I dokumentarfilmen Woodstock 99: Peace, Love, and Rage viser regissør Garret Price hva som skjedde da den tredje festivalen under det legendariske navnet Woodstock ble arrangert 23.- 25. juli 1999.
Den tidligere historien kan kort oppsummeres til at den opprinnelige festivalen fant sted i 1969, og ble sett på som en betydelig kulturell hendelse, og at det ble arrangert en oppfølger etter 25 år, altså i 1994.
Filmens tittel spiller på slagordet for den opprinnelige festivalen, som var «Three days of Peace and Music»
I 1999 var det med andre ord 30 år siden opprinnelsen, og Michael Lang, den mest markante av lederne fra både 1969 og 1994, satte i gang igjen.
To parallelle historier
Dokumentaren forteller to historier parallelt. En om hva som skjedde i løpet av festivalhelga. Og den andre om hva som skapte disse hendelsene – i den politiske og kulturelle fasen USA var i ved utgangen av det forrige århundret. Dette var sommeren da USA forsøkte å forstå de første skoleskytingene (Columbine) og like etter riksrettsaken mot president Clinton for hans seksuelle eskapader med Monica Lewinsky – og hans løgn om hendelsene.
Price gir oss disse to fortellingene ved å bruke filmopptak fra konsertene og fra det som skjedde blant publikum. Og ved å bringe ferske intervjuer med aktører fra festivalen, allerede nevnte Lang og hans kollega John Scher, flere av artistene og musikkjournalister – og representanter fra publikum.
Det mest interessante i Woodstock 99: Peace, Love, and Rage er nok forsøkene de intervjuede gjør på å forstå hendelsene i et større bilde.
Price har egentlig ikke laget en musikkdokumentar. Det i seg selv er interessant, at en film om en så stor musikalsk begivenhet nesten ikke handler om musikk. For øvrig helt ulikt filmen som dokumenterte 1969-utgaven. Den eneste måten vi kommer i kontakt med musikken – bortsett fra at vi hører litt av den her og der – er gjennom at noen av de som intervjues forteller om aggresjonsnivået hos de artistene som var de aller mest sentrale i USA på denne tiden, og som opptrådte på festivalen. De fleste av de store artistene var hardtslående band som Limp Bizkit, Rage Against The Machine, The Offspring, Korn, Creed og Metallica. Alle med mannlig besetning. De største av de kvinnelige artistene var langt mer moderate i uttrykket, som Sheryl Crow, Alanis Morisette og Jewel.
Og nettopp her er tonen satt, både for innholdet på festivalen og i filmen. Det gjør den interessant å se i en «Metoo-tid».
Mer «rage» enn «peace» og «love»
Woodstock 99: Peace, Love, and Rage viser en helt annen ungdomskultur enn det mer positive ryktet som er blitt hengende ved den opprinnelige festivalen. Her er det langt mer «rage» enn «peace» og «love». Det er da også fortellingen om hva som gikk galt, som aller mest fanger vår oppmerksomhet. Stemningen i den amerikanske ungdomsbefolkningen den siste sommeren på nittitallet beskrives som hatefull og preget av destruktivitet. Og filmen fanger nettopp inn volden, den seksuelle trakasseringen og rusfokuset. Det hele rammet inn i økonomisk griskhet fra arrangørene og dårlig organisering av blant annet vakthold – som etter hvert førte til massive mengder søppel, uhygieniske forhold, rasering og ildspåsettelse. Kaos med andre ord.
Men det underliggende budskapet, som i realiteten ble kommunisert i mye av det som skjedde gjennom festivalhelga, gis mye plass i filmen. Og det er i grunnen det som gjør den severdig.
«Show your tits»
Blant mange av de hendelsene som ifølge Price tydeliggjør kulturen i det amerikanske ungdomspublikummet i denne perioden er når skuespiller Rosie Perez kommer på scenen for å annonsere rapperen DMX. Hun blir møtt med taktfaste rop: «Show your tits, show your tits». Price utdyper ved å vise mange klipp der kvinner blant publikum som valgte å gå i bar overkropp stadig ble befølt og måtte vifte vekk ivrige guttehender.
Artisten Jewel er blant dem som kommer med de klokeste kommentarene når hun sier at det manglet noe, en følelse av sammenheng, noe å enes om. Og at dette dessuten var umulig å skape i en festival som var så innrettet på å tjene mest mulig penger (der for eksempel vann ble solgt til samme pris som øl, og folk ble nektet å ha med eget vann – i en helg hvor temperaturene krøp opp mot 40 grader).
Syndebukkene (bortsett fra arrangørene) pekes ut som «Young white male», gutter som var fulle, dopede, aggressive og grenseløse. De konfronteres på sine holdninger til kvinner, til svarte og til skeive. Filmen gir med andre ord et bilde av en svært forstokket amerikansk mannlighet i overgangen til vårt eget århundre.
I èn scene får vi se plakaten fra festivalen. Den viser at de mange artistene var oppført alfabetisk, slik at James Brown sto først og Metallica et sted midt inni. Et morsomt bilde, som antyder en slags hyggelig likebehandling – og sikkert et tilbakepek til 1969. Gjennom filmen får vi vite at realiteten i gjennomføringen av festivalen var ganske annerledes.
Garret Price sin dokumentar viser en festival som spilte opp til «de sinteste 24-åringene», som det sies av en av de intervjuede. Det er dette tidsbildet som er dens viktigste bidrag.