Et selvmordsforsøk for fire år siden er utgangspunktet for dokumentarfilm Nattebarn. Filmen er et sterkt møte med unge mennesker som sliter og lever et liv som er ukjente for de fleste.

Sverre Kvamme (26) og Petter Aaberg (28) studerte sammen på Nordland kunst- og filmhøgskole i Kabelvåg. Den dengang 24-årige Petter hadde slitt med suicidale tanker i mange år, men det hadde aldri gått så langt at han hadde prøvd å ta sitt eget liv – før nå.

Kammeraten Sverre stilte opp for ham og mente at Petters problemer kunne være et utgangspunkt for en film om unge mennesker som sliter psykisk. Nå fire år seinere er Nattebarn klar for kinopremiere.

Rått og oppriktig

Nattebarn følger Petter Aaberg og hans møte med andre unge som sliter med angst og psykiske lidelser. Det er rått og usminket. Vi møter dem i kaotiske situasjoner når psykose eller rus har tatt overhånd. Samtidig er det en positiv film som viser hvordan karakterene kjemper for å overvinne sine utfordringer.

Da de gikk i gang med prosjektet var de ikke klar over hva som skulle bli resultatet og fikk Indie Film med som produsent. Filmen er blitt en svært personlig film om psykisk helse.

Petter fikk diagnosen ADHD på barneskolen og har slitt med angst lenge. Selvmordsforsøket for fire år siden er utgangspunktet for denne reisen inn i livet til folk som sliter med psykoser og angst.

 -Jeg visste ikke hvor gale det var inne i hodet ditt. Jeg tror jeg forsto at du hadde noen problemer, men ikke at det var så gale, sier Kvamme og legger til: -Etter selvmordsforsøket var du 110 prosent åpen om alt.

-Veldig tidlig i prosessen var vi enige om at vi filmer alt og så venter vi til klipperommet med å bestemme hva vi vil ta med. På den måten greide vi å være avslappet foran kamera. For de andre medvirkende var det klart på forhånd hvilken del av deres historie de ville fortelle og hva de ikke ønsket å dele av historien sine. Siden Petter sliter selv så møter vi som filmskapere de på samme plan. Noe som var viktig for at de kunne føle seg komfortable med oss og ville dele med oss sine egne livsfortellinger. Vi er jo også på samme alder som de vi møter, og i filmen handler det også mye om Petters møte med disse menneskene. Vi har også hatt veldig mye kontakt med dem utenom og hatt kontinuerlig telefonsamtale og Messenger.

-Har de sett filmen?

-Ja, vi hadde privat visninger for dem i klipperommet på forhånd for å snakke om det. Petter og jeg var jo litt spente på hva de ville si og at de hadde innvendinger, emn ingen av dem hadde innvendinger på klippen. Dessuten synes vi de var en fin opplevelse at de ale ble invitert til premieren på filmfestivalen i Haugesund. Haugesund var andre gangen alle de vi møter i filmen møtes sammen, noe som var en fin fortsettelse på reisen – og heldigvis ble den veldig godt tatt imot av publikum.

En mental reiseskildring

Petter, og hans psykiske problemer og hans møte med andre som sliter er det bærende i filmen.

-Det er en veldig utleverende film. Hvilke tanker gjorde du deg underveis med å blottlegge ditt eget liv?

-Jeg har sittet og jobbet med det i klipperommet så lenge. Overgangen til kino med publikum var tøff. Det føltes helt jævlig første gangen jeg så meg selv på det store lerret.

-Det neste steget er jo at du blir gjenkjent på gata?

-Ja, det kan jo skje. Det er litt skummelt. Det gjør et stort inngrep i livet ditt. Du risikerer at folk lager sine oppfatninger a deg som person kun på bakgrunn a det de ser i dokumentaren.

-Hva har det gjort med forholdet dere imellom å jobbe med denne film?

-Vi har blitt sinnssykt gode venner, men også uvenner til tider. Det har oppstått et spesielt vennskap av at vi har jobbet så tet på hverandre i fire år, Sverre.

Petter er enig: -Vi har brukt hverandres kvaliteter. Det tar vennskapet til nye høyder når man utretter noe sammen. Det har gjort at vi har komet mye nærmere med alt det vi har opplevd samme. Hadde vi ikke gjort dette prosjektet så hadde vi nok ikke hengt så mye med hverandre.

