Cinema har møtt de to hovedrolleinnehaverne Kayije Kagame og Guslagie Malanda fra Venezia-prisvinneren Saint Omer, som er basert på en virkelig rettssak der en fransk-senegalesisk kvinne stod tiltalt for å ha drept sin femten måneder gamle datter.

(PARIS) Saint Omer er intet typisk rettsalsdrama, selv om mye av handlingen gjengir en rettssak som regissøren selv fulgte fra tilhørerbenken. Alice Diop har da også gjort seg bemerket som dokumentarfilmskaper før hun nå har regissert sin første spillefilm, som vant den nest gjeveste prisen, Sølvløven Grand Jury Prize, på filmfestivalen i Venezia i september.

I Saint Omer tar Diop altså utgangspunkt i en virkelig hendelse, da den fransk-senegalesiske kvinnen Fabienne Kabou stod tiltalt for å drepe sin femten måneder gamle datter, som hun hadde født i hemmelighet, ved å legge henne på en strand for å bli tatt av det stigende tidevannet. Kabou erkjente forholdet, men nektet straffeskyld og hevdet at onde makter og heksekraft hadde påvirket henne til å begå handlingen.

Utenforskap og rasisme

Spillefilmens hovedkarakter er forfatteren og universitetsprofessoren Rama, som følger rettssaken i byen med samme navn som filmen med tanke på å skrive en bok – og som etter hvert føler en viss identifikasjon med den tiltalte kvinnen, som i filmen heter Laurence Coly. Saint Omer handler heller ikke utelukkende om selve forbrytelsen, men kanskje vel så mye om utenforskap og rasisme i dagens Frankrike.

Til tross for at filmskaper Diop fulgte den faktiske rettssaken på samme måte som Rama i filmen, og i likhet med hovedkarakteren var gravid på dette tidspunktet, synes skuespiller Kayije Kagame det er vanskelig å slå fast at hennes rollefigur representerer regissøren selv.

– Jeg vil si både ja og nei. Da Alice tilbød meg rollen, sa hun at Rama ikke er henne. Det ga meg muligheten til å åpne opp for en mer fiksjonell karakter og gjøre det mer universelt, sier Kagame når Cinema møter henne og medskuespiller Guslagie Malanda sammen med en liten gruppe journalister i Paris.

Følelser framfor forståelse

Saint Omer er preget av en åpen og til dels undrende tilnærming til en forbrytelse det knapt er mulig å forstå, begått av en person som åpenbart led av vrangforestillinger. Spørsmålene den tragiske hendelsen reiser, synes å være vel så viktige som eventuelt å gi svar. Men var det nødvendig for Malanda å forstå motivasjonene hennes da hun skulle portrettere den tiltalte kvinnen i filmen?

– Det er et interessant spørsmål, for jeg var ikke egentlig i en posisjon til å forstå eller dømme henne. Jeg måtte legemliggjøre henne og ensomheten hennes, hun er et menneske som føler seg fortapt. For meg dreide det seg mer om følelsene hennes. Jeg kan fortsatt ikke forstå henne og hvorfor hun gjorde det. Men hvem forstår egentlig seg selv fullt ut, sier Malanda, som altså spiller Laurence Coly.

– Hun sier også på et tidspunkt i filmen at hun ikke forstår seg selv, og at hun selv har spørsmål i denne rettssaken. Tror du hun fikk svarene hun ønsket da prosessen var over?

– Jeg tror hun nådde en form for lettelse. Det er veldig intenst å stå tiltalt i en rettssak, noe jeg selv erfarte da jeg spilte Laurence Coly, også fordi dette ble filmet kronologisk. Jeg kjente på en lettelse da rettssaken var over, og tror både karakteren min og virkelighetens Fabienne Kabou følte det samme – noe jeg tror gjelder mange tiltalte etter påkjenningen av å skulle dømmes på den måten, svarer Malanda.

Ulike perspektiver

Filmen følger forfatteren Rama også utenfor rettssalen, og hvordan hun preges stadig sterkere av det hun bevitner fra tilhørerbenken og slektskapet hun kjenner med den tiltalte.

– Rama representerer til en viss grad publikums perspektiv, siden hun ser det utenfra. Hun har sitt ståsted som forfatter, og hun har selv konfliktfylte følelser knyttet til det å skulle bli mor. Samt noen problemer i forholdet til sin egen mor som hun nok ikke har konfrontert, og som kommer fram i møte med dette. Jeg opplever at filmen vekker ulike følelser hos publikum ut fra deres egne liv og erfaringer. Gjennom Rama får man en mer emosjonell og intim innfallsvinkel enn den kjøligere vurderingen i rettssaken, sier Kagame om rollefiguren sin.

– Denne tragedien er også en historie om kvinners utfordringer i dag – og om samhold mellom kvinner?

– Ja, jeg opplever at vi er i en tid hvor kvinner ikke lenger ber om tillatelse til å fortelle sine historier. Regissør Alice Diop kan også sies å være del av en linje med kvinnelige kunstnere opp gjennom historien som tar ordet på den måten. Ikke bare med sine egne fortellinger, men også om andre kvinner, sier Malanda.

Ordrett fra den virkelige rettssaken

I scenene fra rettssalen benytter filmen seg av transkriberinger fra den faktiske straffesaken.

– Alt jeg sier fra tiltalebenken er hentet ordrett fra hva hun forklarte i virkeligheten, bekrefter Malanda.

Skuespilleren ønsket imidlertid ikke å se eventuelle tilgjengelige videoopptak fra rettergangen eller å oppsøke den virkelige Kabou.

– Jeg ønsket ikke å se noe materiale fra virkeligheten. Heller ikke å møte Fabienne Kabou, advokaten hennes eller andre med tilknytning til henne eller til saken. For meg ville det blitt en feil måte å gå inn i rollen på. Materialet mitt var kun hennes vitnemål, ordene var det virkelige for min del. Jeg møtte henne gjennom det dokumentariske materialet som var bygget inn i manuset til Alice Diops film, avslutter Malanda.