– Vold mot kvinner kommer dessverre ikke til å forsvinne med det første, sier regissør Christian Carion. Hans premiereaktuelle spillefilm Paris i mitt hjerte forteller en hjertevarm historie, men tar samtidig opp dyster tematikk.

(PARIS) – Jeg ble veldig rørt da jeg leste manuset, og ringte manusforfatteren og sa at jeg ville lage filmen, sier Christian Carion.

Cinema møter den franske regissøren sammen med et par andre journalister passende nok i Paris for å snakke om hans norgesaktuelle nye spillefilm Paris i mitt hjerte (Une belle course).

Filmen skildrer det uventede vennskapet som oppstår mellom den frustrerte og desillusjonerte middelaldrende drosjesjåføren Charles og den over nitti år gamle Madeleine Keller i løpet av taxituren til pleiehjemmet hun skal flytte inn i. Turen dit fra hennes tidligere bolig strekker i utgangspunktet til den andre siden av den franske hovedstaden, men blir enda lenger av at hun insisterer på at de i tillegg oppsøker ulike steder som har betydd noe for henne gjennom livet. Og med det blir både vi og Charles fortalt Madeleines usedvanlige og høyst dramatiske livshistorie.

Personlig og universelt

Manuset, som opprinnelig var skrevet av Cyril Gely, føltes personlig for Carion fordi han to år tidligere hadde mistet sin egen mor. Av samme grunn ønsket han også å involvere seg som manusforfatter i nye omskrivninger.

– Mange personlige aspekter dukket opp da jeg leste. Men jeg var redd for å lage en film for meg selv – jeg vil heller lage noe gjennom meg selv, som oppleves universelt for publikum. Jeg oppdaget i grunn at det å snakke om min sorg kan være den beste måten å snakke om sorg alle kan føle, sier filmskaperen, som tidligere blant annet har regissert En svale gjør en sommer (2001), En dag uten krig (2005), Flukten mot frihet (2015) og Abducted (originaltittel My Son) (2021).

Carion forteller at rollen som Madeleine var skrevet for skuespilleren Line Renaud, mens det var hans ønske at Dany Boon skulle spille taxisjåføren Charles.

– Det passet perfekt for ham, fordi han hadde hatt suksess i Frankrike med flere komedier og mente det var på tide å spille en annen type rolle. I tillegg sa han at han er veldig glad i Line Renaud, og var overbevist om at noe emosjonelt og intenst ville oppstå fordi de hadde kjent hverandre i mange år. Jeg ble veldig overrasket og glad da jeg så hvordan de spilte sammen.

På spørsmål om han gjorde tester i forkant med de to for å forsikre seg om at kjemien stemte, er svaret et klart og tydelig nei.

– Jeg gjør aldri slike tester. Nøkkelen er å ha de rette skuespillerne. Om du er sikker på det, kan du lage filmen. Selvfølgelig må man gi instruksjon underveis, men etter mitt syn har du alt du behøver når du har funnet riktige mennesker til rollene.

Hovedrolleinnehaver med høy alder

Skuespiller Line Renaud er født i 1928, og har hatt filmroller helt fra begynnelsen på femtitallet.

Hvordan var det å jobbe med en så erfaren skuespiller – som også har nådd en svært høy alder?

– Line Renaud var 93 år da vi filmet – noe filmproduksjonens forsikringsselskap ikke var særlig begeistret for! Det skapte også bekymring for dem at vi spilte inn filmen under pandemien. Jeg sa at jeg var overbevist om at hun ville få energi og livslyst av å spille inn filmen istedenfor å sitte hjemme. Så det er snarere forsikringsselskapet som burde betalt meg, sier regissøren spøkefullt.

Han røper imidlertid at taxiscenene ble filmet i studio – noe man ikke nødvendigvis tror når man ser filmen.

– Det hadde vært et mareritt å faktisk kjøre rundt i Paris mens vi spilte inn disse scenene. Isteden brukte vi to måneder i forkant på å filme rundt i byen på ulike tider av døgnet, og så projiserte vi det i 4K-oppløsning på åtte ganger tre meter store lerreter i bakgrunnen, mens bilen vi filmet i stod stille, forklarer han.

I tillegg tilrettela de innspillingen slik at Renaud kun behøvde å være tilstede på ettermiddagene. Filmen inneholder også en rekke tilbakeblikk til rollefiguren Madeleines liv, der hun i yngre utgave spilles av Alice Isaaz, og disse ble filmet i de første halvdelene av innspillingsdagene.

– På formiddagene spilte vi inn flashback-scenene med de unge skuespillerne. Etter det møtte Line Renaud opp, uthvilt og klar. Da tok vi gjerne en øl, som er vanlig for oss siden vi begge er fra Nord-Frankrike. Det var en sann fornøyelse å arbeide og fortelle denne historien med henne – og la følelsene komme, sier Carion, som understreker at han anser følelser for å være det viktigste elementet i film.

Projiserer følelser

For regissøren var det en spennende utfordring at så mange av scenene i filmen utspiller seg i det avgrensede rommet som drosjen utgjør.

– Man må tenke grundig gjennom hvordan man skal filme inne i bilen. Selv om man også kan bruke to kameraer, var det ofte effektfullt å kun filme bakhodet til Dany Boon mens han hører henne fortelle om alt hun har opplevd. Og på grunn av det hun sier, blir bakhodet hans fullt av følelser. Film kan av og til være veldig enkelt, hvor det er vi som tilskuere som projiserer følelsene over på en man bare ser bakfra. Dette er for meg filmens kraft, sier Carion entusiastisk.

– Jeg bestemte meg for at scenene i bilen ikke skulle være altfor sofistikert utført, og heller fokusere på de to menneskene. I tilbakeblikkene var jeg mer fri til å plassere kamera hvor jeg ville, og i denne delen av filmen hadde jeg Hitchcock-filmer i tankene for tilnærmingen. Vi hørte faktisk på musikken fra Psycho under noen av opptakene!

Mørk og hjertevarmende

Paris i mitt hjerte kan framstå som en hjertevarmende film, og det er ikke nødvendigvis feil. Etter hvert som vi blir kjent med Madeleines forhistorie tar den imidlertid opp flere alvorlige temaer, ikke minst partnervold mot kvinner.

Hvordan jobbet du med balansen mellom mørke og hjertevarmende aspekter? Ønsket du å på et vis forføre publikum inn i de alvorligere temaene?

 – Jeg husker Line Renaud sa at vi forteller en mørk historie, men vi må gjøre det med et smil. Da ble jeg veldig begeistret, fordi det var nøyaktig hva jeg mente at var filmens sjel. Karakteren hennes har en mørk fortid, men hun føler seg yngre når hun smiler. Og når hun er sint, føler hun seg gammel.

En sentral del av denne fortiden omfatter også en høyst offentlig rettssak der Madeleine står på tiltalebenken.

– Madeleine er virkelig alene i situasjonen hun har havnet i, for eksempel er det bare menn i juryen. Dette foregår jo på femtitallet, men vold mot kvinner er åpenbart fortsatt et utbredt problem. Nå som vi omsider fører oversikt, ser vi at stadig flere kvinner dør på grunn av vold hvert år, sier Carion.

– Det er et tabu – hvilket kommer til å endre seg. Men vold mot kvinner har foregått til alle tider, og kommer dessverre heller ikke til å forsvinne med det aller første, avslutter han.

Paris i mitt hjerte har norsk kinopremiere 1. september.