«Respect the cock, tame the cunt!», oppfordrer T.J. Mackey, aka Tom Cruise, i filmen Magnolia. Flere amerikanske filmer har de siste årene portrettert èn bestemt karakter i fortellingene sine.
En entusiastisk karakter som presenterer sin personlige utklekkede selvhjelpspyramide for et bedre liv. Hva formidler disse karakterene, og kan man skimte kulturelle forskjeller i formidlingen?
Formidlingen foregår til et rom fylt av middelaldrende amerikanske menn som i det stille uttrykker et rungene ‘beklager at jeg er til’. Når de roper repeterende tilbake til Cruise’s karakter, forsterkes deres veiende og stusselige usikkerhet. Det er ingen tvil – vi befinner oss i et av de scenarioene. Der hvor en gruppe mennesker har betalt for et seminar for å høre hva en annen person har klekket ut om livet. En hemmelighet for hvordan du lett skal kunne ta styring på ditt eget liv og få det bedre med deg selv. Kanskje til og med bli et bedre menneske i samme slengen.
Moderne religiøsitet
«Yes! No! I’m the one who’s in charge», fortsetter Mackey. Det skapes mantra og rutiner vi skal gjenta og følge for å endre gamle tankemønstre om at vi ikke er gode nok. Endelig skal vi lære å virkelig tro på oss selv. I en gudløs tid hvor hypotetiske mannsskikkelser ikke lenger strekker til, skaper vi vår egen religion. En religion som handler om vår kontinuerende pleie av personlig ego og selvrealisering.
Ute av stand til å få deg et ligg, eller føler du at livet veier for mye? Kanskje du føler at du mangler et driv mot suksess? Ta det med ro. Det finnes en løsning på alt dette om vi skal tro våre konferanseholdere.
George Clooney ber deg pakke sekken med alle ting som omringer deg i ditt liv i filmen Up in the Air. Familie, hus, bil og alle småting. Så skal du forsøke å vandre av sted med den på ryggen. Salen humrer i takt med Clooneys sjarmerende glis.
Disse filmene bruker nemlig ikke dette fortellerelementet uten overlegg. De er fullstendig klar over dette fenomenets eksistens, og de vet at det er et godt fortellergrep i historier om oss mennesker. Effekten er stor på den måten at vi relaterer oss til temaene. Det må ikke nødvendigvis være å respektere ‘the cock’, men synet av ulykkelige mennesker i en presset situasjon som har ført dem til dette foredraget og denne nye livsfilosofien.
Livet som skjønnhetskonkurranse
Empati er effektivt. Vi suges inn i et univers hvor mennesker har problemer, slik vi også har problemer på et eller annet nivå.
Little Miss Sunshine kaster også lys på dette ved å stille et mislykket trinn-program opp mot skjønnhetsidealer og suksess målt i andres øyne. Richards unge datter Olive skal delta i Little Miss Sunshine konkurransen, som er en skjønnhetskonkurranse for unge jenter. Han har lenge forsøkt å skape et nytt konsept – hans 9-skritt program mot suksess. Programmet er bygget på hans hardnakkede tro på at det kun finnes to typer mennesker, nemlig vinnere og tapere. Richard ønsker desperat å være en vinner, uten å helt forstå hva det innebærer eller hvor han skal begynne. Derfor går han heller til verks ved å blant annet pirke på Olives kjærlighet til is. Man tror ikke at man hører rett når Richard spør datteren Olive om kvinnene i missekonkurransene er tykke eller tynne. Burde hun virkelig spise is til vaflene sine?
Filmen treffer også på grunn av det eksplisitte målet for denne road-trip filmen. Familien ender opp med å måtte dra samlet på en reise til stedet hvor missekonkurransen holdes, og på veien lærer de mye om både seg selv og hverandre.
Hele livet er en jævla skjønnhetskonkurranse – et konsept som kan dra til helvete, konkluderer Dwayne som er tenåringssønnen i familien. Han har et poeng, uansett hvor åpenbart det måtte lyde. Er det kun de faktiske missekonkurransene som skaper grobunn for dette? Det er en grunn til at filmene har plukket opp konseptet med trinn-programmene. Den enes død blir definitivt en annens brød.
Denne grunnleggende usikkerheten i mennesket er blitt et element nå en hel industri av disse anførerne fòrer på. The Duff bruker også elementet som en slags sketsj, da hovedkarakterens mor har skrapt seg ut av en smertefull skilsmisse ved å utvikle nettopp et trinn-program. Trinn-programmet i The Duff er også et fortellermiddel som brukes som et symbol på mangelen av ekte og spontant kommunikasjon mellom mor og datter.
