenskrig og dermed har den mange som er interessert i dens historie.

Fiende ved porten kostet den gang 86 millioner dollar, i hovedsak finansiert av Paramount, og var den dyreste amerikanske produksjonen laget i Europa. Den åpnet filmfestivalen i Berlin i 2001 og var en populær film i Europa, til tross for historikeres tvil om historiens autensitet. Utgitt på DVD i Norge.

13. The Monuments Men

Under andre verdenskrig stjal nazistene kunst over hele Europa til Hitlers gigantiske museum i det nye rikte.

I filmen The Monuments Men (2014) følger vi en gruppe historikere og museumskuratorerer som avbrøt karrieren for å finne denne kunsten. Dette var lenge en relativt ukjent del av historien om andre verdenskrig, men som dukket opp igjen med bøkene «The Rape of Europa» fra 1995 og «The Monuments Men» fra 2009. Lederen av gruppen var George Stout, omskapt til Frank Stokes i filmen, og det var tilfeldigheter hos en tannlege som førte de på riktig spor. Filmen er regissert av George Clooney som ønsket å lage en underholdende film om et seriøst tema i stil med Kelly´s Heroes (1970) og ble paradoksalt nok lansert samtidig som store mengder kunst og kultur ble destruert under krigen i Syria.

Nazistene hamstrer kunst i alle sentrale byer de inntar i Europa til et stort museum i det nye riket. Professor Frank Stokes (George Clooney) mener at kunst er en viktig del av det moderne samfunnet og foreslår å sende kunsteksperter for å finne og identifisere viktig kunst som har blitt borte. Etter grunntrening settes de i 1944 i land under invasjonen i Normandie. Parallelt har den franske kunstkonservatoren Claire (Cate Blanchett) skaffet seg oversikt over hva nazistene har stjålet. Samtidig som de har gode ledetråder for å finne stjålet kunst motarbeides de av befal som mener at kunst ikke har plass i krigføringen. Det hele forverres ytterligere av at Sovjetunionen er på fremmarsj og på troféjakt som erstatning for sine tap.

The Monuments Men er i tone og fortellermessig i stil med de mange oppdragsfilmene fra 1960- og 1970-tallets andre verdenskrigsfilmer. Filmmusikken og stemningen er jovial og munter hvor George Clooney og Matt Damons karakterer samler et team og hvor deres samspill hinter til en krigsfilmvariant av Ocean´s Eleven (2001). I stedet for å legge seg på en mer alvorlig og tidsriktig linje har dette blitt en lettvekter av en familiefilm som så vidt er innom krigens alvorlige tematikk. Man lurer stadig vekk underveis i filmen om hvorfor regissør George Clooney valgte denne tilnærmingen. I enkelte scener ser vi hvordan de forsiktig kommenterer tønner med gullringer og gull hentet ut fra tenner på det som antyder jødeutryddelsen. Kan stjeling og destruksjon av kunst sees på som en mild Hollywood-metafor på jødeutryddelsen?

På den positive siden snakker nazistene tysk og slagmarken etter de alliertes invasjon er utsøkt i all sin destruksjon. Kostymer, kjøretøy og rekvisitter bevarer tidsånden på perfekt vis. Samtidig som de allierte rykker frem hadde Hitler sendt ut et såkalt «Nero Decree» med ordre om at alt som kan falle i hendene til fienden måtte destrueres. Som fortelling har karakterene dermed en sterk drivkraft og et mål i å finne sentrale kunstverk. Det blir en spenningsthriller hvor de kjemper mot klokken og for at all kunsten ikke skal forsvinne eller bli destruert.

The Monuments Men er et publikumsfrieri laget for å tiltrekkes en størst mulig publikumsgruppe. Den kostet 70 millioner dollar å lage, og til tross for dårlig mottagelse ble den en stor økonomisk suksess med rundt 157 millioner dollar på verdensbasis. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

12. Fury

Amerikanske tanks var svakere og dårligere bevæpnet enn tyske og mannskapet om bord amerikanske tanks led store tap mot fiendens overlegne maskiner.

Slik åpner Fury (2014) og oppsummerer på mange måter filmens essens om hvordan amerikanske soldater i tanks skal møte en grufull skjebne. Brad Pitt har spilt i tre filmer om andre verdenskrig. Inglorious Basterds (2009) var en skrudd og leken Tarantino-film mens Allierte (2016) dessverre var noe glattpolert og overprodusert. Fury (2014) er derimot et godt tilskudd til sjangeren. Fury er ikke basert på en sann historie, men er sammensatt av mange løsrevne historier. Begge besteforeldrene til regissør David Ayer deltok og han ønsket å lage klaustrofobisk film om andre verdenskrig.

April 1945, de allierte kjemper mot Hitlers siste desperate forsøk med Total krig som mobiliserer barn, kvinner og gamle til kamp. Sersjant Don Collier (Brad Pitt) leder et mannskap på fire om bord i en tanks som har reist fra Afrika til Frankrike, gjennom Belgia og nå befinner de seg i Tyskland. Femtemann om bord er død og skal erstattes av den nyankomme unggutten Norman. Collier har rykte på seg for å løse de fleste oppgaver og snart får de et nytt oppdrag å bli en del av en kolonne med tanks som skal innta en tysk by. Men uerfarne Norman skal få et sammenbrudd allerede første dag.

