Johnny Bjørnulf var en pionér. På 1950-tallet bidro han til å øke filminteressen hos barn og voksne. Hans nysgjerrighet og kreativitet skapte store overskrifter i innenlandske og utenlandske aviser.

 Et spørsmål om å vise Johnny Bjørnulfs tredimensjonale (3D) filmer på dokumentarfilm-festivalen Nordic/Docs i Fredrikstad vekket en nysgjerrighet for å finne ut mer om hans aktive liv innen media og film. Han etterlot seg en stor utklippsbok med avisartikler og bilder som inneholdt spennende filmhistorie, og som denne artikkelen bygger på.

Johnny Bjørnulf Hansen ble født i 1916, og i mars 1945 overtok han fotoforretningen i Storgaten 10 i Fredrikstad etter sin far, fotograf Fred (Hans Fredrik) Hansen. Bjørnulf var hans fornavn og han byttet navnet på butikken til Bjørnulf Foto. Sammen med sin ektefelle Randi Bjørnulf, født Sandersen (1919–2011) drev han de neste årene fram firmaet til en moderne bedrift med atelier, svart/hvitt- og fargelaboratoriet. På det meste var det 30 ansatte.

Hans far Fred  hadde jobbet i en fotoforretning i Chicago i USA i 1904. Ved siden av å lære fotofaget, lærte Fred også å behandle amatørbilder. Den gang var det uvanlig, da fagfotografene ville fotografere selv. Fred reiste tilbake til Norge og startet egen fotoforretning i Sandefjord i 1910. Han var en av de første i landet som fremkalte og kopierte amatør-fotografenes filmer. Da Johnny Bjørnulf var 11 år flyttet de til Fredrikstad, hvor Fred kjøpte Stages fotoforretning.

I 1936 dro Johnny Bjørnulf til Berlin for å studere. Det ble Agfa-skole og fotostudier. Agfa var langt foran de fleste av sine konkurrenter og kunne i 1938 lansere fargepapir og 16 mm fargefilm, samtidig som de utviklet kameraer til forbrukermarkedet (Pihl, Roger 2021). Etter studiene avtjente han militærtjenesten, og i 1940 deltok han i kamper mot tyskerne ved Fossum bro.

Levde farlig

«Den tyske overkommando meldte i dag at alle de kjempende tyske styrker har overgitt seg uten vilkår.»

Slik lyder et av Johnny Bjørnulfs opptak fra 7. mai 1945. Ved hjelp av en selvlaget radio som han koblet til en selvlaget grammofon, gjorde han autentiske opptak fra norgeshistoriens største jubelfest. Allerede i 1935 hadde han bygget sin første sender og mottaker. I krigsårene

gjorde han opptak på grammofonplater fra norske sendinger på BBC med taler av kong Haakon og statsminister Nygaardsvold. Han hadde sender og mottaker skjult i en vedkasse i kjelleren, selv om du kunne dømmes til døden hvis du ble tatt med et radioapparat. Han hadde rundt 80 plater med opptak. I 1944 gjorde han opptak av bombingen i Fredrikstad med egne kommentarer. Denne og flere andre plater fra fredsdagene i 1945 ga han til Fredrikstad Museum i 1980 sammen med radioen som han brukte. Her finnes BBCs reportasje fra frigjøringstimene i Europas hovedsteder. Opptakene var unike, da dette var før båndopptakernes tidsalder. Han gjemte de illegale platene i farens fotoarkiv sammen med 60 000 glassplater. I 1980 ble de presentert på NRK TV i programmet Norge Rundt.

Hylte av latter

Bjørnulf var en kreativ sjel, og allerede året etter han overtok firmaet kom hans interesse for film byen til gode. Før jul viste han filmer for barn inne i sin forretning. Det samme gjorde han i 1947, og i 1948 viste han film utenfor butikken. På grunn av stor tilstrømming av folk flyttet han framvisningen opp på taket med et kjempestort filmlerret. Hver jul fra 1949 til 1962 viste han filmer fra taket på forretningen. Det kunne være opp mot 5 000 barn og voksne som fylte gaten. De hylte av latter til Chaplin eller Abbot og Castello (Bjørnulf, R 2019).

Bjørnulf Kino AS

I 1945 filmet Bjørnulf de spesielle fredsdagene og med 17. mai som et høydepunkt. Hans store interesse for film førte til etableringen av Bjørnulf Kino AS i 1949. Formålet var å drive filmutleie og filmopptak. Senere etablerte han et eget kontor i Oslo. Han ble som nevnt døpt Bjørnulf til fornavn. Etter at han kalte forretningen for Bjørnulf Foto, tok det 20 år med søknader før departementet godkjente at han og familien fikk bytte etternavn fra Hansen til Bjørnulf. Flere kommuner, bedrifter og frivillige organisasjoner benyttet seg av Bjørnulf som filmfotograf. Han produserte 16 mm svart/hvitt-filmer. I 1952 skapte han sensasjon da han fotograferte for Aftenposten ved vinter-OL i Holmenkollen. Ved hjelp av et Polaroid-kamera fremkalte han bilder på ett minutt og sendte de på telefoto til avisen. Bildene sto på trykk i Olympiaposten en time etter at han tok dem, og avisen ble solgt til publikum i Holmenkollen.

Tidlig ute med norsk fargefilm

Bjørnulf regisserte og filmet en helaften fargefilm for kino, hvor også ektefellen Randi bidro. «Med Julius til Capri» var en dokumentarfilm med premiere i 1951 (Nasjonalbiblioteket 2023). Julius var navnet på en campingvogn og filmen skildret en biltur som startet i Fredrikstad med mange flotte naturopplevelser. 11 000 kilometer ble tilbakelagt gjennom mange land sydover til den italienske øya Capri, og hjem igjen til Norge. Tegneren Audun Hetland (1920–1998) illustrerte humoristiske innslag mens filmkamera gikk. Bjørnulf skrev manus sammen med journalist Reidar Lunde (1911–1982). Sistnevntes kommentarer krydret også filmen. Den ble populær og distribuert for kino av Kinografen film.

 

Liv og røre med tredimensjonale filmer

Som den første i Norge gjorde Bjørnulf opptak og viste 3D-film i 1952. Han hadde deltatt på fotomesse, den kjente Photokina-messen i Køln i Tyskland, hvor han fikk kjøpt det spesielle kamerautstyret. 3D-film ga tilskuerne romopplevelse, det vil si følelse av dybde, og de måtte utstyres med spesielle briller som de fikk utlånt. Filmene skapte liv og røre når publikum for eksempel følte at vannslanger spylte dem.

I 1952 hadde Aftenposten overskriften «For første gang», og skrev at det var den første fremvisning av 3D-film i Oslo. Videre skrev de :

«Man kan trygt si at interessen for Aftenpostens demonstrasjon av tredimensjonal film overtraff selv de dristigste forventninger. Det var køer utenfor A-sentralene lørdag morgen da de ca. 300 billettene som stod til disposisjon, ble utdelt, og det var mange hundre som i løpet av gårsdagen forgjeves forsøkte å komme inn på de fem forestillingene vi hadde arrangert i restaurant Cecil. Publikum var også meget begeistret for dette første møte med fremtidens film og applauderte livlig ved en rekke av de 16 mm-opptak som fotograf Johnny Bjørnulf hadde gjort i Oslo, Fredrikstad og København. Særlig stor begeistring var det for de bilder hvor baller «ble kastet ut mot publikum», hvor fiskestangen og sluken «havnet midt i salen» og hvor man fra sin plass i salen kunne «plukke fristende fine epler».

Journalist Reidar Lunde orienterte om 3D-film ute og hjemme. Han fortalte at snart skulle Oslo Kinematografer åpne den første kino med 3D-film i Oslo. Filmene ble vist på en rekke kinolokaler rundt om i landet. 5. januar 1953 hadde Aftenposten denne overskriften: «Fire helt fulle hus til tredimensjonal film i Fredrikstad.» I februar 1953 finner vi følgende avisoverskrift: «De tredimensjonale filmene gjorde lykke i Porsgrunn.» De skrev at filmfotograf Bjørnulf har fått fram mye av det som fremhever den tredje dimensjonen.

Bjørnulf festet også et tredimensjonalt kamera på brystet til hopperen Dag Berggrav i Holmenkollbakken i 1953. En av avisoverskriftene lød: «Holmenkollrennet i tredimensjonale farvefilm-opptak». I mai samme år laget Bjørnulf en 3D-film fra bryllupet til Prinsesse Ragnhild og Erling Lorentzen. De kongelige ba om å få se opptakene, og da viste han dem for hele kongefamilien på Skaugum. Kong Haakon uttalte: «Det var skam sjow at se hele dimensjonene.» Filmen ble senere solgt til et TV-selskap i Hollywood.

 

3D reisefilm i farger

I mai og juni 1953 produserte Bjørnulf en 3D reisefilm i farger for SAS, som het «Trillingene, tre land – tre dimensjoner». Filmen var en reklamefilm med vekt på det typiske ved de tre nordiske landene. Publikum fikk se det hektiske livet i Sveriges hovedstad, en rundtur i det smilende og gjestfrie Danmark og så Norge med sine fjell og barske natur. Den ble tatt opp i 16 mm og vist i alle tre land. Den ble også vist i London.

Nordlandsposten hadde denne overskriften 31. mai 1954: «Farvefilmen fra Saltstraumen, Lofoten og Vestfjorden». De skrev at filmen har vært vist en rekke steder i landet, og den har overalt fått god kritikk. Den ble omtalt som en god reklamefilm for turistlivet, og til og med midnattssolen var med. Seilerlivet på Hankø med duvende seil, tusener av tilskuere på svabergene, Kongen og kronprinsfamilien var selvsagt også med.

Aftenposten skrev at en ting var ganske opplagt, det kreves en ny teknikk av fotografene for å kunne dra nytte av den tredje dimensjonen i bildet. En helt ny idéverden, en helt ny

planlegging av hvert enkelt opptak må til. Først da blir bildet så levende og ekte som det kan bli med 3D-film. Manuskript og kommentarer var av forfatter og pressesjef i SAS, Odd Medbøe (1914–1989). I februar 1953 kunne vi lese i Aftenposten at interessen for 3D-film fikk et utrolig omfang i USA, hvor leveringstiden for briller var 8–10 måneder. Den fabrikken som leverte polaroidglassene hadde bestillinger inne på 150 millioner briller.

Juster ble ikke tredimensjonal

Da Bjørnulf hadde startet med 3D-filmer, møtte han Leif Juster (1910–1995) i januar 1953. Han ønsket å gjøre en 3D spillefilm med Juster, som allerede var en kjent skuespiller og teaterdirektør. I samarbeid med Carl Max Aaeng i Triangel film gjorde Bjørnulf et opptak på revyteatret Edderkoppen i februar samme år. Filmen «På fisketur», der Juster kom i kamp med en torsk skulle være en demonstrasjonsfilm. I filmen rettet han fiskestangen mot publikum i salen, som slo seg for ansiktet for ikke å bli truffet. Juster skulle bli den første norske skuespilleren som var engasjert i 3D-film. Kontrakt ble skrevet, men Bjørnulf undertegnet aldri kontrakten. Etter en del forhandlinger la Bjørnulf filmplanene på hyllen.

Leif Juster stevnet Bjørnulf for retten året etter og ville ha 30 000 kroner i erstatning for kontraktsbrudd. Bjørnulf hadde vist prøvefilmen som en del av forsøkene med 3D-film, men mente at den ikke kunne brukes, da Juster bannet for mye! Avisene skrev mye om saken. Juster fikk 2 600 kroner i erstatning, og begge måtte betale sine saksomkostninger.

 

Operasjon Måneskygge

Astronomer over hele verden så fram til den totale solformørkelsen 30. juni 1954, hvor måneskyggen skulle bevege seg over jorda i en fart på ca. 800 meter pr. sekund. Avisene skrev at professor Max Waldmeier (1912–2000) engasjerte filmfotografen Johnny Bjørnulf til å filme og fotografere solformørkelsen. Dette var første gang i fotografiens historie. Waldmeier var astronom og leder av ETH-Observatoriet ved den tekniske høgskolen i Zürich i Sveits. Han samarbeidet med en ivrig amatørastronom, den da 85-årige Knud Georg Meldahl (1869-1958) som tidligere var direktør for Fredrikstad mekaniske verksted (FMV). Gjennom kontakten med Meldahl og Bjørnulf fikk Waldmeier ideen om å filme og fotografere solformørkelsen fra et fly for å komme over skylaget.

De henvendte seg til SAS og leide et fly. SAS stilte med et stort teknisk personalet for ominnredning av flyet. Seks av glassvinduene ble skrudd ut for ikke å få noe refleks på bildene, og flere av setene ble fjernet, slik at de kunne ligge på gulvet å filme. Ekspertene i SAS mente at trykket i kabinen ikke ville bli noe problem hvis de holdt seg under 4 500 meters høyde. Det ble dager med hektiske forberedelser og nerver på bristepunktet. Meteorologene meldte utrygt vær. Det måtte ikke komme en sky foran sola under selve formørkelsen! Ville de lykkes?

 Åtte fotografer filmet og fotograferte den totale solformørkelsen over Syd-Norge i SAS-flyet. Ledet av Bjørnulf arbeidet alle intenst i de fattige 154 sekundene formørkelsen varte. De måtte bruke surstoffmasker i 4 500 meters høyde. Kaldt var det også, ned mot 15 minusgrader i den åpne kabinen. Forsvaret sendte tre av Flyvåpenets jagerfly opp for å fotografere fra større høyder. Bjørnulf hadde radiokontakt og ledet også disse fire fotografene under ekspedisjonen. Journalist Jostein Nyhamar (1922–1993) i ukebladet Aktuell var med i SAS-flyet og skrev en levende fortelling om sin opplevelse. Blant annet skrev han:

«Ved 13.30-tiden var dagen begynt å gråne utenfor flyvinduene. Alle ombord stirret spent på den bittelille smale solsigden. Fotografene krøp hutrende sammen ved vinduene der vinden plystret inn. De frøs på de nakne fingrene som holdt om apparatene. Temperaturen var sunket til 7 kuldegrader. Skyene sto i brann i horisonten, som ved en sterk solnedgang, en overdådig fargeprakt av perlemorrødt med innslag av gult og blått og grønt. Jeg så ned…. og gispet etter pusten, så fantastisk var synet.»

 I følge avisoppslagene ble Johnny Bjørnulfs ekspedisjon en ubetinget suksess. «Solen fik sølvvinger da maanen skjulte den» var førstesideoppslaget til den danske avisen Politiken. Film og bilder i farger og svart-hvitt ble distribuert til mange land. VG skrev 2. juli at det amerikanske magasinet Life kjøpte eneretten i USA. Vitenskapsmenn på bakken fikk mindre utbytte av målinger og observasjoner fordi det var tåke og lavt skydekke (NRK Skole 1954). Det ble anslått at neste gang det ville bli total solformørkelse i Norge, var i år 2126.

 Den ferdige filmen «Med fly etter måneskyggen» hadde premiere 24. september 1954 på Palassteatret i Oslo. Den 17 minutter lange filmen i farger ble vist som en del av Filmavisen. Musiker og arrangør Frank Ottersen (1921–1971) og fiolinist Gunnar Madsen (1911–1965) var ansvarlig for musikken. Odd Medbøe hadde kommentarene. Den største delen av filmen besto av forberedelsene, siden selve solformørkelsen kun varte i 154 sekunder. Filmavisen var populær og dokumenterte med levende bilder samtiden i norsk historie i perioden 1941–1963. En svensk journalist fra Gøteborg deltok på ekspedisjonen, og filmen ble vist på kinoen «Spegeln» i Gøteborg samme år. Den fikk god mottakelse av publikum, så det var kanskje noe i det avisen VG skrev:

«Ved denne ekspedisjonen viste Bjørnulf at han virkelig kan sine ting, han konkurrerte med all verdens fremste fotografer og billedbyråer, og gikk seierrikt ut av kampen (VG 02.07.1954).»

 

Flyvende tallerkener?

Men ekspedisjonen fikk et uventet etterspill. Riktignok var det store presseoppslag på forhånd, men etterpå tok det helt av. Etter at filmene til Bjørnulf ble fremkalt i London, viste det seg at han uten å vite det hadde fått med opptak av to uforklarlige lysende gjenstander på himmelen. De hadde striper etter seg, liknet på tallerkener og beveget seg hurtig. Fenomenet vakte stor interesse. Bjørnulf mente selv at dette måtte være lysreflekser av et eller annet slag.

Fargefilmen ble vist for astronomiske og aeronautiske eksperter i London for å få fastslått om dette var «flyvende tallerkener», såkalt UFO fra en fremmed planet. Fagfolk i mange land hadde de siste årene vært opptatt av dette fenomenet. Bilder av de lysende gjenstandene ble publisert over hele verden, og Aftenposten viste flere av disse 8. juli 1954. Teoriene var mange; alt fra meteorologiske ballonger, kulelyn, lysbrytningsfenomen eller konsentrerte elektriske felt.

Filmopptaket ble tatt meget seriøst. Observator Rolf Brahde (1918–2009) ved Institutt for teoretisk astrofysikk i Oslo sammen med forskningssjef H.C. Christensen ved Forsvarets forskningsinstitutt mente at de løste gåten. SAS stilte til rådighet et Scandia-fly på Fornebu for undersøkelser. Disse viste at en av fotografene må ha gått fram til vinduet foran i flyet, hvor glasset ikke var fjernet og filmet. De forklarte i sin artikkel at filmens gjenstander var et dobbelt speilbilde av et av flyets vinduer (Brahde, Christensen og Garwick 1954). At et filmklipp kunne forårsake så mye oppstyr og forskningsbaserte aktiviteter er ganske utrolig.

 

Første passasjerrute over Nordpolen

Senere samme år ble Bjørnulf engasjert av SAS til å filme åpningen av historiens første passasjerrute over Nordpolen; Skandinavia–Los Angeles 31. mai. Bjørnulf var ansvarlig for all filming og fotografering til presse, televisjon og filmaviser verden over. Tre skandinaviske statsministre og reportere fra en rekke land var med på turen. Flyet het «Leif Viking», og filmen «Polarflukten» var fargefilm, noe som ennå ikke var vanlig. Han gjorde også noen svart/hvitt-opptak for amerikansk televisjon, som allerede neste dag gikk på fjernsynet.

 

Viktig støtte fra ektefellen

I VG 2. juli 1954 var det et oppslag om Fredrikstad-fotografen som laget storbusiness på solformørkelsen, hvor de blant annet skrev:

«–av en eller annen grunn var ikke brudene og konfirmantene morsomme nok for Johnny Bjørnulf – han sprudler initiativ og pågangsmot, han har det man kaller flukt over tankene, denne Fredrikstadmannen. Han kan ikke sitte lenge i ro i småbyen. Og butikken hans går bra  selv om han ikke er til stede, ser det ut til. Ca. 15 personer arbeider for livet med å fremkalle amatørfilmer, selge kasseapparater og polyfotografiene. Og de greier det uten å ha sjefen hos seg.»

Det hadde ikke gått så bra uten ektefellen Randi Bjørnulf, som ordnet det som måtte ordnes når Bjørnulf var borte på filmoppdrag. Hjemme hadde hun to små barn. På femtitallet var det svært uvanlig at mor var yrkeskvinne. I tillegg til å ekspedere i butikken jobbet hun med bokføring og utbetaling av lønninger til de ansatte. Dette arbeidet tok hun ofte med hjem og hadde hjemmekontor lenge før det ordet var oppfunnet.

 

Radiostyrt hund

I 1961 var Johnny Bjørnulf medprodusent på en norsk-britisk fargefilm som het «Vidunderhunden Bara». Den handlet om schäferhunden Bara som tok i mot ordrer og meldte tilbake over radio. Hundens eier, Finn Faye Lund (1919–2007) spilte i filmen. Bjørnulf hadde tidligere presentert flere kortfilmer om Bara på amerikansk televisjon, og da ble Bara oppdaget av den britiske regissøren Harry Watt (1906–1987). I filmen bodde Bara på en øde fjellgård. Hun var familiens eneste pålitelige og raske forbindelsesledd med omverdenen. Bara svarte sin eier ved å trekke i en lenke som hadde forbindelse til radioutstyret, og på den måten meldte hun fra når forskjellige oppdrag var utført. Hun ble presentert i pressen som den første radiostyrte hunden i landet. Produksjonsselskap var Countrymen Film og den ble distribuert av Kommunenes filmcentral (Nasjonalbiblioteket (2023).

Etter hektisk aktivitet gjennom mange år ble det færre filmprosjekter. Å drive fotoforretning var krevende med stadig ny teknologi som skulle finansieres og tilpasses virksomheten. Han filmet imidlertid fortsatt for kommuner, private organisasjoner og bedrifter.

 

Fargebilde av nyfødt arveprins til Sør-Kina-havet

I 1974 skrev VG 14. mars:

«Fantasien til radioamatøren og fotografen Johnny Bjørnulf i Fredrikstad har på ny gitt resultater. Han har nå utviklet en sender og en mottaker som gjør det mulig å sende bilder via telefon.»

