Med den erotiske, provokative og skamløst underholdende middelalder-nonnethrilleren Benedetta har over 80 år gamle Paul Verhoeven laget en av sine aller beste filmer.

 Den til dels kontroversielle veteranen Paul Verhoeven hadde et sterkt comeback med Elle i 2016, og man skal heller ikke undervurdere den ti år eldre Black Book. På fjorårets Cannes-festival var han igjen tilbake med Benedetta, som nå er klar for norske kinoer. En film som er overraskende «Verhoevensk», selv til Verhoeven å være.

Denne gangen tar han utgangspunkt i virkelige hendelser beskrevet i historikeren Judith C. Browns bok Immodest Acts: The Life of a Lesbian Nun in Renaissance Italy, som filmmanuset av David Birke og Verhoeven selv baserer seg på.

Religiøse visjoner og lesbisk kjærlighet

Handlingen utspiller seg på 1600-tallet og forteller om den italienske (om enn her fransktalende) nonnen Benedetta, spilt av Virginie Efira, som fra hun var barn har følt et helt spesielt slektskap til det guddommelige. I voksen alder har hun visjoner om Jesus som hennes svorne – og sverdsvingende! – kjæreste, skildret i sekvenser med høy (og åpenbart intendert) kitsch-faktor.

Etter hvert står Benedetta i sentrum for flere hendelser som kan tolkes som mirakler, og som gjør at hun overtar posisjonen som bestyrer av klosteret. Parallelt innleder hun et hemmelig, lidenskapelig og ikke så rent lite erotisk forhold med den ferskere nonnen Bartolomea (Daphné Patakia) – som vil bli ansett som en grov og nærmest utenkelig form for blasfemi om det oppdages, med dertil hørende brutale avstraffelser.

Blasfemisk nonne-exploitation?

Det er strengt tatt ikke veldig overraskende at noen også har anklaget filmen for å være blasfemisk. Men, som regissøren selv spissformulerte på pressekonferansen i Cannes: Hvordan kan det være blasfemisk å skildre hendelser som faktisk har skjedd, endatil for flere århundrer siden? I tillegg bør det påpekes at det er forskjell på blasfemi og religionskritikk, og det sistnevnte er nok Verhoeven mer skyldig i.

Vel så mange har dog beskrevet filmen som «nunsploitation», og det er kanskje ikke fullstendig misvisende. Benedetta byr unektelig på sjenerøse mengder sex og nakenhet, inkludert nye bruksområder for helgenfigurer – samt tidvis nokså drøy vold, det være seg på torturbenken eller i religiøse visjoner om Jesus som redningsmann. Typisk nok for Verhoeven er det imidlertid gjort med ironi og tydelig glimt i øyet, og ikke minst med et religions- og maktkritisk perspektiv, som gjør at man ikke nødvendigvis kan si at filmen er direkte spekulativ.

Og selv om man skulle mene at den er en smule spekulativ, er Benedetta en film med mange lag, som ikke så enkelt lar seg kategorisere.

Subversiv og underholdende

På imponerende lekent vis balanserer den nå over 80 år gamle Verhoeven spenning, erotisk drama, satire og samfunnskritikk, i en film med et heftig og medrivende driv fra anslag til rulletekst. Fortellingen tar stadig uventede vendinger, og lar oss aldri være sikre på om hovedpersonen lider av vrangforestillinger eller er genuint velsignet – eller om hun rett og slett er en kynisk manipulator.

Det er langt fra første gang filmskaperen har kombinert underholdning og subversive budskap (RoboCop, Starship Troopers og Showgirls, for å nevne de mest opplagte), og mange av filmene hans har også inneholdt rikelig med sex (Turkish Delight, Den fjerde mann, Basic Instinct og Showgirls igjen). Den mest naturlige å sammenligne Benedetta med av Verhoevens tidligere filmer, er like fullt Flesh + Blood fra 1985. Ikke bare fordi den også utspiller seg i middelalderen, men fordi den i likhet med Benedetta omhandler religion, makt og sex, og hvordan disse tre komponentene (kremt) trenger inn i hverandre.

Benedetta er neppe en film for alle. Men nettopp fordi den er så forbilledlig kompromissløs, provokativ og på samme tid skamløst underholdende, er dette virkelig Verhoeven slik mange kjenner og elsker ham. Selv vil jeg hevde at han med Benedetta har laget en av sine aller beste filmer.