17.-28. mai var det duket for den 75. utgaven av verdens viktigste filmfestival. Her er noen av filmhøydepunktene fra årets Cannes-festival.

I sin 75. jubileumsutgave var filmfestivalen i Cannes tilbake for fullt i år, etter fjorårets mindre folksomme festival (som den gang var utsatt til juli på grunn av pandemien).

Kvaliteten på årets filmutvalg var dog mer på det jevne, ikke minst i forhold til det særdeles sterke konkurranseprogrammet i fjor – som trolig skyldtes at en mengde filmer hadde ventet på at koronaen skulle slippe taket, og omsider var klare for festivalpremiere.

Med det sagt, var det også mange høydepunkter under årets Cannes-festival. Her er en noen av filmene å se fram til fra verdens fortsatt viktigste filmfestival:

 

Triangle of Sadness

Regi: Ruben Östlund

Litt overraskende var det unektelig at svenske Ruben Östlund stakk av med Gullpalmen igjen, bare fem år etter han ble belønnet med samme hovedpris i Cannes for sin forrige film The Square. Men det var på ingen måte ufortjent.

Triangle of Sadness er ikke egentlig en satire om den internasjonale mote- og toppmodellverdenen, slik man først fikk inntrykk av at den skulle være, men dreier seg snarere om ulike økonomiske hierarkier og ideologier, med en handling som i stor grad utspiller seg på et eksklusivt cruiseskip. Filmen byr på noen nærmest farseaktige, svært morsomme sekvenser, men er ikke desto mindre bitende satirisk – og med skarpere politisk brodd enn man nok kunne forvente.

 

Moonage Daydream

Regi: Brett Morgen

Brett Morgen har tidligere laget musikkdokumentarene Kurt Cobain: Montage of Heck og The Rolling Stones: Crossfire Hurricane, men har økt ambisjonsnivået ytterligere i det glitrende David Bowie-portrettet Moonage Daydream, som hadde spesialpremiere i Cannes. Morgen har fått tilgang til omfattende mengder hittil usett materiale, og lar artisten selv fortelle om sitt kreative virke gjennom klipp fra intervjuer og lignende opp gjennom karrieren – mens filmen benytter seg av et mangfoldig og heftig redigert bildemateriale (og minst like heftig bruk av låtene, fortrinnsvis i nye mikser) for å skape en altoppslukende opplevelse av Bowies musikalske verden.

Filmen skal etter hvert bli tilgjengelig på HBO, men i september lanseres den på kino – der lyden så vel som bildene virkelig kommer til sin rett – over hele verden.

 

EO

Regi: Jerzy Skolimowski

Den polske veteranen Jerzy Skolimowski deltok i hovedkonkurransen med denne meget positive overraskelsen, som forteller om et sirkusesels skjebne etter at nye lover ikke lenger tillater dyr på sirkus. Man kan trekke visse paralleller til den norske dokumentaren Gunda i hvordan filmen lar publikum oppleve verden fra et dyrs perspektiv, men den inneholder også en rekke surrealistiske og hallusinatoriske sekvenser. EO er et «trippy» og annerledes beist av en film, med et sympatisk budskap om hvordan vi behandler våre medskapninger.

 

The Eight Mountains

Regi: Felix van Groeningen og Charlotte Vandermeersch

Belgiske Felix van Groeningen har tidligere laget filmer som Alabama & Monroe og Beautiful Boy. Sammen med Charlotte Vandermeersch har han skrevet og regissert dramaet The Eight Mountains, basert på en roman av Paolo Cognetti. Filmen handler om vennskapet mellom to unge gutter (som for øvrig var tema i flere filmer i årets hovedkonkurranse) og deretter som voksne, og er en ettertenksom, finstemt og samtidig storslått skildring av ikke bare vennskap, men også naturens betydning i menneskers liv.

Filmen ble belønnet med juryprisen, som den delte med EO.

 

When You Finish Saving the World

Regi: Jesse Eisenberg

Skuespiller Jesse Eisenberg debuterer som spillefilmregissør og manusforfatter med denne filmen, basert på hans egen audiobok, som ble vist i Kritikeruka på festivalen. When You Finish Saving the World handler om en tenåringsgutt (samt hans noe dysfunksjonelle familie) som skriver og framfører låter for et middels stort publikum på sosiale medier, og hans forsøk på å bli mer politisk engasjert for å imponere en jevnaldrende jente.

Dette er en smart og sjarmerende dramakomedie i beste amerikansk independent-tradisjon, og som særlig i miljøskildringene kan gi en og annen assosiasjon til Joachim Triers Louder Than Bombs, der Eisenberg jo spilte en sentral rolle. I When You Finish Saving the World holder han seg dog bak kamera, mens Finn Wolfhard og Julianne Moore innehar hovedrollene.

