«Vertshuset The Old Oak» -velment, men ikke vellykket

3
Total vurdering

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, som det så treffende heter. Dette gjelder også for den politisk korrekte filmen som markerer avslutningen på den 87 år gamle Ken Loachs seksti år lange karriere som filmskaper.

PÅ KINO 25. DESEMBER: Handlingen utspiller seg ved puben The Old Oak i det økonomisk deprimerte Durham-fylket i Nord-England. Handlingen sentreres rundt den middelaldrende T.J. (Dave Turner), eieren av den titulære puben. Det var en gang et livlig møtested, nå holdes The Old Oak knapt flytende av en liten samling middelaldrende stamkunder. Pubens bakrom, forfalt og ubrukelig, er dekket av fotografier som dokumenterer fagforeningsaktiviteten fra tiår tidligere, stoltheten som ble ødelagt av Thatchers notorisk hensynsløse reaksjon på gruvearbeiderstreiken på midten av 80-tallet.

The Old Oak | September 29, 2023 (United Kingdom) Summary: The future for the last remaining pub, The Old Oak, in a village of Northeast England, where people are leaving the land as the mines are closed. Houses are cheap and available, thus making ... Read all
Countries: United Kingdom, France, BelgiumLanguages: English, Arabic

T.J. er en kjærlig vert for kameratene sine. Han viser tydelige tegn på utmattelse, og det avsløres at han forsøkte selvmord for bare to år siden. Samholdet utfordres når en gruppe syriske flyktninger ankommer, og fremmedfiendtlige holdninger blomstrer blant pubens stamkunder.

Solidaritet og rasisme

Filmen presenterer en svart/hvit fortelling, der karakterene som passerer gjennom puben enten er veldig gode eller veldig dårlige. De fleste dedikerer seg utelukkende til å uttrykke sitt elendige liv for kameraet. Loach bruker disse karakterene som verktøy for å forenkle et komplekst sosialt problem og finner løsninger som er altfor enkle. The Old Oak formidler et nobelt budskap, men Loach anvender storslegga for å forsikre seg om at vi forstår det.

FORUTSIGBAR: Pubens stamkunder i filmen misliker syrernes tilstedeværelse og skylder automatisk innvandrerne for sin triste situasjon.

Ankomsten av syriske flyktninger gjenoppliver T.J.s fellesskapsånd, til tross for motstand fra den sinte, hvite lokalbefolkningen som protesterer mot deres tilstedeværelse og frykter byggingen av en moské.

Etter at den unge syriske fotografen Yara blir angrepet, knytter T.J. et uventet vennskap med henne. Møtet med Yaras familie bekrefter hans mest humanistiske tendenser, og de blir portrettert som snille, flittige, vanlige mennesker som reagerer på et undertrykkende regime og ønsker å bli en del av det større fellesskapet.

Det usannsynlige vennskapet mellom den unge syriske kvinnen, Yara, og pubeieren T.J., antyder en mulig løsning på rasisme og samfunnsproblemer. Men historien tar en forutsigbar vending når T.J. og Yara møter ignoranse og aktiv sabotasje i arbeidet med å forbedre landsbyens tilstand. Mot slutten av filmen bryter T.J. sammen i tårer og kunngjør: «Jeg er ferdig.»

FORENKLER: Som ofte er tilfellet med Loachs samarbeid med manusforfatter Paul Laverty, forenkler de den politiske situasjonen.

Forutsigbar

Loach og Laverty gir en positiv konklusjon, der lokalbefolkningen aksepterer syrerne etter dødsfallet til et familiemedlem. Klassesolidaritet kan virke abstrakt, men sorg over de døde er en universell opplevelse.

Som ofte er tilfellet med Loachs samarbeid med manusforfatter Paul Laverty, forenkler de den politiske situasjonen. Pubens stamkunder misliker syrernes tilstedeværelse og skylder automatisk innvandrerne for sin triste situasjon. Thatchers politikk desimerte stedet, men det er lettere å fokusere på de fremmede rett foran deg. Diskusjonene på puben om å «gi dem en sjanse» versus «sende dem tilbake dit de kom fra» er forutsigbare. Fra åpningsscenen byr Loachs film på få overraskelser. Forfatteren Paul Laverty omfavner helhjertet enhver klisjé, og Loach regisserer med en alvor som gjør at filmen fremstår som en karikatur av menneskeheten, med overraskende personlighetsvendinger i en enkelt scene.

Mot slutten løser filmens karakterer alle verdensproblemer, drevet av godhet og appell til andres godhet.

Selv om intensjonene er edle, klarer ikke filmen å løfte seg over klisjeene til tross for de smertefulle dramaene bak hver karakter.

3
Total vurdering