Noe som videre er verdt å bite seg merke i for alle filmene, er at ingen av disse sjelelige veilederne tilsynelatende er lykkelige. Dette er noe vi lærer underveis i filmens handling. Målet for både Magnolia og Little Miss Sunshine, er å vise at de karismatiske jegerne lever med en usikkerhet som er større enn noen av deres tilhengere. Problemene blir på den måten fokusert direkte på disse karakterene. Det er de selv som er fartøyet som bærer på den håpløse følelsen av utilstrekkelighet.
Den norske drømmen?
I Norge ser vi ikke samme konsept karaktermessig. Menneskene i norsk film føler seg også utilstrekkelige, men vi bruker ikke bestemte retningslinjer eller trinn for å komme oss i mål.
Hva gjør vi i stedet? I følge filmer som for eksempel Som du ser meg (2012), Mot naturen (2014) og mest nylig
Kvinner i for store herreskjorter (2015), så er vi like usikre og sugne på ting som menneskelig kontakt, egen suksess og lykke.
«Det er typisk norsk å være god», sa en gang Gro Harlem Brundtland, og dette er et utsagn som stadig runger dypt i folkesjela. Det kan ofte virke som om vi ønsker å være gode mennesker for alle de rundt oss – både nær og fjern. Samtidig har vi den norske distansearmen hvor vi makter å holde det meste på sunn avstand.
Det lokale affekterer mer enn det globale akkurat lik vi ser det i de amerikanske filmene. Det er en selvfølge og absolutt ingen ny eller overraskende kvalitet vi finner i oss mennesker. Vi er opptatt av de tingene som omringer oss. Hvordan være en god venn, ektefelle, god foreldre og borger? Hvordan bli lykkelig?
Vi praktiserer ikke den typiske amerikanske drømmen, men vi har allikevel drømmer, så hva er de og hvor ser vi de i våre norske filmene?
Kanskje handler det mer om mål enn drømmer? Vi setter oss hele tiden mål, og klarer vi ikke å oppnå dem vil noen føle at de med dette ikke er tilstrekkelig nok. I stedet for konkrete veiledende trinn som vi ser i de amerikanske filmene, finner vi heller filmer med mer svevende budskap i Norge.
Som du ser meg tar opp denne usikkerheten. Tittelen sier også tydelig sitt, og legger opp til en handling om mennesker som du rett og slett ser på både godt og vondt. Forskjellene, usikkerheten og hverdagsangsten. Alt er tilrettelagt for å berette hverdagen til tre kvinner som til sist er det de er. Spørsmålet handler mer om de selv aksepterer dette eller ei.
Mot Naturen forteller om Martin som ikke føler seg tilstrekkelig i noen aspekt i hans liv. Hovedgrunnen til at han føler seg utilstrekkelig som både far, mann og kollega, er hans mangel på evne til å skape kontakt med noen. Han er ikke tilstede i sitt eget liv. I sin ferd over fjellet gransker han seg selv og sine svakheter. Han kommer hjem med et mål satt for øyet – å være mer tilstede for de rundt seg. Hvordan det går vet vi ikke, men målet hans er satt.
Effekten
Tar virkelig disse filmene tempen på de eksistensielle problem folk opplever i dagens samfunn? Til en viss grad gjør de det. De forteller eksplisitt om en grunnleggende iboende usikkerhet de fleste kan oppleve fra tid til annen. Det er problemer flere av oss i dag uten tvil vil kalle første verdens problemer, men de er tydeligvis like fullt superaktuelle.
Mens amerikanerne stiller en klar pekefinger mot de som forsøker å vinne på dette og til og med utnytte den, velger de norske filmene en mer subtil fremstilling av sine karakterer. De flytende filosofiske beretningene velges fremfor de kåte ‘mini-Oprah-karakterene’, og nordmannen synes å stå ene og alene i å finne ut hva hun/han vil gjøre for å løse situasjonen.
Likheten ligger i at problemene som portretteres grunnleggende er de samme. Det skal selvsagt sies at følelsen av utilstrekkelighet ikke er ny, men den rungende aktualiteten og den kulturelle forskjellen i valg av formidling er merkbart i filmens verden.
Alle de nevnte filmene oppleves som en komisk pause i et blikk på oss selv og våre bekymringer. Etter filmen kan vi reise oss opp og gå ut i verden igjen, uten engang å tenke over hvordan tematikken rammet rett hjem. Kanskje det ikke gjør noe. Uansett budskap og hvordan det eventuelt har rammet oss, så er dette funksjonell eskapisme på sitt aller beste. Man er jo til sist sin egen lykkes smed.