Wes Anderson elsker The New Yorker, og han elsker Frankrike hvor han bor, så han satte seg for å lage en film om begge deler. The French Dispatch er en søt, men for lang og litt kjedelig film. 

I denne merkelige hyllesten til journalistikken, går Wes Anderson og medforfattere Jason Schwartzman og Roman Coppola tilbake til sitt en humor beregnet på hans kjernepublikum som elsker alt han gjør  og som nok blir for sær for de fleste. De har gått bort fra en mer tilgjengelig formel med en bredere apell som i The Grand Budapest Hotel. Intakt, er Andersons forkjærlighet for rare tegneseriefigurer.

Sær verden

The French Dispatch er et blikl inn licshistorien til selve bladet. Det er de siste dagene til det  amerikansk magasinet i Frankrike i den sjarmerende franske byen Ennui-sur-Blasé. Det styres av en skribentvennlig redaktør, som ikke går i veien for å krenke andre ansatte og sparke dem, spilt av Bill Murray.

The French Dispatch utgis som et supplement til en avis i Kansas. De ansatte er i ferd med å miste jobben. Selve filmen derimot er en antologi om tre ikke-relaterte historier i småbyen, innrammet som innslag i magasinet.

Vi starter med Owen Wilson  som spaltist som reflekterer når tråkker rundt i den lille byen med kameraet. Deretter sees en annen journalist (Tilda Swinton) holde et foredrag om om romantikken mellom en genial kunstner  og livstidsfange (Benicio del Toro) og en av hans voktere (Léa Seydoux). Etter det er en journalisten (Frances McDormand), som forteller en historie om opptøyene i Frankrike i 1968 som ble ledet av studenter – her ledet av en følsom intellektuell ved navn Zeffirelli og en sær feminist som er uenig med ham om strategien.

Den siste innslaget, fortalt av en pretensiøs forfatter (Jeffrey Wright) under en opptreden i et prangende, retro-1970-talkshow ledet av talkshow-vert (Liev Schreiber), er en historie om en masete politikommissær (Mathieu Amalric) som insisterer på å ha sin personlige kokk med seg for å tilberede sine måltider, selv når han er på jakt etter en kidnapper (Edward Norton) som har tatt en politimannen.

Wes Anderson bruker hele sin palett i filmen. Du skal skal ikke ha sett mange sekunder av film før du forstår at dette er en Wes Anderson produksjon. Som vanlig blander han animasjon og live. I tillegg bruker han svarthvitt bevisst for å gjenskape historiske scener i filmen. Produksjonsdesignen, kostymer og scenografien er som alltid både særpreget og genial, men manuset er for svakt. Det hjelper ikke med verdens beste skuespillere når han ikke leverer  annet enn vakre tablåer.

Stjernelag i biroller

Wes Anderson  fått meg seg et stjernelag bestående av Jeffrey Wright, Bill Murray, Léa Seydoux, Timothée Chalamet, Owen Wilson, Frances McDormand, Tilda Swinton, Edward Norton og Benicio Del Toro.

Filmen er så fullpakket med store skuespillere at tre Oscar-vinnere (Christoph Waltz, Adrien Brody og Anjelica Huston) dukker opp i biroller, pluss at det er flyktige opptredener av Henry Winkler, Elisabeth Moss, Willem Dafoe og Saoirse Ronan.

Som komedie er det fint lite å le av. The French Dispatch mangler en punchline. Det er vanskelig å skjønne hva regissøren av geniale filmer som Fantastic Mr. Fox, Moonrise Kingdom, Isle of Dogs og The Grand Budapest Hotel vil med denne filmen.

I rulleteksten dedikerer Anderson filmen til Harold Ross, William Shawn og andre gamle redaktører og forfattere av The New Yorker. Det er hyggelig og vakkert gjort, men filmen engasjerer ikke og oppleves som langhalm. Selv verdens beste skuespillere kan ikke løfte den til over det middelmådige.