Med klassisk fortellermessig grep fortelles krigen gjennom en nyankommet ung soldat. Vi følger ham gjennom krigen og bevitner dens grusomme handlinger gjennom hans blikk. Fury ligger nærmere den europeiske krigsfilmstilen med et blekt foto og en alvorlig tone, langt unna den pompøse Hollywood-stilen. Den imponerer med store mengder statister og et enormt antall kjøretøy. Vi blir med på en ferd gjennom et krigsherjet landskap som viser amerikanernes store tap. Et nytt angrep kan lure bak enhver sving og i sin intensitet klarer mannskapet ved hjelp av sin religion å holde på et snev av forstand.

Fury er en antikrigsfilm som ikke forherliggjører drap på tyske soldater. Mange av fienden består av barn og unge og amerikanske soldater blir dermed satt i et mindre positivt lys. Det store klassiske tema er forskjellen mellom den rutinerte soldaten og den unge nyankomme. Savnet av normalitet, eksemplifisert når veteranen Collier og idealistiske Norman befinner seg i et sjeldent rolig øyeblikk hos en tysk mor og hennes datter.

Regissør Ayer har i aller største grad klart å skape en klaustrofobisk film og publikum kan nesten kjenne på den fryktinngytende opplevelsen mannskapet hadde om bord i en av mange tanks som kjempet mot hverandre på slagmarken. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

11. Valkyrie

Claus von Stauffenberg var en tysk offiser som skulle bli viktig i motstandskampen mot det nazistiske regimet og spillefilmen Valkyrie (2008) er basert på 20. juli attentatet i 1944, det mest kjente av de 15 attentatene på Hitler man kjenner til.

Historien i Valkyrie er som skapt for Hollywoods fortellerform. En tysk soldat er protagonisten som vender ryggen til regimet og som ønsker å ta livet av der Führer. Manuset var skrevet av Christopher McQuarrie som hadde skrevet De mistenkte (1995) for Bryan Singer tidligere. Mens Valkyrie skulle bli McQuarries første i en lang rekke manus for Tom Cruise skulle det foreløpig bli den siste kvalitetsfilmen fra den en gang lovende regissøren Bryan Singer.

1943, Stauffenberg er en del av en tysk panserdivisjon i Tunisia, Nord-Afrika. Under et av de alliertes luftangrep blir han hardt såret og mister det ene øyet og store deler av høyre hånd. Stauffenberg begynner å føle avsky for tyskernes ugjerninger under krigen og mener en drastisk endring må til. Tilbake i Berlin blir han den drivende kraften i en motstandsgruppe som begynner å planlegge et attentat på Hitler under en konferanse i Ulvehiet.

Det begynner lovende med et riktig fortellergrep hvor Tom Cruise i rollen som Stauffenberg snakker på tysk, før han etter hvert slår over til engelsk. I en slik storproduksjon er dette forståelig, men samtidig blir det litt rart å høre hvordan Adolf Hitler snakker på engelsk senere i filmen.

Handlingsforløpet har god fremdrift med en solid spenningsoppbyggning før attentatet som er filmens salgspunkt. Filmen har et intrikat løp og befinner seg langt unna den klassiske popcorn-filmen. Valkyrie er ellers godt fortalt, regissert på dyktig og spennende vis selv om vi vet hvordan det hele ender. Den føles ikke for pompøs, for en gang skyld kan man si at Cruise spiller en noe neddempet karakter. Det er ikke mange krigsscener, men åpningen med scener fra Tunisia er intense og forseggjorte. Sammen med De mistenkte og nazi-relaterte Apt Pupil (1998) kan man si at Valkyrie utgjør Bryan Singers tre interessante filmer.

Resultatet ble at Hitler trodde han var beskyttet av det gudommelige etter fem attentat og rundt 5000 mistenkte blir henrettet. Hvor nær komplottet var til å lykkes avhenger av hvilken historiker eller film man ser på. I tillegg til TV-filmen The Plot to Kill Hitler (1990), også innspilt på engelsk, finnes det to tyske filmer som omhandler samme hendelse. Der 20. juli (1955) fikk skryt i hjemlandet for sin dokumentariske realisme og samme år kom Es geschah am 20. juli (1955) for de som ønsker en annen vinkling. En annen moderne tysk produksjon om et annet attentat på Hitler er Oliver Hirschbiegels svært annerledes Elser – 13 minutter etter Hitler (2015) som toner ned attentatet og vektlegger attentatmannens bakgrunnshistorie.

Historiker Antony Beevor har hatt mange innvendinger på attentatet i Valkyrie, men har samtidig glemt å la seg underholde når man ser film. Valkyrie kostet 75 millioner, spilte totalt inn over 200 millioner dollar. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

10. The Imitation Game

Norske Morten Tyldum hadde tiltrukket seg internasjonal oppmerksomhet etter Hodejegerne (2013) og fikk tildelt et manus, med for ham en ukjent skikkelse, som han falt for.

Manuset var basert på boka «Alan Turing: The Enigma» av Andrew Hodges og hadde i 2011 toppet listen over ikke-produserte manus i Hollywood. Det var store likhetstrekk til det matematiske kodeknekkergeniet i Oscar-belønnede A Beautiful Mind (2001) og raskt tiltrakk denne britisk-amerikanske produksjonen seg interessen og midler fra Weinstein Company. Der U-571(2000) var en oppdiktet spenningsfilm om anskaffelsen av maskinen skulle The Imitation Game (2014) være en historisk korrekt gjengivelse av hvordan de knekte den krypterte koden til Enigma-maskinen.

