I en ny Netflix-serie får vi det vi kan kalle den filmede versjonen av Andy Warhols dagbøker – med masse ekstramateriale.

De opprinnelige dagbøkene bygger på telefon-dikterte fortellinger fra Warhol til venninnen Pat Hackett gjennom de ti siste årene han levde. De snakket sammen på telefon omtrent hver dag kl. 9. Hackett skrev ned det Warhol fortalte, dag for dag. To år etter hans død i 1987, publiserte hun boka som serien bygger på – et verk på over 800 sider. Ettersom serien bygger på dagbøkene, er det på mange måter Warhols private liv som dominerer den.

Andy Warhol (1928-87) var en av sin tids mest betydningsfulle kunstnere. Hans viktigste periode var 1960-70 tallet. Han regnes som en av de mest sentrale popkunstnerne. Warhol arbeidet i mange formater; blant annet maling, foto, silketrykk og film. Han drev The Factory, som var en blanding av et oppholdssted for kunstnere og et kommersielt firma. Magasinet Interview var en viktig del av dette kulturelle kraftsenteret. Warhol var også kjent gjennom en mengde TV-opptredener (blant annet som klesmodell på catwalken (!)), og et utstrakt liv blant datidens aller ypperste amerikanske kjendiser. Noe av det vi lærer om i serien er Warhols sterke interesse for et par andre temaer enn kunsten, nemlig nettopp forretninger og glamorøst kjendisliv. Hans deltakelse i serien Love Boat antyder at han ville kunne vært med i en serie som Paradise Hotel i vår tid – ikke som vanlig deltaker, men som et eller annet slags krydder.

Et overbevisende materiale

Det som gjør denne serien, er dens materiale. Det er (selvfølgelig) først og fremst dagboka. Fra denne får vi lest en rekke korte tekster, fra en stemme som skal være skapt av kunstig intelligens for å likne på Warhol selv. Dernest får vi et omfattende bildemateriale fra hans liv i rampelyset og noen private filmer. Dette er så supplert med intervjuer med en rekke mennesker som vanket med Warhol; flere av dem kritikere og kunstsamlere, noen illustrerende iscenesettelser fra hans liv som er filmet ute av fokus og dessuten klipp fra TV-sendinger og filmer.

Den visuelle presentasjonen i serien er overveiende god, noen ganger svært god. Den benytter seg av en rekke grep som binder sammen bilder og filmklipp fra Warhols tid. Vi får også se eksempler på Warhols kunst i ulike perioder, men disse kunne det gjerne vært dvelt lenger ved – hastigheten spiser fordypelsen. Intervjuene med folk som kjente ham er de minst pretensiøse, visuelt sett. Men de fungerer.

Homofilt liv

Mange mente mye om Andy Warhol. Allerede i andre episode begynner diskusjonen om hans vei fra å bli oppfattet som banebrytende til selvgjentakende og lite interessant – av noen. Men disse intervjuene handler mest om privatpersonen Andy. Her diskuteres det om han var passiv og aseksuell, i motsetning til Picasso, som ble regnet som energisk og maskulin. Mye av seriens over seks timer er viet Warhols seksuelle orientering. Hans homofili ble lenge regnet som en offentlig kjent hemmelighet, men ble etter hvert offentlig kommunisert – ikke minst i hans kunst. Vi blir kjent med særlig tre av Warhols nære relasjoner. To av dem var mer eller mindre kjærester; selv om dette ikke ble tydelig uttrykt i offentligheten; Jed Johnson og Jon Gould. Den tredje var det unge «stjerneskuddet» på kunsthimmelen i Warhols senere år; Jean-Michel Basquiat. Legningen var en viktig del av Warhols person, men her blir det innimellom pinlig platt – når det ganske mange ganger i serien diskuteres om «de hadde sex», om «de delte seng» og om «det var dobbeltseng på rommet». I og med at vi hele tiden presenteres for Warhols egne tanker i dagbokopplesningene, får også disse sekvensene noe privat over seg som kunne vært dempet.

Av de personlige temaene er kanskje den feterte og omsvermede kunstnerens ensomhet noe av det mest sentrale. Dagboknotatene og vennenes kommentarer til hans liv mer enn antyder at Warhols higen etter berømmelse hadde klare paralleller til hans savn av nærhet. Her fortelles fram et narrativ om den såre, lille gutten som følte seg annerledes. Vi blir slått av – ikke hvor sær og annerledes Andy Warhol var – men hvor «vanlig og normal» han var. Like forfengelig og engstelig som vi alle kan føle oss i blant.

Warhols kunst

Warhols kunst er kjent for repetisjoner, serier og variasjoner over temaer. I sin samtid ble han anklaget for å være kommersiell, og for å være en kunstner som elsket kopier og det banale. I serien kobles hans interesse for firmalogoer (som han ofte brukte i egen kunst) til barndommens – og senere en livslang – interesse for religiøse ikoner.

Vi får rikelig med tolkninger av Warhols kunstnerskap i de siste episodene. Ikke minst føles John Richardson ord i begravelsen, om Warhols spirituelle liv, vesentlige. Iallfall som en påminner om at det sannsynligvis finnes både en lettkjøpt overflateversjon, og dernest en dypere og kanskje mer skjult versjon av Warhols livsverk.

Mest interessant er det når vi får dagboksnotatene om Warhols forhold til egen kunst. Ikke minst der han uttrykker tvil om egne arbeider og den retningen han utviklet seg i i senere år av livet.

Ifølge kuratoren Jeffrey Deitch er Warhols største kunstverk Andy Warhol selv. Dette kan det være noe i. Hans egen iscenesettelse som en slags overjordisk persona er mer kjent enn – og minst like ikonisk som hans mest sentrale kunstverk.