Kan en kommende krigsfilm bli filmet i Norge? Marshall forteller om en forespørsel om å gjøre TV-serie av Doomsday, om John Carpenters godkjennelsesstempel og sin nye film The Lair og håper på å få finasiert andre verdenskrigsdramaet Eagle´s Nest hvor åpningseksvensen foregår i Norge.

(OPPDAL) Under merkelappen Midnight Movie Madness ble Neil Marshalls debutfilm Dog Soldiers (2002) vist på kino i Oslo, Bergen og Trondheim. Det var en innovativ og særegen varulvfilm hvor den britiske regissøren kombinerte sin forkjærlighet til skrekk- og krigsfilm. Ganske nøyaktig 20 år senere gjestet han skrekkfilmfestivalen Ramaskrik på Oppdal for å introdusere Dog Soldiers i en nyoppusset versjon.

– Den ble laget primært for meg selv og fansen fremfor å bare gjette hva folk ville like. Hvis du fortalte meg for 20 år siden at jeg kom til å være her for å vise filmen til et helt nytt publikum, ville jeg ikke trodd deg. Så jeg er stolt av at den fortsatt har et langt liv, uttaler Neil Marshall.

– For 20 år siden var det litt av en kamp å få laget den. Det tok 6 år å få manuset klart og finansieringen på plass, så det var litt av en reise. Jeg ble konstant fortalt at dette var alt for ambisiøst for en debutfilm. Jeg forsøkte å lage denne i Storbritannia, men på den tiden var det ingen som lagde skrekkfilm der. Det var ikke deres greie, vi lager ikke skrekkfilm her lenger. Til slutt motbeviste jeg dem og startet en skrekkfilmbølge i Storbritannia, sier Marshall før han småler og skryter av at han kan ta litt av æren.

Varulvens fremtoning på film har utviklet seg fra menneske med sminke i The Wolf Man (1941) til de mer spesialeffektpregede vesenene på 1980-tallet med blant annet The Howling (1981) og An American Werewolf in London (1981). Det som gjorde at Dog Soldiers skilte seg fra andre varulvfilmer var designet til varulvene, men opphavet var tilfeldig.

– En venn av meg, en lydmann, hadde ingen kunstneriske ferdigheter. Vi satt i en bar, drakk masse, og han plukket opp penn og papir, og lagde en skisse av en varulv for meg. Den var ulik noe jeg hadde sett tidligere. Den var veldig feminin, veldig livaktig, en veldig sexy varulv og en vakker skapning. Jeg sa at dette var slik jeg ville at en varulv skulle se ut, elegant på en måte. Da vi skulle lage filmen så tok selskapet som bygde varulven dette designet og forbedret det. Da kostymene ble laget var min intensjon å ansette dansere til å bekle draktene i stedet for klumsete stuntmenn og vi fikk tre dansere fra et dansestudio i London. Intensjonen var at de skulle ha en eleganse, at de ville bevege seg uvanlig, men så plasserte vi dem selvfølgelig på stylter for å gjøre dem høyere. Da de fikk på seg varulvmaskene hadde de kun et lite hull å se gjennom. De var blinde, på stylter og konseptet med eleganse gikk dermed ut av vinduet.

Cinema møter en svært hyggelig og pratesalig Marshall etter introduksjonen av Dog Soldiers. Etter flere år med pandemi, er du glad for å være tilbake i festivalrunden?

– Det er herlig, jeg glemte hvor mye jeg likte å gjøre det. Det var synd at vi ikke klarte å gjøre det med The Reckoning. Det var bare feil tidspunkt med covid og da den ble sluppet var alle festivalene online. Den ble vist på noen festivaler, men de var alle online.

Marshall har ikke reist helt til Oppdal kun for å vise sin varulvfilm, men har også nordisk premiere på sin nye film The Lair (2022).

– Jeg trenger å føle at alle er her og opplever filmene for første gang, møte filmskapere og fansen. Jeg er så glad for å komme tilbake med denne filmen og kanskje er det et lykketreff at den kommer samtidig som 20-årsjubileet til Dog Soldiers, fordi de fleste av festivalene viser begge filmene, noe som er flott.

Til tross for 20 års mellomrom mellom Marshalls debut Dog Soldiers og hans nyeste film The Lair er det et stort slektskap mellom filmene. Tematisk er den nesten som å vende tilbake til starten.

– De er fjerne søskenbarn til hverandre, det er en sammenkobling mellom dem og folk kan se det når de ser på dem. De utspilles i forskjellige universer og det er veldig forskjellige settinger og karakterer. Men det er en sammenheng og heldigvis kan jeg igjen delta på festivaler med begge filmene, en retro og en ny.

Hva tenker du om Ramaskrik?