Året er 1939 og Storbritannia er i krig med Tyskland. Polakker har smuglet ut en Enigma-maskin fra Berlin, en maskin som lar nazistene kommunisere gjennom krypterte meldinger. Det skal være umulig å knekke koden og tyskerne endrer innstilingene på maskinen hver dag. Britisk etterretning ønsker sterkt å tyde informasjon om tyske militærstrategier og det tyske krigsapparatets bevegelser som sendes over åpne radiosignaler. Men de klarer ikke å knekke det avanserte kodesystemet. Så hentes den sosialt utilpasse 27 år gamle matematikeren Alan Turing (Benedict Cumberbatch) inn av kommandørkaptein Denniston (Charles Dance) for å knekke koden.

The Imitation Game tar opp store etiske dilemma om hvem som får lov til å leve og hvem som må dø som et lite ledd i den store saken. Historikere antar at krigen ble forkortet med over 2 år og at 14 millioner liv ble spart grunnet arbeidet Turing gjorde. Eksempelvis sies det at slagene ved Stalingrad, Ardenne og Normandie ikke ville hatt samme utfall uten Turing.

Dette var en godt voktet statshemmelighet i over 50 år, men straks det ble offentliggjort kom flere biografier om Turings innsats. Etter at filmen ble lansert mente flere krenkede krigshistorikere at flere elementer i filmen tok seg litt for mye frihet, men dette til tross fungerer den utmerket som et svært dyktig drama og spenningsfilm om andre verdenskrig. Med sin norske regissør har The Imitation Game dessuten blitt en av de mer kjente moderne krigsfilmene her til lands og ikke minst den beste norskregisserte filmen om andre verdenskrig.

The Imitation Game kombinerer historie og spenning på engasjerende vis med stø regi av Tyldum. Krigsscener er kun overfladisk, brukt som illustrasjoner i bakgrunnen med kamp i luft og under vann samt bombing av London for å vise krigens alvor. Det er motstandskampen som er i fokus. Samtidig pågår det en personlig krig og konflikt. Alan Turing er homofil, noe som er strengt forbudt i datidens Storbritannia. Et ytterligere spenningsmoment legges til med sovjetisk spionasje og agentvirksomhet med dens paranoia. Med denne kontraspionasjeknaggen tilføres historien ytterligere dramaturgisk oppbygging og spenningskurve, selv om historikere mener dette ikke er riktig framstilt. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

9. Unbroken

Noen ganger markedsføres krigsfilmer med generelle og lite spissede titler samt misvisende plakater. En av filmene som gikk noe under radaren til flere krigsfilmentusiaster var Angelina Jolies andrefilm som regissør.

Unbroken (2014) er en overlevelsesfilm fra andre verdenskrig som går over til å bli en fangeleirfilm. Tematisk befinner den seg langt unna holocaust og konsentrasjon- og utryddelsesleir og er en sann historie om standhaftighet satt til Stillehavskrigen etter angrepet på Pearl Harbor. Louis Zamperini skrev boka «Devil at my Heels» i 1956 om sine oppsiktsvekkende opplevelser og rettighetene ble raskt kjøpt for en filmatisering med Tony Curtis i hovedrollen. Curtis gjorde i stedet Stanley Kubricks Spartacus (1960) og først da Laura Hillenbrand gjorde intervjuer og slapp bestselgeren «Unbroken» i 2010 ble historien igjen aktuell. Med manus av blant annet Joel og Ethan Coen ligger alt til rette for en interessant film.

1943, Louis (Jack O´Connell) er bombesikter på bombefly. Etter et bombeoppdrag over Japan blir de hardt beskutt av luftvernild, men klarer med nød og neppe å lande. Kort tid etter må de ut på et redningstokt for å søke etter et styrtet bombefly. De nødlander og må kjempe for overlevelse på en redningsflåte i 47 dager. Det skal gå fra ille til verre da de plukkes opp av den japanske flåten og sendes til Ōmori fangeleir som drives av en maktsyk leirkommandant. I en leir hvor fienden halshugges blir Louis plukket ut som leirkommandantens hakkekylling og Louis må kjempe for å ikke gå fra forstanden.

Filmen hopper ofte tilbake i tid for å skildre Zamperinis yngre dager. Louis havnet stadig i slåsskamp med andre og politiet var stadig på jakt etter ham. Hans bror oppdager hans store talent for å løpe fra mobbere og politiet og ser hvordan dette kan konverteres til løping på bane. Han blir idrettshelt og deltar i OL i Berlin før angrepet på Pearl Harbor setter en stopper for karrieren. Hans smerte og motgang som ung skal gi alibi for at han klarer å motstå de umenneskelige opplevelsene i fangeleiren. Sluttresultatet er at Unbroken har blitt en tredelt film som forteller Louis´ historie som ung, den smertefulle kampen mot naturkrefter på redningsflåten, og fra ille til verre med oppholdet i fangeleiren.

Angelina Jolie viser seg å ha teft for krigen og har laget en solid krigsfilm. Til tross for at dette er et helteepos, i tråd med Hollywood-film av denne kaliberen, er det uante mengder sadisme i den japanske fangeleiren. Det kan likestilles med de tyske fangeleirene vi kjenner på film og det er nesten så man kjenner smerten fysisk og psykisk på kroppen. Det handler om hvordan japanerne brukte Zamperini som et ledd i utspekulert propaganda og spørsmålet er om det var dette eller hans viljestyrke som fikk han til å overleve.

