Den italienske filmen Perfekte fremmede har vært en internasjonal storsuksess. Nå har den fått sin norske utgave, Full dekning, i regi av Arild Andresen mens Agnes Kittelsen har en av de sju hovedrollene som en småalkoholisert kvinne som sliter i ekteskapet.

Regissør Arild Andersen tror filmen blir en suksess også i Norge.

– Jeg tror jeg vet hva suksessfaktoren er: Det er ekstremt tett plott som det er lett for publikum å relatere seg til og kjenne seg igjen i. Utover det er det jo viktig at når man lager film i Norge ofr et norsk publikum så er det viktig at de kjenner seg igjen i menneskene de møter. Vi har til dels skrevet om ting i plottet, men i mindre grad, men i relasjonsnivået har i endret ganske mye.

Underholdende og ubehagelig

Vi har ønsket å lage en film som er underholdende i kraft av å være morsom, engasjerende, ubehagelig og kanskje til og med litt trist. Vi har vært ganske grådige på et stort emosjonelt register. Det er en historie som treffer nokså hardt når disse sju, i metaforisk forstand, står avkledde ovenfor hverandre.

Agnes Kittilsen fikk denne beskrivelsen av sin karakter:

-Da jeg leste manuset første gang sto det «Ingvild kvinne i førtiårene med et bittert drag over munnen». Allerede der ble jeg ganske interessert. Hva er det som gjør at hun er bitter, hva er det med dette? Jeg tror noe av det som Arild er inne på når man lager dramedie er viktig. Det finnes jo komiske aspekter med denne filmen også. men det handler om å ikke spille komedie. Du må ta karakteren din hundre prosent på alvor. Vi var veldig bevisste på at vi lage ikke komedie da vi spilte inn denne filmen. Det handler om å forsvare den karakteren du spiller helt til det ytterst og da den på alvor. Det opplevde jeg at alle gjorde.

– Du må ha noe å miste i et forhold, ellers så betyr det ingenting. Det må stå på spill, sier Agnes Kittelsen.

Mobilen styrer livet

-Mobiltelefonen er jo sentralt i filmen. Vennegjengen blir enige om å legge mobilene sine på bordet og lese opp alle meldinger som tikker inn, vise alle bilder som kommer – og ta enhver innkommende samtale på høyttaler.

-Kan dere huske sist gang dere var en dag uten mobil?

-Jeg kan noen ganger gå ute, for eksempel på hytta, sier Agnes Kittelsen, – men det får ofte veldig store konsekvenser. Folk blir rasende «jeg har prøvd å få tak i deg og du tar ikke telefonen».

Andresen er enig: – Det er et enormt krav om å være tilgjengelig – til dens jobb, men ikke minst privat. Nei, jeg kan ikke huske sist jeg var en dag uten mobil. Det er det korte svaret. Jeg er helt ødelagt på det. Jeg telt her hvor mange meldingsapper jeg har, for jeg har barn med aktiviteter. Jeg hadde tolv meldingsapper som er i bruk og som det kommuniseres på.

-Den informasjonen som kommer inn og krever en tilbakemelding er så massiv, sier Kittelsen – men omverdenen er ikke så glad i at man ikke er tilgjengelig og samtidig er det blitt er krav når du er ute og reiser. Jeg gikk tom for strøm for litt tis siden i Frankfurt og det var krise når de krevde å se vaksinebeviset.

Formet karakterene

-Hva har vært det mest givende med å lage Full dekning?

Andresen er ikke i tvil:

-Det å forme disse karakterene. Vi lagde en stor og nokså detaljert forhistorie for dem. For Agnes´ og Thorbjørn Harrs karakterer som ektepar handlet det om hvordan de møttes hva slag liv de har hatt frem til det øyeblikket de sitter i taxien på vei til den årlige vennemiddagen og nesten ikke orker å snakke sammen. Agnes, jeg husker at du var ute etter detaljer der – hvorfor hadde de det engang fint og hvorfor har det det ikke lenger.

– Du må ha noe å miste, ellers så betyr det ingenting. Det må stå på spill, sier Kittelsen. – Og for Ingvild står det på spill. Det å ha et samliv er så mye når det handler om litt mer moden kjærlighet – ikke det første møtet. For Ingvild er det et samliv som har vart i femten år – og da er det et helt liv der å miste.

Andresen understreker at her er man inne å noe viktig reint sjangermessig:

-Hvis man lager en rein satire så skal man bare holde distanse og se disse menneskene krakelere og så er det i beste fall morsomt. Vi er ute etter noe annet. Det handler om en undertekst om at her er det mye som har gått seg fast disse har det ikke bra. Det skal ligge noe bak der – en form for respekt eller varme med et ønske om at det kan la seg fikse – tross alt, men når det smeller så treffer det publikum. Det handler om alle disse svakhetene som disse menneskene har, men de de har vi også som publikum. Det skal være lov å le men det skal også gjøre litt vondt.

 

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen