Den amerikanske regissøren Mick Garris kan være en god indikasjon på hvorfor det ble nok en publikumsrekord på tidenes best besøkte Ramaskrik skrekkfilmfestival.

OPPDAL/RAMASKRIK: Garris var en svært jovial person som tok seg tid til å snakke med publikum under hele oppholdet og som oftest var å se i kinosalen sammen med publikum.

Hovedårsaken til at han hadde tatt den lange veien fra Los Angeles til Oppdal var for å vise sine to filmer Critters 2 (1988) og Stephen King-filmatiseringen Riding the Bullet (2004). Critters 2 var en av filmene som kom i kjølvannet av storsuksessen Gremlins. Var det tilfeldig at den ble vist etter Norgespremieren på There is Something in the Barn som også leker med lignende inspirasjonskilde?

Cinema fikk audiens med det som utvilsomt ansees som en av de mest sentrale skikkelser i skrekkfilmens univers. Han var en betydningsfull manusforfatter som skrev Steven Spielberg-produserte *batteries not included (Mirakelet på 8. gate, 1987) The Fly II (Fluen II, 1989) og Hocus Pocus (1993).

Som filmskaper er han kjent for sine mange King-adapsjoner som Sleepwalkers (1992), miniserien The Stand (1994) og The Shining (1997). Ikke minst har han vært svært relevant som produsent på TV-serien Masters of Horror på 2000-tallet og i dag med podcasten Post Mortem with Mick Garris.

Uvanlig sted for festival

– Fra solfylte Los Angeles til Oppdal med minusgrader og snø. Hva synes du om Ramaskrik og dette stedet?

– Jeg synes det er herlig. Det er kaldt, akkurat nå er det 35 grader i Los Angeles, så det er ganske annerledes. Festivalen er flott, jeg så 4 filmer I går. To var mine egne. Det er virkelig et uventet sted å ha filmfestival. Her er det virkelig vakkert.

– Jeg er veldig heldig som blir invitert på festivaler rundt om i verden. Jeg er takknemlig hver dag for å ha klart å skape noe som slår an hos folk og kunne møte publikum. Du får ikke ofte den muligheten.

Ambassadør for skrekk

– Hvordan har du fått denne sentrale rollen i skrekkfilmverden?

– På en måte har jeg blitt en ambassadør for skrekk. Jeg prøvde aldri, det begynte da jeg gjorde C Channel Show og gjorde publisitet for forskjellige studioer. Jeg jobbet med The Howling for John Landis, Scanners med David Cronenberg og The Fog for John Carpenter og deretter flere andre filmer for disse folkene som intervjuer for magasiner og tv-serier. Og det ble en naturlig progresjon der jeg endelig kunne skrive og lage film selv. Jeg følte at jeg var litt utro ettersom jeg først var en fan og så ble jeg filmskaper. Men så innså jeg at alle filmskapere er fans først, hvis ikke er du egentlig ikke en filmskaper. Du må ha hatt lidenskapen for filmer som ble laget tidligere.

– Hvorfor tror du folk fortsatt vil se filmene dine?

– Det er morsomt at i mange tilfeller vil de se dem mer nå enn da de kom. Hocus Pocus var en stor flopp da den kom ut, men nå er den den største Halloween-filmen, ikke så mye i Europa, men i USA.  Du kan aldri forutse hva som kommer til å slå an hos publikum, men det du kan gjøre er å forsøke å fortelle en historie du selv ville ha sett. Så jeg har vært heldig at flere av prosjektene jeg har jobbet på har fortsatt å vare gjennom flere tiår.

Nostalgi

– Folk i 40-årene som meg har et nostalgisk forhold til 1980-tallet og ønsker å gjenoppleve gamle minner. Kjenner du på det samme? 

– Filmene du elsket da du var 12 elsker du også når du er i 40-årene, eller i mitt tilfelle 71 år. Det er en del av din historie. Det er populærkultur, men fortsatt kultur og det er fortsatt kunst.  Uansett hvor raffinert det er kan det være pop art eller ekte kunst. Hele poenget er å formidle en følelsesmessig kobling til noe som føles ærlig og ekte for deg. Det virker som at ting jeg så på da jeg var 12 fortsatt er noen mine favoritter. Det var da jeg oppdaget å lese Ray Bradbury og se The Twilight Zone og slike ting. Og de har fortsatt en sentral plass i mitt hjerte.