 

Crimes of the Future

Regi: David Cronenberg

David Cronenbergs nye film er basert på et manus han skrev for 20 år siden, noe som kanskje forklarer hvorfor Crimes of the Future er langt mer klassisk «Cronenbergsk» enn de andre filmene han har laget de siste tiårene. Her møter vi Viggo Mortensen og Léa Seydoux i hovedrollene som en performancekunstnerduo som utfører kirurgiske operasjoner under forestillingene sine, i en dystopisk framtid der menneskekroppen synes å være gjenstand for stadige bioteknologiske oppdateringer.

Dette er en mørk og klaustrofobisk film som kan plasseres i kategorien «body horror», en subsjanger som langt på vei ble skapt av den kanadiske filmskaperen, og som vekker klare assosiasjoner til hans tidligere filmer Crash og Videodrome. Den er riktignok for dialogtung (med sjenerende mye eksposisjon i replikkene) til å kunne regnes blant Cronenbergs beste, men like fullt en fascinerende «return to form» så vel som innhold.

 

Men

Regi: Alex Garland

Britiske Alex Garland markerte seg først som romanforfatter, og etter at debutromanen The Beach ble filmatisert av Danny Boyle, skrev han blant annet manus til samme regissørs 28 dager senere og Sunshine. Så debuterte han som spillefilmregissør med Ex Machina, og i både den noe undervurderte Annihilation og den mesterlige tv-serien Devs fortsatte han utforskningen av tankevekkende sci fi-konsepter.

Tredjefilmen Men er imidlertid noe ganske annet. Denne gang har Garland laget en psykologisk grøsser satt til den engelske landsbygda, der Jessie Buckley spiller hovedkarakteren som leier et avsidesliggende hus for å bearbeide sorgen etter tapet av ektemannen, mens Rory Kinnear gestalter alle de øvrige mannlige rollefigurene. Den stemningsfulle, suggererende og forstyrrende filmen ble vist under programmet Directors’ Fortnight, og har premiere på norske kinoer allerede førstkommende fredag.

 

Holy Spider

Regi: Ali Abbasi

Etter Shirley og Grensen, som begge benyttet seg av grøssersjangeren på uventede og forfriskende måter, har den iransk-skandinaviske regissøren Ali Abbasi laget en krim – kanskje sågar en «Nordic noir» – med handling lagt til Iran. Nærmere bestemt forteller Holy Spider en historie fra virkeligheten om en religiøst motivert seriemorder av «syndige» prostituerte kvinner. Her bruker Abbasi krimsjangeren for å rette kritisk søkelys på holdninger og samfunnsforhold i dette landet, men resultatet er ikke desto mindre en spennende og kløktig fortalt film.

Hovedrolleinnehaver Zar Amir Ebrahimi vant prisen for beste kvinnelige skuespiller, som de fleste vil huske at gikk til Renate Reinsve i fjor.

 

One Fine Morning

Regi: Mia Hansen-Løve

På forrige Cannes-festival deltok Mia Hansen-Løve i hovedkonkurransen med det lekne metafilm-kjærlighetsdramaet Bergman Island, der Anders Danielsen Lie spilte en sentral birolle. I år var hun tilbake med One Fine Morning (Un beau matin), som ble vist i seksjonen Directors’ Fortnight.

I filmen spiller Léa Seydoux en alenemor som ikke har befattet seg med nye kjærlighetsforhold etter at barnefaren gikk bort, men som innleder et forhold med en gift gammel venn. One Fine Morning er en slags retur til hva Hansen-Løve gjør aller best, i form av et finstemt, karakterdrevet drama om hva man kanskje kan kalle hverdagsmenneskers utfordringer, og som fører tankene tilbake til debutfilmen All is Forgiven.

 

Close

Regi: Lukas Dhont

Lukas Dhonts etterlengtede andrefilm etter den bejublede Girl er en intim skildring av det nære vennskapet mellom to trettenårige gutter, og konsekvensene av at de beveger seg vekk fra hverandre. Likheten med Girl er ikke bare å finne i fokuset på unge hovedkarakterer, men også i viljen til å ta opp ømfintlig, aktuell tematikk. Og ikke minst utviser Dhont igjen en fremragende evne til å få fram sterke prestasjoner fra ikke nødvendigvis etablerte skuespillere, kombinert med et nærgående og helstøpt filmspråk.

Filmen vant juryens Grand Prix, som den delte med Claire Denis’ sant å si skuffende Stars at Noon.

