28. august i år vil vi for første gang se den norske katastrofefilmen Bølgen. Roar Uthaug bringer den mest velkjente formen for naturens rolle i film.

Vi vil igjen være vitne til den eksplisitte makten som kan råde i de monstrøse kreftene. Det kan være lett å glemme at det finnes noe som er større og mektigere enn oss. Skal vi allikevel tro flere av våre norske filmer, er naturen fortsatt nordmannens venn. De kreftene vi finner i det fri synes ikke å være de rå naturkreftene, men heller våre egne.

Det er ikke lenger ‘mennesket mot naturen’ som gjelder for det moderne mennesket – i hvert fall om vi skal tro filmens verden. I filmer som The Edge (1997), Fjellet (2011), Mot naturen (2014) og Wild (2014), ser vi de moderne menneskene vende seg mot noe enklere enn den hverdagen som omringer dem. Dette ‘noe enklere’ er paradoksalt noe som kan ta dem av dage med sine krefter, men det virker som det er denne oppriktigheten som appellerer. Det enkle ligger tilsynelatende i dette ærlige forholdet mellom noe så skrøpelig og noe så mektig.

Naturen som redskap

Er mennesket på vei tilbake til de grunnleggende elementene for å gjenvinne kontroll over livet? Det moderne mennesket ser ut til å føle at det har mistet kontroll over ting som familie, jobb og det å skape grunnleggende meningsfull kontakt med andre mennesker.

Ved å vende tilbake til de rå naturkreftene, vil mestringsfølelsen skape en illusjon om at de vil komme tilbake og kunne mestre det livet videre har å by på.

Blant de amerikanske filmene finner vi for eksempel The Edge og Wild som handler om mennesker som i utgangspunktet ikke har noe erfaring med livet i det fri. De er beleste bymennesker som har mye teoretisk kunnskap om verden rundt dem, men de har aldri brutt ut av sin konforme atmosfære. De begir seg til sist ut på et eventyr da de innser at de nok ikke er blitt det mennesket de engang ønsket å bli. De vil presse grensene for å se hva mer som kan finnes dypt inne i dem. Klarer de dette, kan de håndtere de eventuelle problemene de forlot når de vender tilbake.

Det er her vi også skimter den markante forskjellen mellom de amerikanske og de norske filmene. I Fjellet og Mot Naturen ser vi nordmenn som drar over fjellet for å komme vekk fra det vanskelige. Naturen er ikke skremmende i deres øyne. Det er en frisone. De bruker naturen som et hjelperedskap for de tanker og problemer de går gjennom.

Felles for de alle er at de vender seg mot naturen da de ikke vet hvordan de lenger skal håndtere det livet de selv har skapt. De vet ikke hvordan de skal forholde seg til de menneskene de har forpliktet seg til. Viktigst av alt – de vet ikke lenger hvem de er eller hvem de en gang i tiden ønsket å være.

Narsissismens natur

Filmer som Into the Wild (2007) og 127 Hours (2010), portretterer også mennesker som gir seg over til naturen, men dette er av andre mer radikale grunner i protest mot materialisme og søk etter det ultimate adrenalinstuntet. I katastrofefilmene, som vi vil se her til lands med Bølgen i år, handler det videre om at mennesker blir invadert av naturkreftene. De søker ikke selv et eventyr og en opplevelse med de dødelige kreftene.

Menneskene i de fire nevnte filmene bruker naturen med et annet formål. Det handler på mange måter om den ultimate narsissistiske opplevelse. Dette er igjen en del av det moderne menneskets natur, og behøver ikke nødvendigvis å være en dårlig ting. Det får stå til.

Karakterene i de norske filmene går først og fremst inn i seg selv på denne måten for å bli et bedre menneske for andre. Før man kan bli det, må man åpenbart begynne med seg selv.

Delta i diskusjonen