I fengselsfilmen Starred Up (2013) spilte Jack O’Connell en kruttønne med voldsom energi og nok en gang imponerer han med sin prestasjon. Unbroken er fotografert av den Oscar-vinnende filmfotografen Roger Deakins og det er svært flott visuelt. Mens filmskaperne nevner Sidney Lumets The Hill (1965) som inspirasjonskilde, bærer den likhetstrekk til Broen over Kwai (1957) og Merry Christmas Mr. Lawrence (1983). Zamperini godkjente manus og cast før innspilling og fikk sett filmen før han døde kort tid før filmens lansering. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

8.  U-571

På samme måte som klaustrofobien i en tanks er få filmsjangere som kan skape like stor spenning på et begrenset og lukket rom som ubåtfilmen.

Mens Morten Tyldums The Imitation Game er den mesterlige filmen om hvordan koden til Enigma-maskinen ble knekt, forteller U-571 (2000) historien om hvordan en slik maskin ble anskaffet og havnet i hendene til de allierte. Ulempen i dette tilfellet er at historien i U-571 var en fiksjonshistorie skrevet av Jonathan Mostow og David Ayer som senere skulle filmatisere tanksfilmen Fury. I virkeligheten var hendelsene i filmen en britisk operasjon og den britiske operasjonen fant sted et halvt år før USA gikk inn i krigen. Derfor er U-571en spenningsfilm som er svært løst basert på virkelige hendelser.

Året er 1942, tyskerne bruker kodet kommunikasjon og tyske ubåter har senket over 1000 allierte skip. Da en tysk ubåt nok en gang senker et forsyningsskip blir de oppdaget av en av de alliertes destroyere, blir skadet og ubåten må sende ut en nødmelding. Denne plukkes opp av amerikanerne som sender en alliert ubåt med oppdrag å få tak i tyskernes kodemaskin Enigma før deres redningsmenn kommer til unnsetning. Et kappløp er i gang.

U-571 byr på klassiske ingredienser som klargjøring av ubåt før den skal ut på hemmelig oppdrag, mistenkelig mannskap som går om bord rett før avgang, synkeminer og en kaotisk operasjon om bord. U-571 er en historie med uventede hendelser og utvikling fortalt med intensitet i et høyt frenetisk tempo. Det lukkede rommet om bord i en ubåt skaper begrensninger for kameraføringer, men fører dermed også til stor kreativitet og her går det slag i slag som en nonstop berg og dalbane. U-571 fungerer ypperlig som en spenning- og underholdningsfilm. Tematisk dreier det seg om den klassiske maktkampen hvor en ung nestkommanderende har kaptein-ambisjoner.

Det er en pompøs og patriotisk studiofilm som ble Oscar-nominert til to tekniske lydpriser og vant en av dem. Götz Weidner, med erfaring fra Das Boot, var produksjonsdesigner og både kostymer og alt annet ubåtrelatert er av ypperste klasse. Casten er god med Matthew McConaughey, Harvey Keitel og Bill Paxton, og i U-571 snakker dessuten tyskerne tysk!

Til tross for både kritikerros og en økonomisk suksess skulle filmen raskt få et frynsete rykte for å ikke være tro mot historiske fakta. I rulleteksten forklares det dog at det var mannskap på en britisk destroyer som utførte operasjonen. På den positive siden er den som ren fiksjonsfilm både spennende og vellaget. Regissør Mostow hadde tidligere laget thrilleren Breakdown (1997) med Kurt Rusell og skulle siden lage Terminator 3 (2003).  Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

7. Inglourious Basterds

Ikke alle filmer om andre verdenskrig er basert på eller inspirert av sanne historier, men som kanskje de færreste vet så hadde Quentin Tarantinos Inglourious Basterds(2009) et snev av sannhet.

Ifølge Quentin Tarantino var det The Dirty Dozen (1967) som satte i gang tankeprosessen og fikk ham til å starte å skrive manus. Planen var å unngå klassiske krigsfilmklisjéer og underveis lot han karakterenes historie få en del historisk sett kreative friheter. Tittelen spiller på Enzo G. Castellaris kultklassiker The Inglorious Bastards(1978) mens utgangspunktet var basert på reelle hendelser.

Ser man filmens plot opp mot virkelige hendelser ser man raskt likhetstrekkene; Shosanna Dreyfus (Melanie Laurent) overlever Naziobersten Hans Landas (Christoph Waltz) oppsporing og henrettelser av jøder og skaffer seg ny identitet i Paris. Løytnant Aldo Raine (Brad Pitt) og en gruppe jødisk-amerikanske soldater har ankommet Europa for å utføre gjengjeldelsesaksjoner mot tyskerne og ikke minst drepe nazister. I virkeligheten fantes det flere jødiske motstandsgrupper. Nakam som betyr hevn på hebraisk, ble dannet i forbindelse med invasjonen av Litauen i 1941 og hvor gruppens leder Abba Kovner og andre flyktede jøder ledet angrep på tyske mål fra skogene rundt Vilno, se dokumentarfilmen Partisans of Vilna (1986). Etter krigen planla Kovner og hans gruppe store sivile angrep på tyske storbyer som svar på alt for få dømte nazister under Nürenberg-rettssaken.

Den tyskfødte jøden Frederick Mayer flyktet til USA i 1939, ble rekruttert av OSS, forgjengeren til CIA, og ledet Operasjon Greenup bak tyske linjer i 1944 sammen med den nederlandskfødte jøden Hans Wijnberg og desertøren og tidligere Wehrmacht offiseren Franz Weber. Deres primæroppgave var å samle informasjon om nazistiske tropp-bevegelser, ammunisjonslagre og lignende mål som kunne bombes fra fly i Brennerpasset. Operasjonen var et klassisk selvmordsoppdrag. Historien var tilgjengelig for Tarantino gjennom boken «OSS Agents in Hitler’s Heartland» Gerald Schwab fra 1996 og den ble senere lansert samtidig som filmen i 2009 med Patrick O’Donnells «They Dared Return: The True Story of Jewish Spies Behind the Lines in Nazi Germany».

