Den originale, absurde og underfundige greske filmen Apples er like briljant som den føles relevant.

For drøyt ti år siden innledet Yorgos Lanthimos’ Dogtooth og Attenberg av Athina Rachel Tsangari den såkalte «Greek Weird Wave» – en bølge av greske filmer med absurde innslag, som filmene gjerne behandlet nærmest som de var trivialiteter. Både de to nevnte og andre filmskapere fra samme land har markert seg på det internasjonale filmkartet, men likevel er greske filmer altfor sjeldent å se på norske kinoer.

Derfor er det svært gledelig at Christos Nikous debutfilm Apples nå får norsk kinopremiere.

Filmen føyer seg inn denne fortsatt levende filmbølgen, samtidig som den i all sin absurdisme føles ubehagelig relevant – til tross for at manuset må ha vært skrevet før koronapandemien.

 Hukommelsestap-pandemi

Apples skildrer nemlig et Hellas rammet av en pandemi, om enn en noe underligere en enn den vi alle kjenner til: Her blir folk plutselig rammet av hukommelsestap og aner følgelig ikke lenger hvem de er. I en del tilfeller er det ikke heller mulig å identifisere dem, om for eksempel deres nærmeste er rammet av det samme.

Landets helsemyndigheter har imidlertid igangsatt et program for å lære folk å mestre livet under minner, bestående av alt fra å prøve og sykle og å gå på kino til å ha et «one night stand» på et utested, samt å dokumentere disse opplevelsene med et polaroidkamera.

En av dem som melder seg på programmet er filmens hovedkarakter Aris (Aris Servetalis). Men allerede i filmens anslag aner vi at livet hans i utgangspunktet ikke var problemfritt, og etter hvert kan det synes som han snarere vil motarbeide minner enn om mulig å få dem tilbake.

Underliggjort normalitet

Regissør og manusforfatter Nikou har tidligere vært regiassistent på tidligere nevnte Dogtooth, og slektskapet til nettopp Lanthimos er tydelig i filmens innhold så vel som form. Men Apples utviser også en varme og medmenneskelighet som ikke alltid er like framtredende hos den mer kjente landsmannen.

Framfor å fokusere så mye på pandemien i seg selv, benytter filmen konseptet med hukommelsestap til å gi et underliggjørende perspektiv på hva vi anser som en normal tilværelse. Ikke desto mindre er dette så absolutt også en film om minner: Om fortrenging og bearbeiding, om identitet og minnenes rolle i å forme denne, og om å eventuelt finne fram til en ny start.

Morsom og genuint rørende

Apples er en forfriskende og original film med mye underfundig humor, men den er like fullt genuint rørende. Den er både presist og subtilt fortalt, med forbilledlig underspilte skuespillerprestasjoner, en utsøkt sans for detaljer og et lekkert formspråk som framhever hovedkarakterens distanserte og klaustrofobiske livssituasjon.

Med denne imponerende spillefilmdebuten viser Nikou seg som en usedvanlig spennende ny frukt på det rare, greske filmtreet – og innen europeisk film generelt.

 Apples er melankolsk og oppløftende, snodig og relaterbar, og ganske enkelt briljant. Ett av de klare høydepunktene i det som etter hvert har blitt et sterkt filmår.