– Den er nydelig, jeg liker virkelig å møte fansen og folkene som driver den er herlige. Det er en flott kino, projeksjon og lyd er god, noe som er en stor sak for oss filmskapere, og beliggenheten er herlig. Jeg fikk komme til Norge for første gang, og det har vært en herlig opplevelse.

Det er gjennomgående tema i dine filmer. Folk som jakter på hverandre, grupperinger i opposisjon mot systemet samt et virustema, inkludert starten av Hellboy.

– Jeg hadde virus i Doomsday og den store pesten i The Reckoning. Og Hadrians mur i Centurion og Doomsday. Min andre episode av Game of Thrones hadde en gigantisk mur som skilte to land, så det føles som en slags Hadrians mur-trilogi.

– Jeg har alltid likt ensembler. Jeg har fått det fra John Carpenters Assault on Precinct 13th, The Thing og Howard Hawks-filmer som Rio Bravo og Only Angels Have Wings. Den originale The Thing from Another World. Grupper med mennesker i en bestemt situasjon, hvordan de interagerer, hva som skjer med dem. Jeg liker denne typen dynamikk, så ja, det er absolutt en tematikk i mine filmer.

Det er høyt tempo i Dog Soldiers, The Descent (2005), Doomsday (2008) og Centurion (2010). I din forrige film The Reckoning fra 2020 er derimot rytme og tempo helt annerledes og den føles som en uvanlig film sett opp mot dine tidligere filmer.

– Det var med intensjon en helt annen film. Jeg ønsket å prøve noe helt annet, og for hva det er verdt var det mer et drama enn en skrekkfilm. Den har elementer av det overnaturlige og overtro, men jeg ville prøve noe nytt. Kanskje det ikke var riktig retning å gå i? Den slet med å finne sitt publikum, men jeg tror den har noe å si. Muligens fortalte jeg det ikke godt nok, men den har absolutt noe relevant å si i disse tider hvor heksejakten ikke har forsvunnet. Den eksisterer fortsatt, men i en annen form og jeg ønsket å knytte dette til den store pesten. Vi laget den i 2019, før covid, så det var en uvirkelig vending.

– Jeg tror det er min mest kunstneriske film, og det er den der jeg leker med tidslinjer og klipp mer enn i noen av mine andre, spesielt i åpningssekvensen hvor det hoppes mellom to forskjellige tidslinjer. Jeg hadde mye moro med å skrive den og prøve ut nye ting.

Alle filmene til Neil Marshall hadde blitt kinolansert i Norge frem til The Reckoning. Om årsaken til at den ble sluppet rett på video kun skyldes covid eller en kombinasjon av at filmen var et sidesprang fra hans sedvanlige sjangerlek vites ikke. Men med sin nye film The Lair vender han tilbake til velkjent territorium.

– Tempomessig er The Reckoning annerledes. Det går ganske sakte, før det tar seg opp i løpet av de siste 20 – 30 minuttene og det begynner å bli litt underholdende, men det er ikke en morsom film. Jeg tror det var en lærepenge jeg fikk fra dette. Publikum sa at hvis jeg hadde gjort noe mer likt Hammer-aktig, mer i tråd med Witchfinder General, så ville det kanskje vært mer underholdende. Så jeg tilnærmet meg dette og brukte det på The Lair. Jeg ønsket bare å lage en underholdende film, noe som publikum kunne glede seg over. Noe som var nådeløst, med mye action, blod og tarmer, og noen gode one-liners. Med hint tilbake til tonen i Dog Soldiers som blandet skrekk og humor.

Mens The Descent fikk sin oppfølger, ble det aldri noen oppfølger til Dog Soldiers, selv om Dog Soldiers: Fresh Meat har vært under bearbeidelse i lang tid. Med George Millers Mad Max-oppfølgere i dag, hva med en oppfølger til Doomsday som kanskje er enda mer aktuell i dag?

– Jeg ville elsket å gjøre en oppfølger til Doomsday, men det vil aldri skje. Hvis ikke noen ønsket å finansiere den privat, ser jeg ikke at Universal ville oppdrive penger for den. De eier filmrettighetene og den gjorde det ikke så bra i USA. Nå har den fått en kultstatus, som jeg setter pris på, og jeg ville likt å ta historien videre George Miller-style. Jeg hadde ideer til hvor historien kunne gå, men jeg tror ikke jeg får sjansen dessverre. Noen henvendte seg til meg om å lage en TV-serie basert på den, noen fra Universal, men ingenting skjedde etter det. Det er synd, hvis det ikke blir en film så kunne en TV-spin off vært interessant.

Vi må snakke om Hellboy som ikke fikk noen spesielt god mottagelse, den var kanskje forhåndsdømt?