Tarantino hylles for å ha regissert en forfriskende og mesterlig krigsfilm samtidig som han kritiseres for å ha laget en smakløs voldsorgie. Det er en fiksjonsfilm med et snev av inspirasjon fra reelle hendelser som vrir på etablerte konsepter i krigsfilmen samt exploitationfilm fra 1970-tallet. Det er en annerledes og lekende hevnefilm med bevæpnede jøder i kontrast til de mange holocaustfilmene. På samme måte som The Monuments Men kan den anklages for å bruke humor som virkemiddel, men til tross for å være et publikumsfrieri byr den på et svært originalt formspråk drevet av mange og lange dialogdrevne partier.

Christoph Waltz er verdt filmen alene og dominerer den 20-minutter lange introduksjonsscenen hvor han etableres som jødejegeren Hans Landa på jakt etter en jødisk familie på en liten gård i Frankrike. Scenen er en mesterlig presentasjon av en karakter og oppbygning i spenning. Dette er også Tarantinos favoritt blant alt han selv har skrevet. Christoph Waltz vant beste skuespiller under Cannes-festivalen i 2009 samt en Oscar for beste mannlige birolle. Den ble sluppet samme år som Daniel Craigs motstandsfilm Defiance (2009) om de jødisk Bielski-partisanerne. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

6. Dunkirk

400.000 allierte soldater befant seg i området rundt Dunkerque på den franske kysten og ble omringet av et overlegent antall tyske soldater under den tyske invasjonen.

Hitler ga ordre om å ikke angripe disse soldatene og de allierte startet operasjon Dynamo for å få de evakuert. Likevel ble rundt 30.000 drept og like mange tatt til fange. Ordknappe, men mesterlige Dunkirk (2017) omhandler slaget på en mer omfattende måte enn i den biografiske Darkest Hourom Winston Churchill fra samme år. Nolan hentet krigsfilminspirasjon i fra The Battle of Algiers (1966) og All Quiet On the Western Front(1930) og han var åpen på at han ikke hadde skrevet en historisk korrekt film, men at han håpet den ville inspirere publikum til å sette seg bedre inn i hendelsene.

Dunkerque 1940. Fiendens suksessfulle Blitzkrieg viser seg å være for mektig for de allierte og nazistene har presset 400.000 briter og franskmenn mot Dunkerques strender hvor de forsvarsløse og fanget venter på å bli reddet av fraktskip. Vi følger en innovativ og snartenkt ung soldat som utnytter enhver mulighet til å komme seg levende tilbake til hjemlandet. Mennene vi følger fra land, fra havet og fra luften er fiksjon, men det desperate redningsforsøket vi bevitner er ubeskrivelig sann.

Dunkirk er som en tidsinnstilt bombe preget av håpløshet, maktesløshet og desperasjon. Det veksles mellom kaos, torpederende ubåter, intense kamper i luften og sterke scener fra strendene. Det hele akkompagnert av Hans Zimmers pulserende lydbilde som stadig øker i intensitet. Dunkirk er ikke bare en av de aller beste krigsfilmene som er laget, det er utvilsomt også et av de aller største mesterverkene i filmhistorien, både filmatisk og fortellermessig. I all sin enkelhet handler det om overlevelses i en svært stressende og livsfarlig situasjon. På kreativt vis fortelles historien fra tre ulike vinkler og det stadig økende tempoet og dramatikken gjør fortellingen både særs spennende og underholdende i all sin grusomhet.

Dunkirk mangler de underliggende temaene som kjennetegner Nolans øvrige filmografi, men på en svært befriende måte kan man la seg suggerere inn i krigens handling uten å bli innprentet med noe budskap. Dunkirk fikk kritikk for sin feilaktige fremstilling av luftkamper, mangel på soldater utenom de britiske og fravær av virkelige historiske skikkelser. Ingen av de sentrale karakterene er basert på noen konkret, for eksempel er kommandør Bolton, spilt av Kenneth Branagh, løst sammensatt av flere virkelige personligheter. Disse valgene ga Nolan den nødvendige friheten han som filmskaper trenger for å skape en nervepirrende og godt sammensatt fortelling. På verdensbasis ble Dunkirk med 527 millioner dollar den mest suksessfulle filmen om andre verdenskrig noensinne. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

5. Schindlers liste

En av de største filmproduksjonene om andre verdenskrig, og den største som omhandler Holocaust, er Steven Spielbergs helteskildring Schindlers liste(1993).

Det er historien om de 6 millioner jødene som døde i Holocaust og de 1200 som ble reddet av Oscar Schindler. En av de virkelig store filmene på 1990-tallet startet da forfatter Thomas Keneally tilfeldigvis havnet i butikken til jødiske Poldek Pfefferberg og ble overbevist om å skrive historien publisert som «Schindler´s Ark» i 1982. Alt av researcharbeid og intervjuer ble senere samlet i «Searching for Schindler: A Memoir». Pfefferberg kjente moren til Steven Spielberg og klarte sådan å fremme prosjektet i hans retning. Spielberg, som selv er jøde, var ikke klar for å lage en Holocaust-film og Roman Polanski ble tilbudt regien. Grunnet hans opplevelser i Krakows ghetto ble det for personlig og han avslo. Martin Scorsese var også tiltenkt prosjektet mens Steven Spielberg skulle lage Cape Fear(1991). Det endte med at de byttet og resten er historie.