-Hvordan har det vært å holde i tømmene underveis?

-Jeg er jo den som ikke har psykiske problemer i filmen, forteller Sverre. -Til tider har det vært veldig intenst. Jeg og Petter jobber utrolig godt i lag, men har nok konkludert med at vi ikke kommer til å jobbe sammen på neste prosjekt. Når det er sagt, kommer vi definitivt til å ha masse med hverandre å gjøre. Vi har begge to en enorm lidenskap for dokumentarfilmen. Det var slik vi ble venner.

Krevende

-Samtidig er det veldig krevende å jobbe så tett og lenge med hverandre. Så derfor er vi enige om at våre neste prosjekter gjør vi hver for oss.

-Det som gjør det enda vanskeligere er at vi filmer personlige ting og det er naturlig at det oppstår uenigheter der – og det ser man også tydelig i filmen. Det er jo bra vi er venner i dag. Underveis var vi nær å avbryte prosessen fordi vi ikke orket lenger.

-Dere har fått veldig mange til å stå frem med sine psykiske problemer – hvor selvmedisinering og rus er en sentral del av livet deres?

-Det har jo vært mange komplikasjoner underveis. Det kunne fortendt med at mange av de involverte plutselig sa at de ikke ville være med. Vi har jo fulgt folk i årevis.

-Man har jo ingen garanti. Det gikk et helt år hvor vi ikke snakket med hun ene som er med i filmen. Vi gjorde noen veldig fine opptak sammen med henne, og så ble det helt stille i ett år. Vi måtte bare ha is i magen og håpet at kontakten ville bli gjenopptatt.

-Hvordan går det nå med de som er i filmen.?

-De fleste har det bedre i dag enn da vi først ble kjent med dem, forteller Sverre. – Jeg tror det skyldes at man blir eldre og lærer seg å takle problemene på en annen måte– at ting man har hatt angst for før kanskje ikke er så farlige lenger. Folk lærer seg å takle følelser. Da vi begynte å filme tror jeg nesten alle var veldig langt nede. Ingen er helt friske i dag, men de har kommet et stykke på vei.

-Petter, du er jo gjennomgangsfiguren i filmen. Hva har dette gjort med livet ditt?

-Jeg var sykt langt nede da vi startet. Det å snu den motgangen til noe positivt og få lage en film som kan bidra til noe viktig har vært helt fantastisk. Det har vært en drøm å få lage en kinofilm, og få gjøre det sammen med Sverre som er bestevennen min. Vi har laget vår første film, med et tema som vi brenner for. Vi tror på mer åpenhet. Det har betydd så mye og har gitt meg en selvtillitsboost at vi har greid å utrette dette – så jeg kommer veldig godt ut av det i den andre enden. Samtidig har det vært det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Det har vært tungt å fokusere så sterkt på problemene sine i fire år sammenhengende. Når man har en jobb, så tror jeg det er bra å ha distanse til problemene sine. Nå har jobben vært problemene mine. En ting er å slå opp med kjæresten, men når du ser det igjen og igjen i klipperommet, blir du aldri ferdig med det. Det har vært veldig slitsomt. Jeg kommer ikke til å lage film om meg selv igjen.

-Hva tror du en film som dette kan gjøre for andre som sliter psykisk?

-Jeg håper det er til hjelp. Jeg har lyst til at folk skal bli enda mer åpne. Jeg merket med meg selv at før jeg åpnet meg og turte å snakke om det som var vanskelig, ble jeg helt gæern av å holde alle tankene inne i hodet hele tiden. Da jeg begynte å dele mine erfaringer,  fikk jeg samtidig vite hva andre tenkte og opplevde. Da fikk jeg nye perspektiver og vinkler. Tror dette kan være til stor hjelp for de fleste.

-Det er ikke alltid man blir møtt med forståelse, da er det fint å ha en god venn man kan åpne seg til. Det er mange som tar livet sitt, og så sitter familien og venner igjen og ikke skjønner hvorfor. Mange føler på skam, og derfor tør man ikke dele med noen. Når jeg var åpen om at jeg var sucidal, fikk andre meg ned på planeten igjen.