– Guillermos legion av fans bestemte seg i grunnen for at de kom til å hate den uansett, og de sørget for å spre beskjeden om å boikotte den. Så jeg vet ikke om den noen gang fikk en sjanse. Men på den andre siden er det ikke noe personlig av meg i den. Fordi det er den eneste filmen jeg har laget som jeg ikke har skrevet selv, og jeg fikk knapt regissert den. Så det er lite av meg i den. Det er et par scener som er ganske gode, men det er ikke mitt stolteste øyeblikk.

Så det er kanskje ikke noen mulighet for a director´s cut?

– Jeg laget en director´s cut, slik som jeg var kontraktfestet til å gjøre, men jeg klippet ut mye fra den. Store deler av tilbakeblikkene og jeg forsøkte å gjøre den mer strømlinjeformet, men produsentene likte det ikke så de puttet alt tilbake igjen. Jeg ønsket bare å gjøre den rask og hissig, tydeliggjøre plottet fordi det var så kronglete, men nei jeg kunne ikke gjøre noe. Jeg har ikke noe reelt ønske om å gjenoppta den. Jeg var hyret til å gjøre en skrekkversjon av Hellboy og det fikk jeg aldri gjort.

– Baba Yaga-sekvensene er kanskje det som er nærmest det skumle, de er de eneste jeg føler har mitt stempel på seg.

Nå som Dog Soldiers er en kultfilm som vises på festivaler 20 år senere, kan det samme skje med Hellboy?

– Om 20 års tid, man vet aldri? Det er som Doomsday, den fikk mye motbør den gang, men nå kommer mange til meg og sier hvor mye de elsker den. Man vet aldri.

Marshall blir presentert den fysiske utgivelsen av Doomsday med sine fire terningkast 5 fra norske anmeldere og får forklart hvordan vi rangerer filmene i Norge.

– Jeg elsker Doomsday, det var en herlig film å lage. Selvfølgelig er den ikke fullkommen, men jeg tror mange mislikte den fordi de anklaget meg for å ha kopiert en haug med andre filmer. Men det var en velment hyllest, ikke stjeling. Det definitive godkjennelsesstempelet for meg var at John Carpenter sa at han likte den, så greit, hvis han liker den, så kan alle andre holde kjeft.

Det er et kjent John Carpenter-sitat som lyder: “I Frankrike er jeg en auteur, i Tyskland en filmskaper, i Storbritannia en sjangerfilmregissør og i USA en boms.” Kjenner du deg igjen i det?

– Jeg vedder på at han sa det om seg selv. Å skrive, regissere, være klipper og produsere er ganske mye. Det er ikke mange av oss i Storbritannia lenger som skriver og regisserer sine egne ting. Jeg har aldri tenkt på auteur-teorien, det er en vanskelig en. Jeg vet at franskmennene er store på denne teorien.

Du har skrevet The Reckoning og The Lair med Charlotte Kirk som også spiller hovedrollen. Startet dere samarbeidet personlig eller profesjonelt?

– Det var en blanding av begge deler, det går liksom parallelt, men da vi først ble involvert begynte vi å lage ting sammen siden vi begge var kreative mennesker. I etterkant av Hellboy i 2018 skrev vi to manus. Det ene var et prosjekt som heter Duchess, en gangsterfilm.

Den har allerede blitt ferdiglaget?

– Jepp! Først skrev vi Dutchess, så skrev vi The Reckoning, deretter laget vi The Reckoning, så skrev vi The Lair, laget The Lair og i sommer laget vi endelig Duchess. Så nå har vi filmet alle tre manusene vi skrev sammen. Og vi har nettopp begynt å jobbe med et annet nå. I prosessen gjør jeg den fysiske skrivingen, vi skriver litt, så diskuterer vi, skriver ned notater og deretter skriver jeg litt mer. Så går vi tilbake og leser det på nytt, lager noen notater og slik blir det en interaktiv prosess.

– Hun elsker skrekkfilmer nå, men gjorde ikke det før vi ble sammen. Jeg begynte å vise henne ting som The Thing og Alien, som er favorittskrekkfilmene hennes nå, men hun kommer ikke fra noen skrekkbakgrunn. Hennes bakgrunn er dramaskole, greske skuespill og den slags, og hun bringer helt andre typer ideer til bordet enn det jeg gjør. Det fungerer ganske bra.

Hva annet kan du si om Duchess?

– Nok en ny retning, det er en gangsterfilm, en moderne, voldelig gangsterfilm.

I stil med Guy Ritchie?

– Litt kanskje, men samtidig annerledes. Det begynner i London og går videre til Kanariøyene. Det er litt mer internasjonalt enn de tidlige Guy Ritchie-filmene. Det handler om diamantsmugling og den opprinnelige inspirasjonen var å lage noe i tråd med en kvinnelig Scarface.