Den selvsentrerte forretningsmannen Oscar Schindler (Liam Neeson) er medlem av nazipartiet og bygger i 1939 en fabrikk i Krakow som leverer materiale til den tyske hæren. Samtidig som Schindler blir vitne til nazistenes brutale og systematiske jakt på jøder våkner hans humanitære verdier. Han bestemmer seg for å redde livet til så mange av sine jødiske tvangsarbeidere som mulig. Schindler skjønner at han er jødenes eneste mulige redningsmann, lager en liste over sine ansatte og bestikker nazister slik at de ikke blir deportert til utryddelsesleirer.

Schindlers liste ble framskyndet grunnet folkemordet i Bosnia som utspilte seg samtidig som den ble laget. Den er vakkert filmet i sort-hvit av Janusz Kamiński grunnet dens Holocaust-tema og fordi nazistenes egne opptak var filmet uten farger. Det er vågalt fortalt fra hovedsakelig tyske karakterers vinkel.

Manuset til Steve Zaillian baserte seg på Keneallys dokumentariske bok, en bok som paradoksalt nok vant Booker´s Prize for fiksjon, og et utvalg av materialet ble brukt til å fortelle historien om Schindler. Spielberg snakket med overlevende jøder i Polen og han gjorde mye forhåndsarbeid. Produsent Branko Lustig hadde selv tatovert fangenummer fra Auschwitz. Historisk nøyaktighet ble forsøkt, den ble filmet i den virkelige fabrikken, bygningen der Schindler levde og der ghettoen sto. Filmskaperne hadde et stående tilbud om å spille inn scener i Auschwitz, men avslo da det ikke ville vært passende ovenfor de som mistet sitt liv der. Filmen har håndholdt kamera og skuespillet er av høyeste kvalitet. En av de kvinnelige skuespillerne var til og med født i en tsjekkoslovakisk konsentrasjonsleir.  

Det er en tankevekkende film om hvordan et nazimedlem og en krigsprofitør forvandler seg til å redde sine jødiske arbeidere, men uten at man får noen endelig fasit. Den er i hovedsak spilt inn på engelsk da Spielberg ønsket at publikum skulle se bildet og ikke lese undertekster. Mye av den store oppmerksomheten og suksessen til Schindlers liste kan kanskje tilskrives dens ordinære amerikanske kinolansering i februar 1994, omtrent en måned før Oscar-utdelingen. Den vant syv priser, deriblant beste film og beste regi, og deretter fulgte den internasjonale lanseringen hakk i hæl.

Til tross for at filmen var grusom ble Schindlers liste en svært stor suksess og tjente 322 millioner dollar på verdensbasis. Men den gjorde ikke regissøren rikere av den grunn. Spielberg donerte hele sitt honorar til Shoah Foundation da han følte det ble feil å tjene penger på jødenes historie. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

4. Pearl Harbor

I april 1940 sendte amerikanerne en stor del av sin marine til Pearl Harbor for å avskrekke Japan fra å fortsette sin territoriale ekspansjon.

I 1941 innførte USA en oljeboikott for å presse Japan. Hos japanerne vokste ideen om å bombe Pearl Harbor og stillehavsflåten som eneste mulighet til å vinne en krig mot amerikanerne. Angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 var den direkte foranledningen til at USA ble del av andre verdenskrig. I 2001 skulle Pearl Harbor ble verdens dyreste film, men historisk nøyaktighet var ikke hovedmålet. Michael Bay hadde blitt Hollywoods mest ettertraktede regissør etter Armageddon (1998) og Disney-sjefer overbeviste ham om å lage en blockbuster med ingrediensene til Titanic (1997) og hendelsene på Pearl Harbor.

1941, barndomsvennene Rafe (Ben Affleck) og Danny (Josh Hartnett) drømte om å bli piloter som barn. Nå trener de hensynsløst og uvettig for å bli jagerpiloter. Rafe blir akseptert til tjeneste og pilot for den britiske Eagle-skvadronen, men før avreise møter og forelsker han seg i sykepleiersken Evelyn (Kate Beckinsale). Hans tilbakekomst til Pearl Harbor samfaller med japanernes oppsiktsvekkende angrep på den amerikanske stillehavsflåten med over 100 skip.

Rafes opplevelser i Europa vies kun en liten del av filmen, hovedessensen vektlegges på opptrappingen til og bombingen av Pearl Harbor. Angrepet er interessant i krigsfilmsammenheng, men det det er studiosjefenes ordre om trekantforholdet mellom Rafe, Danny og sykepleiersken Evelyn som svekker filmen. Spilletiden er på over tre timer og mye tid brukes på å bli kjent med de unge pilotene og brorskapet de imellom. Pearl Harbor ble krigsfilmens luftige tilsvar til Titanic hvor kjærlighetsforholdet stjeler fokus. Det er et sentimentalt melodrama og et pompøst trekantdrama hvor krigen i stillehavet er dets bakteppe. Det er like mye lidenskap, kjærlighet og drama som det er krigsfilm. Den håpløse romantikerens krigsfilm ispedd patriotisk symbolikk.