 

Godland/Vanskabte land

Regi: Hlynur Pálmason

Islandske Hlynur Pálmason har bakgrunn fra Den Danske Filmskole, og fikk mye og velfortjent oppmerksomhet for spillefilmdebuten Vinterbrødre fra 2017. Deretter lagde han En hvit, hvit dag, som ble distribuert på norske kinoer, og i år deltok han i det prestisjefylte sideprogrammet Un Certain Regard med tredjefilmen Godland (Vanskabte land).

Filmen utspiller seg på slutten av 1800-tallet, og handler om en ung dansk prest som reiser til et nybyggersamfunn på en lite gjestmild del av Island, der en kirke skal oppføres. Dette er en langsom og særegen film med ekko av westernsjangeren og ikke minst Joseph Conrads Heart of Darkness, med sin beskrivelse av en lang og strabasiøs ferd inn i et formodentlig mindre sivilisert land, hvor det etter hvert stilles spørsmål om hvem som er de mest siviliserte og moralsk høyverdige.

 

Pacifiction

Regi: Albert Serra

Spanske Albert Serra er ikke spesielt godt kjent her hjemme, men har etablert seg som en slags «enfant terrible» innen såkalt slow cinema. Kanskje særlig med sin forrige film Liberté, som var en dunkel og relativt eksplisitt studie av franske libertineres seksuelle eskapader ute i skogen mens revolusjonen er på trappene i hovedstaden.

Med Pacifiction har Serra for første gang lagt handlingen til vår tid, nærmere bestemt det politiske og sosiale livet på en stillehavsøy, og hvordan dette samfunnet påvirkes av ryktene om at nye atomprøvesprengninger skal finne sted i deres umiddelbare nærhet. Dette er en dvelende og lite plottdrevet film, men samtidig en suggererende, fascinerende og til dels gåtefull filmopplevelse, med sterke kunstneriske kvaliteter så vel som samtidsrelevant tematikk.

 

Syk pike

Regi: Kristoffer Borgli

Det norske bidraget i Un Certain Regard-sideprogrammet er en mørk og satirisk komedie om å innta en selvpåført og ikke så rent lite narsissistisk offerrolle. Her handler det om den unge kafémedarbeideren Signe, spilt av Kristine Kujath Thorp, som bestemmer seg for å bruke noen spesialimporterte piller som framkaller en svært synlig hudsykdom – for å ta opp kampen om oppmerksomheten med sin suksessfulle kunstnerkjæreste.

Med sin kompromissløse harselas med diverse tendenser i tiden, er det ikke utenkelig at Kristoffer Borglis Syk pike vil vekke reaksjoner når den får norsk premiere. Miljøet som skildres er ikke helt ulikt det man så i Joachim Triers Verdens verste menneske, men her med en såpass lite sympatisk hovedkarakter at hun – slik flere kritikere allerede har påpekt – i større grad fortjener denne betegnelsen. Men filmen er så absolutt god, og oppleves som et forfriskende og forbilledlig uredd tilskudd til norsk spillefilm.

 

Et knippe flere titler

Andre filmer som fortjener å nevnes er Kelly Reichards lavmælte komediedrama Showing Up, der regissøren på ny samarbeider med skuespiller Michelle Williams (for fjerde gang), Park Chan-wooks kriminalthriller Decision to Leave, som ble belønnet med regiprisen, og James Grays Armageddon Time, også denne en historie om vennskap mellom to unge gutter. Mother and Son av Léonor Serraille, som i likhet med disse deltok i hovedkonkurransen, er på sin side en velregissert og skarpt observert skildring av en afrikansk innvandrer i Frankrike og hennes to sønner som strekker over to tiår.

Den britiske regissøren Mark Jenkin følger opp debuten Bait med nok en høyst særegen spillefilm fra Cornwall-regionen, skutt på 16mm film. Enys Men ble vist i Directors’ Fortnight-programmet, og er en slags «folk horror» satt til syttitallet med mer kryptisk handling enn sist, men resultatet er ikke mindre besnærende. Hvorvidt noen tør å satse på å sette opp denne på norske kinoer gjenstår imidlertid å se. Norsk kinodistribusjon får i hvert fall skotske Charlotte Wells’ spillefilmdebut Aftersun, som har Paul Mescal fra TV-serien Normal People i hovedrollen sammen med den unge nykommeren Frankie Corio. Filmen var valgt ut til Kritikeruken, der den vant French Touch Award, og var en av «snakkisene» under festivalen.

Den 75. utgaven av filmfestivalen i Cannes ble arrangert i perioden 17.-28. mai.