Har du fortsatt de samme favorittfilmene i dag som du hadde for 20 år siden?

– Ja. Jeg synes det er vanskelig å finne noe som treffer meg på samme måte, men jeg er eldre nå. Men av og til kommer det noe. Jeg blir ofte spurt om hva som er den skumleste filmen jeg har sett nylig. Den siste filmen som virkelig skremte meg er faktisk ikke så ny, det er Lake Mungo. Jeg ser dens verdi og synes det er en strålende film, en australsk film, den er sikkert 10 år gammel.

Skjer det noe med andre verdenskrig-prosjektet ditt Eagle´ s Nest?

– Det kommer til å koste rundt 25 millioner dollar å gjøre den bra, men ingen har tilbudt seg å ta denne regningen enda. Men jeg håper virkelig at med Duchess så kan jeg få innpass hos Netflix, så jeg krysser fingrene. Kanskje en avtale kan bli gjort der, det ville vært bra. Jeg er desperat etter å gjøre den en dag. Åpningssekvensen finner sted i Norge, det er jeg veldig fornøyd med,

Har det noe med tungtvannsaksjonen å gjøre?

– Ja.

Er det en klassisk oppdragsfilm bak fiendens linjer med helter ikledd fiendens uniformer?

– Det er en vri på det, fordi det er fiender i den og de er bak våre linjer. Det er som Die Hard møter Where Eagles Dare. Det meste er satt til et slott i Skottland fullt av nazister, og det er veldig løst basert på Rudolf Hess-historien.

For å utdype så var Hess en av Hitlers mest lojale menn. På egen hånd fløy han i 1941 til Storbritannia, angivelig for å få i stand en fredsavtale mellom England og Tyskland, men kjenner vi Marshall rett har han nok pønsket ut noe mer kreativt til denne historien.

– Jeg tror at noe forsvant etter at Saving Private Ryan ble lansert. Jeg elsker den filmen og jeg synes den er fantastisk, men det er en forestilling om at alle krigsfilmer nå må inneholde et budskap og filmer som Where Eagles Dare og dens like forsvant. Eller The Great Escape, ideen om at det også bare kunne være en herlig eventyrfilm. Ingen sier at den fremmer krig, det er bare en utmerket eventyrfilm.

Det fungerte for Inglorious Basterds!

– Ja, ikke sant. Det var et friskt pust. Den tok det bare litt langt der den drepte Hitler til slutt, men jeg går ikke så langt og inn i komediens landskap. Det er bare eventyr og action. Nazistene er onde skurker og vi liker å se dem bli drept brutalt, hva er vel bedre enn det? Det er som om Indiana Jones møter James Bond møter Die Hard i én ting.

Med de dårlig opplevelse av Hellboy, har du noen aversjoner om å gå tilbake til Hollywood?

– Ikke så lenge de inviterer meg og det er på mine premisser, basert på et av manusene mine. Doomsday var en Hollywood-opplevelse. Den ble finansiert av Universal, men det var mitt prosjekt. Jeg fikk reise til Sør-Afrika og lage filmen jeg ville lage. Når jeg ser tilbake på det nå er jeg overrasket over at vi faktisk fikk filmet det, det er så latterlig. Den har egentlig ikke et stort stjernenavn i seg.  Det var ikke et massivt budsjett for dem, den kostet 28 millioner dollar, og etter dagens standarder er dette en lavbudsjettfilm for dem, men vi fikk den til å se ut som om det var 60 til 90 millioner. Så jeg synes det er spesielt på den måten. Det avhenger av omstendighetene, om jeg kan lage en slags Hollywood-film i Storbritannia med amerikanske penger, flott, det beste fra begge verdener. Jeg ville likt å lage noe for Netflix, jeg ville likt å lage Eagle´s Nest for Netflix, Amazon eller Apple eller den som vil betale for det.

Skrekkfilm-studioet Blumhouse er kjent for sine mange filmer laget for under 5 millioner dollar. Marshall forteller at han faktisk skrev et manus til en Blumhouse-produksjon på lavt budsjett, men den har fortsatt ikke materialisert seg.

– Jeg har alltid slitt med å skrive lavbudsjettfilmer. The Lair var ment å være en film med et veldig lavt budsjett, og så ekspanderte den til Afghanistan, soldater, russiske bunkere, monstre og endte opp med å koste 4,5 millioner dollar, så Jeg er forferdelig til å skrive lavbudsjett-ting.

Neil Marshall måtte deretter gjøre seg klar for å ta imot horder med sine trofaste tilhengere som ønsket å få plakater og andre effekter signert. Den norske distributøren av The Lair uttaler at det ikke planlegges noen kinolansering av filmen, men at den nok kommer på fysisk format og strømming etter hvert.