Pearl Harbor bruker arkivopptak eller kinoens nyhetsavis for å forklare fremgangen i krigen. Kampscener i lufta er svært imponerende, filmen tar opp flere temaer som rasisme og diskriminering blant annet med karakteren spilt av Cuba Gooding Jr. med behandling av de fargede som rengjør og jobber på kjøkkenet. Det er all honnør til Disney for at de tillot at japanerne snakker sitt eget språk og hvordan historien vinkles med etterretning og planlegging fra japansk side. At filmen viser respekt for tidligere fienden Japan kan også ha en sammenheng med at det er et stort og nødvendig kinomarked. Selve angrepet er et svært imponerende skue og byr på utrolige kampscener, kaos, bomber, torpedoer, eksplosjoner og velkoreografert galskap vinklet fra mangfoldig kameraer. Spesialeffektene og detaljene er både realistisk og troverdig, og de massive ødeleggelsene setter andre krigsfilmers angrepsscener i skyggen. Historikere derimot var ikke like imponert og påpekte dens mange feil. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

3. Patton

Offiseren Frank McCarthy var en bekjent av og så opp til George Patton under krigen. Senere ble han produsent i Hollywood hvor han brukte nærmere 20 år på å lage en film om ham.

23 år gamle Francis Ford Coppola skrev manus med utgangspunkt i to bøker om Patton allerede i 1963. Pattons kone mente media var ansvarlig for hans kontroversielle rykte og motsatte seg en filmatisering som ble støttet av den amerikanske hæren. Etter hennes død var fortsatt hæren negativ til å medvirke til en spillefilm og løsningen ble dermed å bruke et overskuddslager i Spania, samt landets hær som statister.

1943, slaget ved Kasserine i Tunisia får et katastrofalt utfall og den kontroversielle Patton tilkalles. Amerikaneren strammer opp soldatene og skjerper disiplinen. Soldatene skal frykte ham og være fryktløse i møte med nazistene. Han kjemper mot Erwin Rommel og hans panservogner under invasjonen av Nord-Afrika, men må overlate kampene til sin britiske rival Montgomery. Siden utfører han parallelt med Montgomery landgangen på Sicilia før han leder et raskt rykk gjennom Frankrike og frigjør Bastogne under Ardenner-kampene. I rivaliseringen med Montgomery er Pattons ego villig til å ofre soldaters liv for egen ære og berømmelse, men hans harde disiplin og nådeløshet ovenfor feiginger skal straffe seg.

Patton (1970) er i stor grad en mann og hans turbulente reise fra varm ørken i Tunisia i sør til det kalde snødekte Bastogne i Belgia. Hans store frykt var å bli utelatt fra de store slagene under andre verdenskrig, men hans største kamp foregikk utenfor slagmarkene. Hans munnbruk og temperament var hans verste fiende og dette ble brukt mot ham av reportere og folkeopinionen før det siden fikk ham i trøbbel av de med høyere rang. Knivingen og rivaliseringen med Montgomery fungerer som god dramaturgi som også blir harselert med av tyskerne. De snakker befriende tysk og på elegant vis veksler vi mellom strategien fra de allierte og tyskernes hovedkvarter. Francis Ford Coppolas manus var vågalt, åpnet med en ukonvensjonell lang tale, men ble belønnet med Oscar og førte mest sannsynligvis til at han fikk lage Gudfaren (1972).

1960-tallet har en lang rekke suksessfulle krigsfilmer som The Longest Day (1962), The Great Escape (1963), Battle of Bulge (1965), The Dirty Dozen (1967) og Where Eagles Dare (1968), men Patton markerte overgangen til 1970-tallet med noe som var større, mer overveldende og med langt bedre regi enn tidligere. Hver scene i filmen er svært imponerende og velkomponert. Krigsscenene byr på store mengder kjøretøy og soldater. Skuddvekslinger og eksplosjoner er heftige, men ikke spesielt grafisk. Autensitet tilbringes i tillegg i form av korte nyhetsklipp. Men når vi kommer til klimaks med kampene i Bastogne føles det nesten som om filmskaperne er utslitt og gått tom for penger. Vi får kun en kortversjon, samtidig har det blitt påpekt at mange kampscener ble filmet, men utelatt i kinolansert versjon.

Patton ble belønnet med syv Oscar deriblant beste film og beste regi. Den gjenlevende familien til Patton, som hadde motsatt seg filmen i mange år, elsket den. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

2. Redd menig Ryan

Den uovertrufne og mest korrekte skildringen av krig og offer under landgangen på D-dagen i Normandie er utvilsomt Redd menig Ryan (1998).

Filmen figurerer oftest i toppen av kåringer om de beste filmene om andre verdenskrig, men interessant nok er manuset en ren fiksjonshistorie. De fleste som så den på kino husker fortsatt den rå og intense opplevelsen fra første gang man så den, men den fungerer like godt ved nye gjensyn. Steven Spielberg var 24 år gammel da han under lanseringen av Duel (1971) i Frankrike besøkte Omaha Beach i Normandie og så en eldre mann med sin familie som kollapset og gråt ved den omfattende kirkegården. Nesten tre tiår senere var målet å lage den mest realistiske krigsfilmen noensinne og dette ble filmens åpningsscene og rammefortelling. På sentimentalt vis får de overveldende følelsene tankene til en eldre mann å mimre tilbake på landgangen 6. juni 1944.

Vi følger Kaptein Miller (Tom Hanks) og hans mannskap under landgangen på Omaha Beach. Det er en audiovisuell kakofoni av bomber, skuddsalver, kaos, panikk blant hardt sårede med umenneskelig smerte mens andre vandrer sjokkert på jakt etter armen som har blitt sprengt av. Det er soldater som skriker en masse. Sjøen farges rød av i sønderskutte kropper og Miller må få sine menn opp fra stranden og den sikre død til sikkerhet. De klarer etter hvert å få laget en passasje og starter forflyttingen av soldater. Selv om nazistene har overgitt seg med hendene over hodet blir de kaldblodig skutt. Så kommer den utløsende emosjonelle sorgen når adrenalinet har gitt seg og de er i trygghet.

The Longest Day (1962) var filmet med oversiktsbilder mens kamera i den mer moderne versjonen nå er tett innpå soldater og handlingen. Det er en utmattende opplevelse for seeren som føler han er til stede. Så skiftes vinkel fra det som skjer på stranden til kameravinkel høyt opp hvor en tysk mitraljøse skyter kropper i bevegelse. Tilbake på stranden filmes det frenetisk med et skjelvende kamera. En drill var festet til stativet som skapte ristingen og siden skulle stilen skape presedens og imiteres i kommende krigsfilm.

Sekvensen på Omaha Beach ble filmet over fire uker med over 1000 statister. Etter 30 minutter av spilletiden skal de allierte oppsummere tapene og varsle slektninger om de som falt. Det viser seg at tre brødre er døde, men at den yngste og fjerde fremdeles kan være i live. En gruppe ledet av Kaptein Miller får i oppdrag å finne menig Ryan.

Redd Menig Ryan har en klassisk fortellerstruktur. Miller og hans menn har kjempet sammen siden Slaget om Kasserinepasset i februar 1943. Etter å ha mistet flere menn på stranden blir tolken og kartleseren Korporal Upham lagets ferske tilskudd. Parallelt med seeren har han ingen krigserfaring og vi ser krigen fra hans synsvinkel. Denne vinklingen var ikke utgangspunktet, men etter at Spielberg hadde sett opptak underveis følte han at dette var et riktig valg å gjøre.

I jakten på Ryan møter de stadig hindringer og publikum opplever krigen og brorskapet mellom mennene samt tap gjennom deres ukeslange ferd. Det er utsøkt dialog om de små tingene i to ytterligere timer, før det hele avsluttes i like intense kamper som begynnelsen. Historiker Stephen Ambrose har snakket med tusenvis av veteraner og hans bøker fungerte som inspirasjon til filmen. Ambrose kjenner invasjonen best av alle og anser Redd menig Ryan som den beste krigsfilmen noensinne laget. Historiker Antony Beevor derimot mener alt etter første halvtime er oppskrytt. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.

1. The Bridge on the River Kwai

En av de beste og mest fascinerende historiene fra andre verdenskrig finner vi i Broen over Kwai (1957).

For de som var for unge til å oppleve denne på kino skulle den ofte bli vist på NRK i VHS-alderen og i nyere tid være lett tilgjengelig på DVD og Blu-ray. Så lenge jeg kan huske har den blitt presentert som en sann historie, men i virkeligheten er ikke dette annet enn en god fiksjonshistorie. Franskmannen Pierre Boulle knytter seg til gaullisme-bevegelsen i det okkuperte Frankrike i 1941 og reiser til Indokina for å kjempe som geriljasoldat mot japanerne. Han blir fanget i 1942, dømmes som forræder av Vichy-regjeringen og havner i en arbeidsleir. Siden skal han flykte fra Saigon og skrive romanen «Le Pont de la rivière Kwaï» fra 1952, basert på egne opplevelser og historier han har blitt fortalt. Allierte fanger bygget riktignok en bro som slaver for japanerne. Under byggingen av dødens jernbane fra Bangkok til Rangoon døde nærmere 12.000 allierte fanger og rundt nitti tusen sivile.

Under andre verdenskrig tvinges britiske krigsfanger til å bygge en jernbanebro i japanskinvaderte Burma, dagens Myanmar. Midt i jungelen styres den japanske fangeleiren med jernhånd av oberst Saito, men byggingen av broen blir vanskeligere enn planlagt. De militære fangenes leder, oberst Nicholson (Alec Guinness), nekter å samarbeide. Så inngås et kompromiss og de britiske fangene legger all sin ære i få bygget ferdig fiendens bro. Samtidig har en gruppe allierte kommandosoldater fått i oppdrag å sprenge broen.

Broen over Kwai (1957) er utvilsomt en av filmhistoriens aller største klassikere. Den myteomspunne historien om hvordan filmen ble laget er nesten like interessant som filmen. Broen var blant annet det største settet noensinne laget på film og det tok åtte måneder å konstruere den. David Leans film er så nær man kommer et filmatisk mesterverk. Den er fra en svunnen æra hvor man kunne lage episke filmer og Lean fulgte opp med kanskje enda mer spektakulære Lawrence of Arabia fem år senere.

Paradoksalt nok har filmen blitt inkludert både på det amerikanske filminstituttets liste over de beste amerikanske filmene samtidig som det britiske filminstituttet stemte den frem som den 11 beste britiske filmen.

Regissør David Lean er britisk mens filmen ble produsert av Columbia Pictures i Hollywood. Broen over Kwai vant syv Oscars, deriblant for beste film, beste mannlige skuespiller (Alec Guiness) og beste regissør. Franskmannen Pierre Boulle fikk Oscar for beste manus og i 1984 fikk manusforfatterne Michael Wilson og Carl Foreman tilsvarende pris etter sin død. Pierre Boulle skulle senere skrive romanen «La Planète des singes» (1963) som stadig kommer i form av nye filmer innenfor Apeplaneten-franchisen. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge.