I året som kommer skal Pedro Almodóvar gå i gang med et prosjekt han er ekstremt nervøs for: han skal lage sin første engelskspråklige film.

Den er basert på «Håndbok for vaskedamer», en novellesamling av Lucia Berlin, og vil ha Cate Blanchett i hovedrollen. I en zoom-samtale hjemmefra i Madrid forteller Almodóvar til Cinema:
-Jeg føler meg nervøs, fordi engelsken min er dårlig, og jeg er alltid redd for å endre kultur og språk. Men jeg skrev manuset, og jeg liker det så godt at jeg ikke vil forlate det. Det er en analyse av det amerikanske samfunnet og med en stor kvinnerolle, og jeg føler at jeg kan gjøre det. Det er et stort eventyr.

Lidenskap

-Det var ikke lett å skrive manus, jeg har tatt fem av novellene og blandet dem sammen. Jeg føler akkurat som jeg må føle, jeg er lidenskapelig. Hvis jeg ikke føler lidenskap for et prosjekt, gjør jeg det ikke. Det blir ingen opptak før i 2023. Cate Blanchett er opptatt hele 2022. I mellomtiden leter jeg etter filmsteder. Handlingen foregår i Mexico, Texas, Auckland, men jeg skal prøve å finne så mange som mulig her i Spania som kan se ut som de stedene.

At vi sitter og snakker med hverandre denne vårdagen har egentlig ingenting med den kommende filmen å gjøre, men det er meningen at vi skal snakke om Almodóvars nye film Parallelle mødre. Det er et drama som kan sies å ha to handlinger som henger sammen. Den ene handler om to gravide kvinner som møtes på en fødeavdeling, den andre om traumene til de tusenvis av ofrene fra borgerkrigen på 1930-tallet, som fortsatt er i massegraver og hvor det er politisk uenighet om hvorvidt de skal begraves og døde. få ekte begravelser.

Fascisme og mørke

Pedro Almodóvar snakker lenge (han bytter mellom engelsk og spansk, og så hjelper en tolk til) om oppveksten i det fasciststyrte Spania:
-Jeg husker det utrolig godt. 50-tallet var et mareritt, man kunne puste inn den mørke atmosfæren.
Han forteller om sitt engasjement for venstresiden, om eksplosjonen av liv i det spanske samfunnet som kom etter diktatorens død («Jeg dedikerte meg til å nyte livet, eksperimentere med den nye friheten, leve nattelivet i Madrid»), om hvordan samfunnet da sakte endret men også om hvordan venstresiden av pragmatismen ikke tok de politiske kampene de burde ha tatt.

-Ingen snakket om massegravene. Det var som om de døde ikke hadde eksistert. Det var først i 2014, da en FN-kommisjon kom til Spania, at det ble stilt krav om at gravene skulle graves ut. Det var barnebarna til de drepte som krevde det. De ble født inn i et demokrati. Og da jeg skrev manuset, følte jeg at nå var det rette tidspunktet, et viktig tema å ta opp. Ikke minst nå, når det er et ultrahøyreparti som driver med historierevisjonisme og vil fortelle vår historie fra deres ståsted.
-Det er en fornærmelse. Det har gått 85 år siden borgerkrigen. Vi burde virkelig være i stand til å forstå og avslutte det kapittelet i vår nyere historie. Spania har det ikke bra akkurat nå. Det er viktig å få sagt ting. Men deler av høyresiden reagerer på alt, med forvirring.

Kvinner og morsrollen

De to kvinnene i filmen er Janis og Ana. Janis har fått barn med sin gifte elsker og gleder seg til å bli mor. Tenåringen Ana har blitt gjengvoldtatt og som et resultat gravid. De to kvinnene finner hverandre og tar kontakt også etter at de har født barna sine. Men komplikasjoner, som jeg ikke skal gå inn på her, følger selvfølgelig. Med på bildet er også Anas mor, som ønsker å støtte datteren, men som velger karrieren før henne.

Almodóvar har alltid portrettert kvinner i filmene sine, ofte er det kvinnene som er sterkest om enn kompliserte individer.
-På 50-tallet fulgte alltid et barn moren, i grunnen hva hun enn gjorde, vasket, lagde mat, sang. Her oppdaget jeg livet. Og jeg oppdaget det fantastiske med fiksjon. De fortalte hverandre historier og jeg lyttet og lærte.

Ikke bare kvinner, men også mødre og morsrollen er et gjennomgående tema i Almodóvars filmer.
-Det er et evig emne. Det er tusenvis av forskjellige historier. Det er fascinerende. Filmen handler om tre forskjellige mødre, tre forskjellige mødre. Dette er noe jeg er veldig interessert i.
Janis (oppkalt etter Janis Joplin) spilles av Almodóvars faste skuespillerinne Penelope Cruz. Kan de fortsatt overraske hverandre?
-Hvis jeg kan overraske henne, kan du spørre henne om det. Men hun overrasker meg likevel. Rollen hun spiller her er helt annerledes enn noe hun har gjort for meg før. Jeg har absolutt tillit til henne og det harde arbeidet hun legger ned. Hun gjør alt, hun får meg til å føle meg trygg. Det er som et mirakel, jeg er alltid glad når jeg kommer på jobb med henne. Vi har kjemi, vi utfyller hverandre.
Ja, hva tenker Penelope Cruz? På pressekonferansen da filmen ble vist i Venezia i høst sa hun:
-Jeg er ekstremt glad for å ha dette samarbeidet med ham. Han har gitt meg utrolige roller, og alle er alltid forskjellige. Jeg er aldri så glad som når han ringer meg.