Et raskt regnestykke indikerer at 12-åringen Garris fikk med seg The Twilight Zone mens serien hadde sin opprinnelige sending på TV. Forfatteren og idolet Bradbury skulle for øvrig bli den første som Garris intervjuet for skoleavisen som 15 -åring.

Film vs digital

– Mange filmskapere i dag prøver å gjenskape og imitere 1980-tallet, men alt i dag er filmet digitalt. De klarer ikke å gjenskape følelsen av film.

– Mange filmskapere spesielt på min alder sier at det må bli 35mm eller ingenting. Men 35 mm endrer farge, får riper og bildet rister i kameraet. Digital film på sitt beste mener jeg er like godt som film, eller til og med bedre på noen områder. Det er stødig, skurrer ikke, skifter ikke farge og får aldri riper. Men det mangler litt dybde i filmkorn. Jeg er ikke en av de fyrene som føler at vi ikke bør utvikle verktøyene våre.

– Da digital film først kom var det ikke så bra som film. Digital projeksjon var flott, men ikke digital fotografering. Men jeg tror digital fotografering har innhentet, og kanskje til og med overgått film på noen måter. Måten du kan filme i et mer dempet lys enn med film og det blir ikke like kornete og stygt. Du kan gjøre noe med et talglys og det kan det se rent, skarpt og vakkert ut.

Samarbeid med Stephen King

Det var først med Sleepwalkers i 1992 at Garris startet sitt langvarige samarbeid med Stephen King, men den observante seer kan se en referanse til forfatteren allerede i debutfilmen Critters 2. Her påpeker en av karakterene likheten mellom en illsint hund og fiksjonshunden Cujo.

– Når startet ditt forhold til King?

– Den første King-boken jeg leste var «Salem´s Lot», jeg leste ikke «Carrie» da den kom ut, men så filmen. Deretter leste jeg «Salem´s Lot», siden «The Stand» og «The Shining». Det er bare en ren tilfeldighet at jeg skrev in Cujo-linjen da jeg skrev om manuset, men jeg kunne aldri forestille meg at jeg kom til å regissere Stephen King-filmer. Jeg har alltid vært en stor tilhenger av Kings arbeid. Jeg har alltid følt koblingen til hans arbeid og det er ren flaks og god timing at vi klarte å møtes og ha et arbeidsforhold. Og et vennskap utenfor arbeid.

Tidlig ute med CGI

– Sleepwalkers fra 1992 er en film fra min ungdom som jeg ser jevnlig, men som var tidlig ute med digital morphing.

– Vi var den andre CGI-filmen som kom ut etter Terminator 2: Judgment Day (1991).

– Hva med The Lawnmower Man?

– Jeg husker ikke når The Lawnmower Man kom ut. Den første gangen det ble brukt 3D og levende morphing var med John Landis´ Black or White for Michael Jackson. Det var første morphing og vi brukte det samme selskapet. Vi var i post-production da Terminator 2 kom ut. De brukte det først, så kom vi ut rett etterpå.

– 1980-tallet er kjent for sine herlige praktiske effekter mens 1990-tallet er beryktet for sine daterte digitale effekter.

– Nå kan du lage perfekte digitale effekter der ingen kan se forskjell. Hvis det ikke ser perfekt ut, ser det ut som et videospill. Det kan også fungere i en kombinasjon av praktisk effekter og digitale effekter. Du kan ha en lateksmaske påmalt store øyne som kan blinke normalt og med pupiller som kan utvide seg. For så å føye til digitalt arbeid. Kombinasjon av disse to er det beste verktøyet for jobben. Med praktiske effekter kan skuespillere spille mot noe, men med et digitalt vesen har du kun en grønn tennisball på en pinne som de må reagere mot.

– Praktiske effekter er et godt verktøy i hendene på store kunstnere. Det finnes dårlige praktiske effekter og det er finnes dårlige digitale effekter. Jeg tror det mest gunstige er å kombinere det beste fra begge verdener.

The Stand

– Effektene i The stand har kanskje ikke tålt overgangen til HD i dag?

– Den var aldri tiltenkt å være på storskjerm eller på Blu-ray. Budsjettet var 27 millioner dollar for seks timer med TV. Det var stort, flott og omfangsrikt med en gigantisk rollebesetning og mange innspillingssteder. Den ble gjort på et stramt budsjett, skutt på 16 mm film og ble fullført digitalt. CGI-effektene i The Stand var den gang dårlige, jeg rev meg i håret over det. Produsentene våre presset oss til å jobbe med disse folkene. De gjorde en god jobb med hva de hadde, den ene personen jobbet i garasjen sin med en Mac, og det er vanskelig å gjøre ditt beste arbeid på den måten.