Bjørnulf var tidlig ute med å kopiere fargebilder i eget laboratoriet på 1960-tallet. Han var også en ivrig radioamatør. I 1973 etablerte han toveis lyd- og bildeforbindelse med fargebilder over kortbølgenettets to-meter. Han overførte et bilde av den nyfødte arveprinsen Haakon Magnus til en radiooffiser på en norsk tankbåt i Sør-Kina-havet. Eksperimentet vakte oppsikt over store deler av verden, og NRK omtalte det i sin sending til utlandet.

De to radioamatørene brukte forholdsvis enkelt utstyr, det vil si et TV-kamera, en fjernsynsmonitor og en lydbåndopptaker. Teknikken ble omtalt som Slow Scan Television. Radioamatører hadde tidligere sendt hverandre svart/hvitt-bilder med denne metoden, men farger var noe helt nytt. Avisene skrev at Fredrikstad-mannen sendte historiens første fargebilde gjennom eteren. Han ble spurt om han ville søke å ta patent på ideen, men han var ikke interessert. «Det er ikke der moroa ligger», svarte han journalisten. I 1974 videreutviklet han systemet, slik at det ble det mulig å sende bilder via telefon!

Vi kan jo ikke melde oss ut av verdenssamfunnet, kan vi?

Satellitt-TV er TV-sending overført via satellitter til den enkelte TV-seer og kom først til Europa i begynnelsen av 1980-årene. I 1981 sa Bjørnulf til Dagbladet at det overhodet ikke var noe problem å få inn utenlandske satellittsendinger på norske TV-skjermer. Det gjorde han ved hjelp av en liten spesialantenne og en satellitt-mottaker. Utstyret kunne bestilles fra USA. Er du nevenyttig, kan du lage det selv, mente Bjørnulf. På spørsmål om dette var lovlig, svarte han: «Vi kan forby mye i dette landet, men utviklingen kan ingen lov stanse. Vi kan jo ikke melde oss ut av verdenssamfunnet, kan vi?»

Johnny Bjørnulf døde i 1999, 83 år gammel og etterlot seg rundt 70 filmer som er registrert i Nasjonalbibliotekets arkiv. På 1950-tallet bidro han til å øke filminteressen hos både barn og voksne. Med kinofilmer i farger, 3D-filmer, film- og foto-opptak av solformørkelsen fra luften og med bidrag til Filmavisen spilte han en rolle i filmmediets utvikling. Hans meritter fikk mer enn én gang stor oppmerksomhet i innenlandske og utenlandske aviser.

 

Kilder

Bjørnulf, Johnny (1946–1981): Utklippsbok med avisartikler og bilder

Bjørnulf, Rita (2019): Film på taket, i Jul i Fredrikstad av J. Enger og H.V. Sørlie (red),

Lions Club Fredrikstad

Brahde, Rolf, H.C. Christensen og J.V. Garwick (1954): Forklaringen på de lysende flekker

på filmen fra solformørkelsen, presseklipp av 14.10.1954

Glomdal, A og Johansen, T.S (2021): Johnny Bjørnulf, pioner og vår grunnlegger i Østfold

Fotograflaugs 75-års jubileumsberetning

Nasjonalbiblioteket, Norsk filmografi (2023): Med Julius til Capri (1951)

 https://www.nb.no/filmografi/show?id=791802

Nasjonalbiblioteket, Norsk filmografi (2023): Vidunderhunden Bara (1961)

https://www.nb.no/filmografi/show?id=792172

NRK Skole (1954): Solformørkelsen i 1954 i Filmavisen, Norsk Filmstudio AS

https://www.nrk.no/skole-deling/14696

NRK TV (1980): Intervju med Johnny Bjørnulf i Norge rundt 9. mai 1980

Pihl, Roger (2021): Agfa-Gevaert i Store norske leksikon på snl.no

 

Merknad

For flere av presseklippene er det ikke oppgitt verken avis eller journalistkilde i Johnny Bjørnulfs utklippsbok. Det har derfor vært umulig å oppgi nøyaktig kilde for disse.

 

Faktaboks

3D-effekten handler om at vi har to øyne som ser to litt forskjellige bilder på en gang. Det er avstanden mellom øynene våre som skaper den tredimensjonale effekten. Hvert av øynene oppfanger et bilde, som i hjernen blir sammenfattet til et helhetsbilde. Ved at det brukes briller med polarisert glass, så brytes lyset fra hvert av de to bildene forskjellig, og hjernen sammenfatter ikke det hele til ett enhetlig bilde, som den vanligvis gjør. Dermed får vi inntrykk av en tredje dimensjon.