– Jeg ville lage en film om både de vakre og hjerteskjærende sidene ved vennskap, sier Lukas Dhont. I Close skildrer den belgiske regissøren to trettenårige gutters nære vennskap, og konsekvensene av at de beveger seg fra hverandre.

(CANNES) Belgiske Lukas Dhont spillefilmdebuterte i 2018 med Girl, som hadde premiere i Un Certain Regard-programmet på filmfestivalen i Cannes, der den vant Caméra d’Or som gis til beste debutfilm og LGBT-prisen Queer Palm.

I år var den unge regissøren og manusforfatteren tilbake i Cannes med sin etterlengtede andrefilm Close. Denne gangen var han valgt ut til hovedkonkurransen, og ble belønnet med festivalens Grand Prix, som filmen delte med Claire Denis’ Stars at Noon. Denne uka ble det i tillegg kjent at Close er på kortlisten for Oscar-nominasjonene til beste internasjonale film, der den lenge har vært en av forhåndsfavorittene.

– Med Girl var det veldig mye som skjedde for første gang. Det var første gang jeg lagde spillefilm, første gang jeg deltok med film på festivalen, første gang jeg opplevde mottakelsen av en film. Mye ble gjort på intuisjon, også da vi lagde filmen, og vi visste ikke hva vi kunne forvente oss. Etter premieren i Cannes reiste jeg mye rundt med filmen, men halvannet år senere var den perioden over. Jeg satt og stirret på et blankt ark og tenkte hva nå, sier Dhont når Cinema møter ham sammen med en gruppe journalister på nettopp filmfestivalen i Cannes, dagen før prisene skulle deles ut.

– Jeg dro tilbake til det lille stedet i Belgia jeg kommer fra, og på ren intuisjon oppsøkte jeg den gamle barneskolen min.

– Jeg mottok noen manus som jeg ikke ønsket å regissere. Når man lager sin første film og dessuten har skrevet manuset selv, kommer det fra et sted dypt inne i deg. Jeg trengte å finne noe jeg brant like sterkt for, noe som kjentes ærlig og sannferdig for meg, fortsetter han.

– Jeg dro tilbake til det lille stedet i Belgia jeg kommer fra, og på ren intuisjon oppsøkte jeg den gamle barneskolen min. Jeg følte at jeg måtte få kontakt med noe som var mye nærmere kjernen av meg selv enn alt jeg hadde opplevd i forbindelse med den første filmen. Og da begynte jeg å skrive på det som ble Close. Det var starten på tre og et halvt flotte år med å lage denne filmen, fram til jeg satt med etterarbeid i Amsterdam og fikk en telefon om at den var valgt ut til hovedkonkurransen i Cannes – som var en ubeskrivelig følelse.

Sår og personlig vennskapsskildring

Close er en intim, sår og gripende skildring av det nære vennskapet mellom de to trettenåringene Léo og Remi, og de dramatiske konsekvensene av at de dras fra hverandre når de begynner på ungdomsskolen.

Når det gjelder filmens tema, var du først og fremst interessert i å utforske hvordan en ung gutt må bearbeide noe svært vanskelig?

– Det var en del av det, men neppe det viktigste. For min del startet det med et ønske om å snakke om vennskap. Under pandemien var mange av oss veldig distansert fra hverandre, og det fikk meg til å innse hvor viktig nærhet med folkene rundt oss og vennskap er. Og det er ikke noe jeg selv alltid har verdsatt like mye. Da jeg var ung, følte jeg ikke egentlig noen tilhørighet hos verken gruppen av jenter eller gutter. Jeg holdt tilbake når noen forsøkte å komme nær meg, fordi jeg prøvde å finne ut av ting og hadde problemer med vennskap, svarer regissøren.

I Close viser Dhont igjen en usedvanlig evne til å få sterke prestasjoner ut av unge skuespillere.

– Så leste jeg om forskningen til den amerikanske psykologen Niobe Way, som har fulgt mer enn 100 gutter i alderen fra 13 til 18, sier han med referanse til Ways bok «Deep Secrets: Boys’ Friendships and the Crisis of Connection».

– Hun stilte dem de samme spørsmålene om vennskap da de var 13, 15 og 18. Da de var 13, snakket de om vennene sine på en veldig kjærlig måte, og om hvordan de deler hemmeligheter og følelser uten å være redd for intimitet. Da hun intervjuet dem igjen som 15- og 18-åringer, ser hun en tendens til at de distanserer seg fra snakk om følelser, og i større grad vektlegger uavhengighet fra hverandre. Det rørte meg, fordi jeg tror det sier noe om hvilket rom vi gir gutter og menn når det gjelder intimitet, eller ikke gir dem.

For Dhont innebar dette at noe som i utgangspunktet var svært personlig for ham, også opplevdes som universelt.

– Jeg tror vi alle har hatt betydningsfulle vennskap i livet, og kan relatere oss til å miste vennskap, enten det skyldes oss selv eller omstendigheter. Og at det kan føre til en hjertesorg – som ikke bearbeides like mye når det gjelder vennskap som med romantiske forhold. Så jeg ønsket å lage en film om både de vakre og hjerteskjærende sidene ved vennskap, sier han.

– I tillegg ville jeg vise noen bilder man ikke er vant til å se, av gutter som er sårbare sammen. Samtidig var aspektet med sorg noe jeg hadde personlige erfaringer med, og ønsket å uttrykke fra et barns perspektiv, som også var noe jeg ikke følte jeg hadde sett så mye av.

– Jeg ville vise noen bilder man ikke er vant til å se, av gutter som er sårbare sammen.

Åpner for flere perspektiver

Nære vennskap mellom gutter var ikke desto mindre tema i flere filmer i hovedkonkurransen på årets Cannes-festival, som James Grays Armageddon Time og De åtte fjellene av Felix van Groeningen og Charlotte Vandermeersch.

– Jeg så et intervju med regissør Julia Ducournau, som sa at da hun deltok i Cannes med Raw, regnet hun med at den ville være festivalens eneste film om kannibalisme – og så viste det seg å være fem av dem. Jeg kjenner meg igjen i den følelsen, og tenker at det er et tegn i tiden at flere filmer omhandler slike vennskap. Og at det er en større åpenhet for å snakke om dette.

Eden Dambrine i rollen som Léo.

Selv om du sier at du ønsket å utforske vennskap og hvordan gutter i mindre grad uttrykker følelser etter hvert som de blir eldre, kan man også lese filmen som en LGBT-fortelling. Synes du det er greit, eller var det overhodet ikke din intensjon?

– Det vakre med film, er at jeg skaper noe som jeg føler dypt for og prøver å utforme på den best mulige måten – men fra det øyeblikket filmen er vist, er den ikke lenger min. Da overtar perspektivene til tilskuerne. Enhver lesning av filmen er ok for meg. Vennskap, maskulinitet, brutaliteten i gruppekonformitet, å føle seg annerledes – alt dette er både skeive og streite temaer. Så ja, man kan lese den i et skeivt perspektiv.

 – Men filmen omhandler homofobi, ikke sant?

 Jo, men det angår også heteroseksuelle. Vi må alle forholde oss til misogyni, homofobi og transfobi. Disse temaene overskrider det å være skeiv. Men det er selvfølgelig en film laget av meg, og jeg ser etter stedene der det personlige møter det universelle. Så den inneholder begge deler, sier Dhont, som selv er homofil.

Den nødvendige kjemien

I Close viser Dhont igjen en usedvanlig evne til å få sterke prestasjoner ut av unge skuespillere. Regissøren bekrefter at filmen var helt avhengig av den rette kjemien mellom de to guttene som skulle spille hovedrollene, som endte med å bli Eden Dambrine og Gustav de Waele. Og siden valget av skuespillere er så essensielt, brukte han lang tid på castingprosessen.

 – Jeg hadde flaks da jeg fant Eden, som spiller Léo. Jeg hadde bare så vidt begynt på manuset da jeg satt på et tog og så denne gutten som snakket med vennene sine i samme vogn. Jeg syntes han var et helt utrolig, ungt menneske. Jeg gikk bort til ham og sa at om han var interessert, håpet jeg at han ville komme på casting om et års tid, når vi var kommet til den fasen. Det gjorde han, og vi hadde mange unge inne, forteller han.

– Vi hadde ikke en vanlig castingprosess, der man kaller inn en rekke kandidater etter hverandre som prøver seg på en 20 minutter lang scene. Isteden var vi sammen med de unge i flere dager, og mye av tiden lot vi dem leke og gjøre hva de ville. På den måten kunne vi observere dem i en gruppe, som sier mye om hvem de er – og se hvem som ble trukket mot hvem. Gustav og Eden var nærmest magnetisk dratt mot hverandre fra første dag, og jeg følte at de hadde den kjemien som gjorde det mulig å lage en film som dette. Deretter tilbrakte vi mye tid sammen med å forberede filminnspillingen.

I hvor stor grad tror du de unge skuespillerne forstod hva filmen handler om?

– Jeg tror at barn, og definitivt disse to, har en stor forståelse av verden og seg selv. Det var også viktig for meg å finne to trettenåringer jeg kunne snakke åpent med, og som var i stand til å gjøre en 30 dagers innspilling sammen med oss. På den annen side er det en del temaer som behandles i filmen, men som de ikke behøver å spille ut. En av intensjonene mine med filmen var da også å finne en varsom måte å snakke om brutale ting, så det er ikke alt som vises direkte. I tillegg leste de manuset uten dialogen. Jeg var opptatt av at de skulle vite hva filmen handlet om, samtidig som det er utrolig hva unge mennesker kan tilføre, fordi de har så rik fantasi, svarer filmskaperen.

– Det er en scene i starten av filmen hvor de ligger i senga, og Léó forteller Remi en historie om en andunge som møter en øgle. Det ville jeg aldri ha skrevet eller tenkt på selv. Skuespiller Eden foreslo at han skulle fortelle historien, og da han gjorde det, slo det meg at han oppsummerer så mye av filmen i den fortellingen, utdyper han.

– Unge mennesker opplever mange store følelser for aller første gang. De vet mye om temaer som vennskap, sorg og ansvar, og det er spennende å snakke med dem om det.

Hva vil du si er de vesentligste forskjellene mellom å arbeide med slike unge skuespillere og profesjonelle, voksne skuespillere, ut fra din tilnærming?

– Det er svært forskjellig. Voksne, profesjonelle skuespillere har mye teknikk og et ønske om å bruke den teknikken. Det krever en helt annen tilnærming, en annen form for veiledning. Med voksne skuespillere kan jeg dessuten av og til gå inn på psykologi, noe jeg aldri gjør med unge skuespillere, sier Dhont.

– Men jeg prøver alltid å finne den hårfine grensen for skuespillerprestasjoner, der maskene faller. Unge skuespillere bidrar mye til det, fordi de kan overraske de voksne skuespillerne, og vice versa. Og overraskelser er alltid veldig kraftfullt, avslutter han.

Close har norsk kinopremiere 25. desember.

Delta i diskusjonen