– The Stand som mange så på VHS var en påkostet dramaserie for sin samtid. I 2019 kom den på Blu-ray i en nyoppusset versjon.

– Det meste på Blu-ray er bedre enn noen gang, bortsett fra de digitale effektene. Jeg synes de gjorde en vakker jobb på The Stand, fordi det så aldri så bra ut. Den var aldri i HD, men nå kunne den bli det fordi det ble filmet på film. Og de gikk faktisk tilbake til negativene og rekonstruerte alt fra bunnen av.

– Stemmer den velkjente historien om at man kun trenger å betale 1 dollar for rettighetene til Stephen Kings verker?

– Alle tingene vi samarbeidet med startet først i et studio eller hos en TV-kanal før jeg ble hyret. Unntaket var Riding the Bullet (2004). Jeg betalte ham en dollar for rettighetene til å skrive Bullet. Jeg skylder ham fortsatt den dollaren, men han fikk svært godt betalt. Det var en lavbudsjetts- og uavhengig film. Den ble ingen suksess på kino, men den er noe som ligger mitt hjerte nært.

Riding the Bullet

Garris og King deler en lignende bakgrunn hvor foreldrene skilte seg i ung alder og hvor deres mødre oppdra ungene alene. De var fra arbeiderklassen og uten privilegier. Selv om han var noen år eldre hadde de de samme kulturelle referansepunktene. Da Garris introduserte Riding the Bullet for Ramaskrik-publikummet fortalte han følgende:

– Jeg leste historien og den snakket virkelig til meg om en tid i livet mitt da jeg gikk gjennom mange endringer. Og på en tid hvor samfunnet gikk gjennom mange endringer. Novellen var den første King skrev etter hans forferdelige ulykke som nesten tok livet av ham i 1999. Og det handler om å velge mellom liv og død. Det var bare en 30 siders novelle, så å tilpasse den til en spillefilm var noe jeg følte at jeg kunne utdype.

– Det var en flott tid med endring i samfunnet vårt, på planeten og for meg personlig. Og den perioden, fra barndom til ungdomsår og utover, det er det denne filmen handler om. Å ta valg som du ikke kan ta tilbake.

Om det at folk sammenligner filmene med bøkene påpekte han følgende:

– Å skrive bøker og lage film er to forskjellige ting, og de krever to forskjellige personligheter. Folk vil si til King at nå har de virkelig ødelagt boken din. Han vil si at her er boken, og den har ikke endret seg i det hele tatt. Filmen kan være dårlig, men her er boken. Det er forskjell på film og bok, boken er intern mens film er eksternt.

Kinofilm og TV-film

– Du har gått frem og tilbake mellom kinofilm og prosjekter for TV. Hvorfor ble det slik?

– Du tar de beste mulighetene du får. Hvis det var mitt valg så ville jeg bare gjøre filmer for kino. I disse dager ville jeg ikke kunne gjøre The Stand for kino. Det ville blitt for dyrt og en for stor historie til kino. Men det ble noe spesielt for TV. Min tilknytning til King og hans materiale gjorde at det føltes personlig for seeren, og det er en historie som bare kan fortelles på TV. TV pleide å være den pinlige stebroren til kino og ingen som jobbet med film ønsket å jobbe i TV. Det ble alltid sett på som noe annenrangs. Nå tror jeg kunstnerisk at TV har nådd nivået hvor film er. Jeg vil absolutt foretrekke å gjøre alt for det store lerretet, med kreativ kontroll og det finansielle. Men man får ikke alltid velge, spesielt i mine yngre dager.

– Jeg vil heller lage bra TV enn dårlige filmer.

Produsentrollen

– Master of horror er også kjent her til lands da det ble sluppet på DVD. Hvordan startet dette prosjektet?

– Anchor Bay finansierte det. Det var en unik serie laget som filmer. Selv om vi planla produksjonen av en ny film hver uke, hadde vi ikke noen kontinuitet i rollebesetning. Vi hentet inn filmskapere og sa gjør hva du vil! Ingen andre skal fortelle deg hva du skal gjøre. Så lenge du gjør det i tide og på budsjett så kan du lage hva du vil. Hver episode var forskjellig fra hverandre. Filmskapere styrte showet i stedet for en showrunner og produsenter. Jobben min som produsent var å oppmuntre dem til å gjøre det annerledes.

