Fransk films wondergirl Mia Hansen-Løves nye film deltok i hovedkonkurransen i Cannes i fjor og nå omsider, etter en lang pandemiutsettelse, kommer den opp på norske kinoer.

Den er en skuffelse, sett i forhold til regissørens tidligere filmer, især Dagen i morgen (2016), hvor Isabelle Huppert imponerte som filosofi-lærer (etter modell av regissørens egen mor). Faren er også lærer i dette omfattende faget og av dansk opprinnelse, derav navnet.

Filmen skildrer det amerikanske filmskaper-paret Chris og Tony, som tilbringer sommeren på vakre Fårö, dette ville landskapet hvor Bergman levde og skapte noen av sine mest anerkjente verk. De håper å kunne finne inspirasjon til sine kommende filmer. Paret tilbringer tiden sin både sammen og på hver sin kant av øya, hvor de møter ulike former for Bergman-turisme, som dessverre har utviklet seg der.

Fascinasjon

Ettersom dagene går blir Chris’ fascinasjon for øya stadig større, og hun begynner å minnes sin første kjærlighet. Chris og Tony driver vekk fra hverandre, men Chris forsøker å oppildne Tony til å forstå hvor han egentlig er, ved å fortelle handlingen i sin kommende film. Siste halvdel av Bergman Island får derfor form av en film i filmen, der hennes historie blir gestaltet av nye skuespillere, bla. Anders Danielsen Lie.

Det blir mye sykling og vandring omkring på øya, et bryllup hvor fiksjonens og realitetens rollefigurer møtes tilfører ikke historiene særlig mye og avdekker et villet, men ikke godt nok gjennomført sujett for filmen. Så vel Så som i en spegel (1961), Persona (1966), Scener ur ett äktenskap (1973) og Fanny och Aleksander (1982) berøres i filmen på ulike måter, med klipp og rekvisitter, men underlig nok ikke Fårö-trilogien Vargtimmen, Skammen og En passion (1968-69), mesterverkene som virkelig tar øyas natur og landskap i bruk på en utsøkt måte.

Patetisk

Bergman biografen Stig Björkman dukker opp i filmens begynnelse uten å tilføre den noe meningsfullt og øyas mange turister er likeså gapende og umælende som de mange sauene som befolker den. Patetisk blir det når Chris, på anbefaling av en lokal intellektuell størrelse, kjøper med seg to saueskinn, som suvenirer.

Det er fraværet av meningsfull og idébrytende dialog som er filmens svakhet. Rollefigurene er lite engasjerende i sin ørkesløse vandring i et ellers fascinerende landskap, som burde vært utnyttet og dramatisert langt bedre. Kanskje er Hansen-Løves fascinasjon av Bergman og hans øy rett og slett til hinder for en kreativ og idéskapende film om det samme. En smule distanse og en kreativ produsent ville kanskje kunne reddet filmen. Vi får se hva hun bringer til torgs i sin neste film En fin morgen, som sikkert blir å se i Cannes i mai.