– Med bakgrunn som en slik produsent kan du se likheter mellom deg selv og Jason Blum?

– He he.. Nei. Det Jason Blum gjør i dag, jeg mener, jeg beundrer ham for det han har gjort med selskapet sitt og for skrekksjangeren, men det som skuffer meg er at det har blitt et franchiseselskap. The Exorcist er et så stort åndsverk. Boken ble skrevet av en virkelig talentfull forfatter og filmen ble laget av en stor filmskaper. Å bare kjøpe navnet og ha en regissør som var bra for Halloween, men som ikke var det samme for The Exorcist , det var noe på et annet nivå.

– Jeg elsker at Blumhouse har hjulpet til med å gjøre skrekkfilm populært igjen, men det knuser mitt hjerte at de fokuserer på å skape franchiser, nummer syv, åtte, ni. Jeg elsker original historiefortelling. Ikke misforstå meg, jeg har gjort flere filmer med nummer i tittelen, men det var alltid noe spesielt med dem eller at det var en god grunn til å gjøre dem. Spesielt i begynnelsen av min karriere.

Om nordmenn i Hollywood

– I podcasten din Post Mortem with Mick Garris intervjuer du mange norske filmskapere som André Øvredal og Tommy Wirkola.

– André og jeg er venner. Jeg elsker arbeidet hans og jeg føler han er veldig flink. Det er flott å være i byen der de spilte inn Trolljegeren som er en så herlig film. Vi skal besøke disse stedene i morgen, så jeg ser frem til det.

– Hvorfor har norske regissører suksess i Hollywood nå?

– Jeg tror mye kreativitet kommer fra kalde områder hvor folk tilbringer mye tid inne. Folk som forfattere, filmskapere, malere, fotografer og ting du kan gjøre når du tilbringer tid innendørs. Lese bøker og slike ting. Jeg tror også at Norge har en tendens til å oppmuntre til kunstnerisk utøvelse. I skolen er det mye mer kreativitet og læren om kreativ skriving. Det er kunstnerisk støtte fra myndighetene som er noe vi ikke har i USA. Hvis du ikke kan betale for skolegangen din så er du fucked!

Nordmenn har egen folklore

– Det virker som de ulike områdene har hver sin oppsving. I lang tid har Sør-Korea laget virkelig flotte sjangerfilmer og Spania har gått gjennom perioder hvor de har laget de beste sjangerfilmene der ute.

– For norsk film ser det ut til at det er mange norske filmskapere som er påvirket og inspirert av sjangerfilmene fra 1980- og 1990-tallet. Også har dere egen folklore som trollene. Vi kjenner ikke disse sagnene, så å se Trolljegeren var derfor en åpenbaring. Det er også en veldig mørk form for humor i mye av norsk film. Vi har også Nordic noir som jeg også elsker, som er litt på siden av skrekkgreiene. Det ser ut til at det er mye nordisk og skandinavisk kreativitet som kommer til uttrykk nå, og det synes jeg er spennende.

På overraskende vis skal det vise seg at det er en norsk-finsk samproduksjon med Per Christian Ellefsen som er hans årlige juletradisjon.

– Jeg skal til Finland neste måned på Night Vision festivalen. Rare Export, jeg elsker den filmen. Det er min årlige julefilm. The Hatchling, jeg så den, den er også virkelig god. Det er en oppsving på gang der nå.

Det store mysteriet

– Til slutt må vi finne ut av det store Mick Garris-mysteriet, produsentrollen i Unbroken!

–Det er et av mine favorittmysterier å løse. Hovedpersonen Louis Zamperini er min svigerfar, min kones far. Jeg brakte ideen om historien hans til agenten min og vi prøvde å få det til å bli en film. Så kom boken «Unbroken» ut og den ble den største sakprosahistorien gjennom tidene i Amerika. Så leste Angelina Jolie boken og ville virkelig gjøre den. Så i hovedtrekk samlet jeg sammen alle. Det er så morsomt for meg når folk ser navnet mitt på filmen og sier «Hva faen gjør navnet til Mick Garris der?».

– Jeg har vært en del av den familien siden 1992. Han og Jolie fant virkelig tonen. Og da han lå døende på sykehuset viste hun filmen til ham. Han elsket den. Det er sammenhengen, og ingen ville gjettet det.